HISTORIE Den 8. april 1940 minela de allierte norsk farvann med planer om å invadere Norge og Sverige.
Den 3. september 1939, samme dag som Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland, blir Winston Churchill marineminister. Bare to uker senere lanserte Churchill en plan fremfor det britiske kabinettet: De allierte skulle legge miner i norsk farvann for å forhindre tyskerne fra å hente jernmalm fra gruvene i Kiruna og Gällivare. Man skulle også okkupere Narvik, der den svenske malmen ble hentet.
Churchills plan ble forkastet, blant annet av daværende statsminister Neville Chamberlain, da man forespeilet seg negative reaksjoner fra omverden mot at den første aktive innsatsen fra de allierte skulle være å krenke et ikke-krigsførende lands nøytralitet. Planen ble utsatt.
Kort tid etter, den 30. november 1939, brøt vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland ut, noe som åpnet mulighetene for en ny plan. De allierte besluttet seg for å sende hjelp til Finland, men uten egentlige hensikter om å hjelpe Finland. Den britiske planen var å late som at man sendte tropper gjennom Norge og Sverige for å støtte Finland, men i realiteten ønsket man å ankomme i Narvik og avansere langs jernbanen østover og okkupere Narvik, Kiruna, Gällivare og Luleå.
Den 13. mars 1940 sluttet Finland og Sovjetunionen fred, og også denne planen ble skrinlagt. Aksjonen skulle ha innebåret en krenking av såvel norsk som svensk nøytralitet.
Det eksisterte dog større planer enn å kun minelegge norsk farvann og skaffe kontroll over spesifikke områder som var avgjørende for Tysklands import av jernmalm. Målet var ifølge Churchill selv å provosere Tyskland til en reaksjon, som kunne få de nøytrale statene Norge og Sverige til å gå sammen med de allierte, og de allierte å få okkupere deler av Norge som «beskyttelse». Tyskerne mente dessuten at det fantes pålitelig informasjon om at engelskmennene også planla en fullstendig okkupasjon av Norge og Sverige for å dermed åpne en ny front mot Tyskland fra nord.
På et krigsrådsmøte den 28. mars 1940 tok England og Frankrike avgjørelsen om å minelegge norsk farvann. Aksjonen skulle skje den 5. april og foruten mineleggingen skulle man landsette tropper i Narvik, Stavanger, Bergen og Trondheim, samt få kontroll over de svenske malmgruvene. Nå begynner Frankrike å rygge – redde for tysk gjengjeldelse i Frankrike, og operasjonen måtte utsettes til morgenen den 8. april.
Tyskerne kjente ved dette tidspunktet til hva som skjedde, via en radiomelding de hadde fanget opp, og valgte å komme engelskmennene i forkjøpet. Man ville unnvike at Nord-Tyskland skulle eksponeres for massive britiske luftangrep fra Norge og Danmark. I februar samme år hadde England allerede krenket den norske nøytraliteten gjennom en krigshandling mot det tyske tankfartøyet «Altmark», på norsk territorialvann. Adolf Hitler var derfor overbevist om at engelskmennene skulle fullføre sine planer om å okkupere Norge.
Natt til den 7. april – to dager etter at engelskmennene opprinnelig skulle ha innledet sin offensiv mot Norge, men en dag innen den nye datoen for operasjonen – forlot den tyske flåten sine nordtyske baser. Stor forvirring oppstod blant de allierte da man ikke visste hva tyskerne skulle gjøre eller hvor de var på vei. Operasjonen var så hemmelig at den tyske besetningen, og også en del befal, ble holdt uvitende om planene. Flere minelegginger ble innstilt, og de alliertes offensiv mot Norge falt i grus. Overraskelsesmomentet var tyskernes våpen mot den overlegne engelske flåten.
Den 8. april la de allierte ut minefelt i Vestfjorden, inngangen til Narviks havn, med en melding 05:15 som skulle rettferdiggjøre krenkingen av Norges nøytralitet overfor verden. Den norske regjeringen leverte inn en sterk protest og krevde at minene ble tatt bort. De allierte rakk aldri fullføre sin invasjon av Norge, for nå seilet den tyske flåten allerede langs Norges kyst. Etter midnatt ble Norge invadert, dog ikke av de allierte – men av Tyskland.
_1940.jpg){kind=link}
