KRONIKK Frihetskamp publiserer Johan Perssons avslørende granskning av den pågående krisen i Frankrike: dens bakgrunn, fenomenet De gule vestene og de jødiske interessene som styrer president Emmanuel Macron.
Emil Hagberg sa i et avsnitt av Studio Nordfront noe i stil med «Det kan synes paradoksalt, men sosialdemokratene er vår største konkurrent.» De gule vestene har bevist riktigheten av hans påstand.
Den utløsende faktoren til at franskmennene vellet ut på gater og torg var forhøyede bensinskatter, men den enorme oppslutningen vi har sett de tre siste lørdagene kan selvsagt kun forklares med en enorm misnøye som allerede eksisterer hos det franske folket. Skatten er dog karakteristisk for Frankrikes økonomiske politikk i og med at bensinskatten ikke bare rammer alle bilister like mye – fattig som rik – men fremfor alt rammer folk ute på landet som må kjøre mye. Skatten er også karakteristisk på grunn av at Emmanuel Macron har gitt skattelette til landets superrike, hvor vi finner de som lever utelukkende på renter, samtidig som han fortsetter å beskatte den arbeidende delen av befolkningen hardt og forstedene lever på bidrag.
Det moderne mennesket, som er et produkt av et tyrannisk skolesystem, byens individualisme, overflodens hedonisme, amerikansk søppelkultur og teknikkens eskapisme er intet «historisk vesen». Hun ser seg som regel ikke som arvtakeren av og bevareren av et folk, i det minste ikke nå for tiden (men slikt kan endres av felles prøvelser; uansett hva de gule vestenes demonstrasjoner fører til i det korte løp har demonstrantenes forsakelse preget folket). Det som derimot har vist seg å kunne motivere folket er den minste fellesnevneren – en levelig lønn.
En stor andel av de gule vestene jeg har sett intervjuet av alternativmedia sympatiserer med nasjonalisme, men det var til syvende og sist ikke nasjonalisme i betydningen franskmenn mot innvandrere som fikk dem ut på gaten, men et økonomisk (sosialt) spørsmål, hvilket er en god påminnelse om at det ikke holder med en innvandringskritisk nasjonalisme. Den tøylesløse innvandringen er bare ett av de tre store symptomene som kommer av at vi ledes av folk som forakter, ja til og med hater oss. De to andre symptomene er den økonomiske parasittismen og kulturødeleggelsen.
Prolog
General de Gaulle stilte seg med de vestlige allierte under andre verdenskrig. Etter krigen forsøkte han dog å utgjøre en grunnsten i en tripolar verden og stilte seg verken til USAs eller Sovjets disposisjon. Han så til at landet utviklet kjernevåpen, hvilket USA har bevist er den eneste garantisten for selvstendighet. Det var de Gaulle som i 1965 sendte den franske flåten over Atlanteren for å bytte ut Frankrikes dollarreserve mot gull, hvilket USA skulle kunne tilby ifølge Bretton-Woods-avtalen fra 1944 (hvilket gjorde den amerikanske dollaren til standardvaluta). Frankrike dumpet altså sin dollarreserve og senket på denne måten tiltroen til dollaren hvilket til sist fikk USA til å i 1971 fratre sin del av Bretton-Woods-avtalen – de nektet å veksle dollaren i gull. de Gaulles forsøk på en selvstendig politikk syntes også i landets økonomi. Frankrike var i det store og hele kapitalistisk utenom når det kom til industrier og ressurser som var av viktighet for landets selvstendighet; disse forble nasjonaliserte/kontrollerte.
I mai 1968 utbrøt store studentdemonstrasjoner i Frankrike og fagforbundene utlyste en streik. Resultatet ble av de Gaulle trakk seg fra presidentposten tidlig året derpå. Hans etterfølger ble Georges Pompidou, en mann som hadde vært visedirektør i den franske filialen av Rothschildbanken.
I dag er Frankrike, likt Vest-Europa i allmennhet, nyliberalt. I dagens Frankrike selges alt fra landets storforetak som tog- og energiforetaket Alstom (vesentlige deler ble solgt ut under jøden Patrick Krons ledelse) til flyplasser!
I likhet med svensker misliker flesteparten av franskmenn nyliberalismen ettersom den kort og godt fører til at landet selges ut for å betale tilbake uhederlig skapte lån til samme bankierer som kjøper opp landet. Bare markedsfundamentalister som ikke begriper storpolitikk kan få for seg at vi som samfunn tjener penger på at det felles eide havner i et fåtall hender. Og mediepersonligheter selvfølgelig, deres støtte til nyliberalismen forklares dog med følgende truisme: man arbeider alltid for den som betaler en.
Akt I, II, III
Frihetskamps sørsterside Nordfront har tidligere rapportert om de foregående lørdagenes demonstrasjoner. Særskilt 1. desember (Akt III) bød på kamper mellom politi og demonstranter. Ettersom de gule vestene sperrer av veier har en del skader, og til og med et fåtall dødsfall inntruffet da irriterte bilister har forsøkt å kjøre gjennom avsperringene. Et populært slagord blant demonstrantene har vært «Macron démission», Macron avgå, og det er det fremste kravet som har blitt stilt.
Mellomspill (intermezzo)
Mens vi venter på fjerde akt, som inntreffer i dag (dette referer til lørdag 8. desember, da artikkelen først ble publisert på Nordfront, red. anm.), så har minst to mindre streiker skjedd. Noen hundre ambulanser laget forvirring på mandag ved å unisont slå på sine sirener samt ved å kjøre rundt i sneglefart for å blokkere veier.
Dessuten har gymnaselevene på flere skoler gått ut i streik. Samtidig med dette har Macron utlovet ekstra premier til politimakten og innkalt hele CRS-styrken (et slags opprørspoliti) til lørdag den 8. desember. Til sist har han også trukket tilbake utlovede skatteforhøyelser på brensel.
Antagonisten: Macron
Macron klarte som tenåring å forføre sin lærerinne og få henne til å forlate ektefelle og barn for sin skyld; det sier en del om hans evne til manipulasjon. En del av praksisen under sin utdannelse gjorde han i Nigeria, hvilket kan være verdt å ha i minnet når vi ser på bildene nedenfor. Under sin karriere har han blant annet jobbet på Rothschild & Cie Banque.
Tre jøder
Foruten umåtelig mektige jødiske lobbyorganisasjoner som CRIF og jødisk medieeierskap via Patrick Drahi eller Serge Dassault som eide Le Figaro (Dassault døde tidligere i år), så kan vi peke ut tre hovedpersoner innom Frankrikes jødisk makt-bevegelse som alle støttet Macron siden før valget.
Neste jøde opp for granskning er Bernard Henri Lévy; Nordfront har også skrevet om hans uregelmessigheter tidligere. Henri Lévy var med allerede ved studentdemonstrasjonene i 1968 og har selvsikkert vandret blant maktens menn siden dette. Han var en sterk pådrivende kraft for Frankrikes intervensjon (les: bombing) i Libya under Sarkozy. Denne milliardæren som lever et liv i luksus har foruten krigen mot Libya arbeidet for krig mot Milosevics Serbia, Assads Syria og frenetisk støttet Israel i hver konflikt landet har kastet seg inn i. Når det kommer til de nåværende demonstrasjonene er Henri Lévy dog ikke så revolusjonær lenger. Den karakteristiske paranoiaen har satt inn og de siste ukene har han viet til å komme på hver eneste tenkelige grunn til hvorfor de gule vestene må opphøre, eller i det minste rense sine ledd for «les fachos», fascistene.
Den kanskje fremste lederen av studentdemonstrantene i Paris i 1968 var marxisten Daniel Cohn Bendit. Da 68-er-bevegelsen stilnet flyttet han til Tyskland i et antall år og har de siste tiårene holdt høye poster i begge nabolandene.
Cohn-Bendit har sittet på fransk TV og snakket om sine erotiske stunder med barn og disses sensualitet. Sine personlige seksuelle aktiviteter med barna på en «antiautoritær» barnehage i Frankfurt der han arbeidet nedtegnet han i sin bok «Le grand bazar» fra 1975. En gang rundt 1980 la han marxismen og åpent snakk om pedofili bak seg og ble medlem i det tyske partiet De grønne, hvilket ledet ham til alle slags høye poster innen Tysklands, og senere EUs byråkrati. Heller ikke Cohn Bendit støtter de gule vestene, men sier at «i 68 kjempet vi mot en general ved makten [de Gaulle]; de gule vestene krever en general ved makten».
Under de Gaulle støtte jødisk makt-bevegelsen fremdeles på motstand blant landets ledelse; i dag kommer den eneste motstanden fra det franske folket selv, da de tidligere så revolusjonære jødene har endret oppfatning. Hvilket for øvrig gir en påminnelse om hvordan politisk aktive jøder pleier å vurdere sin innstilling til kommunismen, noe som avhenger av hvor mye de selv eier i landet. For å sammenfatte kan vi oppstille følgende lover, som jeg har valgt å kalle «jødisk makt-bevegelsens første og andre lov»:
- Jødisk makt-bevegelsen støtter revolusjoner om de savner makt i det gitte landet. Omvendt stiller de seg mot revolusjon i land de kontrollerer.
- Jødisk makt-bevegelsen er for kommunisme om de ikke eier produksjonsmidlene i det gitte landet. Omvendt er de for kapitalisme om de kontrollerer mesteparten av produksjonsmidlene.
En protagonist?
Tidligere i år la Marine Le Pen ned Front national og startet Rassemblement national (Nasjonal samling). Innen dette rakk hun å sparke ut sin far Jean Marie Le Pen, mannen som grunnla og ledet partiet fram til hennes overtakelse. En kvinne som kan forråde sin far kan også forråde sitt folk, hvilket også viste seg å være tilfellet ettersom hun kapitulerte for jødisk makt-bevegelsen og omfavnet hva man i Frankrike kom til å kalle for nasjonalsionisme. Nasjonalsionismen står for den «nasjonalisme» som fokuserer på å kritisere innvandring og fremfor alt islam, det vil si et symptom og symptomets symptom, i stedet for å kritisere den makt som er opphavet til symptomene. Det er ikke bare leger som forstår at en slik metode ikke kommer til å løse problemet.
Det franske folket ute på gatene har åpenbart valgt noen form for sosial nasjonalisme fremfor nasjonalsionisme. Som for å påpeke riktigheten av det franske folkets beslutning har både Venezuela og Iran uttalt sin støtte for det franske folket mot regimet før eksempelvis Viktor Orbán uttalte seg om spørsmålet, hvilket går mot hva en rent nasjonalistisk analyse (rase og kultur) hadde gjettet/forutsagt, men stemmer overens med en nasjonalsosialistisk analyse (rase, kultur, maktstrukturer og sosial situasjon) av den politiske situasjonen ettersom både Iran og Venezuela har gått i full klinsj med vestens elite. Selv om Putin ikke har uttalt seg har Russland gjort det franske folket en stor tjeneste gjennom Russia Todays rapportering fra stedet (også den iranske kanalen PressTV har rapportert flittig).
Det er vanskelig å forutsi hvem eller hvilket som kommer til å tre frem fra demonstrantenes rekker, men det finnes et par stykker vi kan håpe på. De to fremste er kanskje Hervé Ryssen og Alain Soral. Den førstnevnte har gjort seg et navn som revisjonist og har sonet et flertall fengselsstraffer som følge av dette. Han har vært på plass i Paris i de tre helgene hittil og kommer til å samle nasjonalister under det franske flagget også denne lørdagen.
Den intellektuelle giganten Soral (som Nordfront har skrevet mye om), har under det seneste tiåret bygget opp den nasjonale foreningen Égalité et Réconciliation som antas bestå av mellom 1 000 til 10 000 medlemmer. Soral har ennå ikke deltatt i demonstrasjonene, men venter sikkert på rett tid til å inntre som leder av avantgardistene.
Vi kan tenke oss flere mulige utfall av de kommende protestene:
Det er mulig at Macron helt enkelt avgår. En trolig etterfølger skulle i det tilfellet være frimureren Jean-Luc Mélenchon som formodentlig skulle føre en mer arbeidervennlig politikk, men ikke endre på fundamentet for den førte politikken, hvilket er hva som kreves for at franskmennene ikke skal gå under som folk de kommende årene. Jeg kjenner tilfeldigvis til et folk som da det var brakt til randen av fornedring, stod opp for å verne sitt fedreland, et land som faktisk fundamentalt endret politikken og gikk fra en enorm sosial nød til en levestandard for vanlige folk som ble misunnet og berømmet over hele verden.
Et annet mulig utfall er at et militærdiktatur utlyses og at en NATO-vennlig fransk general tar makten med jernhanske, hvilket formodentlig også det skulle ende meget ille for det franske folket.
Ytterligere et mulig scenario ville være at protestene fortsetter fremover og at flere og flere politi og militære velger demonstrantenes side, hvilket skulle åpne opp muligheten for et kupp av en mann som Alain Soral.
RTs direktesending fra Akt IV:
/Johan Persson
