POLITISK KORREKTHET Høsten 2008 offentliggjorde Norsk Litteraturfestival at historikeren David Irving var blant deltagerne på kommende års festival. Et samlet «kultur-Norge» protesterte mot invitasjonen, og David Irving ble fjernet fra programmet.
Ytringsfrihet henger høyt i dette landet, all den tid den ikke brukes. Kommer det offentligheten noe for øre som faller utenfor rammene av hva man kan si, ansporer det ikke til selvstendig tankevirksomhet, men utløser i stedet en sosialt drillet reaksjon. Da Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene høsten 2008 gikk ut og annonserte at den hadde invitert forfatter og historiker David Irving til neste års festival, som skulle arrangeres under temaet «sannhet», var selve utsikten til å høre noe man ikke ville høre, nok til å sette sinnene i kok og utløse den forhåndsprogrammerte reaksjonen.
David Irving har som kjent skrevet en rekke bøker om andre verdenskrig og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Fordi han har utfordret den offisielle historieskrivingen, har han blitt gjenstand for svertekampanjer og blitt plassert i undermenneske-kategorien «holocaust-fornekter». For å ha «fornektet jødeutryddelsen» i et foredrag han holdt i Østerrike i 1989, satt han i østerriksk fengsel i 13 måneder fra 2005 til 2006. Det er ikke vanskelig å forstå at en mann som har sittet fengslet for angivelig å ha løyet om historiske hendelser, er en interessant gjest å ha på et arrangement som skal omhandle «sannhet».
Reaksjonen
Nyheten om at David Irving skulle komme til Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene vakte en voldsom og unisont negativ reaksjon fra «kultur-Norge». Andre forfattere som var invitert til festivalen, varslet at de ikke ville delta dersom Irving kom, og de oppfordret til boikott. Pressen gjorde sitt for å piske opp stemningen mot Irvings besøk. Fritt Ord, hvis navn er fullkomment orwellsk i lys av organisasjonens gjerning, truet med å trekke festivalens pengestøtte og ville også ha logoen sin fjernet fra festivalen. Sigrid Undsets slektninger satte heller ikke pris på den forhåndsannonserte gjesten og ønsket ikke lenger at Undsets navn skulle brukes i forbindelse med arrangementet. Holocaust-senteret kjente naturligvis også sin besøkelsestid.
Under dette massehysteriet sto festivalens kunstneriske leder, den nå avdøde forfatteren Stig Sæterbakken, støtt, også da presset fra de politisk korrekte ytringsfrihetsmotstanderne fikk den øvrige festivalledelsen til å snu og trekke invitasjonen til Irving. For Sæterbakken var det uaktuelt å ta Irving av programmet, og da dette skjedde, gikk han av som kunstnerisk leder for festivalen.
– Det vi nå ser er den rettroende kultureliten som marsjerer i takt, uttalte Sæterbakken om motstanden mot Irving-invitasjonen. Til sine forfatterkolleger hadde han følgende beskjed: «Jævla feiginger!»
Hykleri
Sæterbakken konstaterte hykleriet i at «fire av de mest sentrale samfunnsinstitusjonene i Norge som pr. definisjon skal vokte det frie ord», gikk imot å invitere Irving. Institusjonene han henviste til, var Fritt Ord, Norsk PEN, som er den norske delen av en internasjonal skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon som støtter fengslede og forfulgte forfattere (dog ikke Irving), Norsk Presseforbund og «store deler av norsk forfatterstand».
Han fremhevet også det paradoksale i at flere av forfatterkollegene som tok til motmæle mot Irving-invitasjonen, «var blant dem som klarest understreket behovet for fundamental og vidtrekkende ytringsfrihet under flere runder med karikaturstrid fra 2006 og fremover. Men med ett var altså ytringsfrihet noe man likevel kunne relativisere».
Den samme prinsippløsheten påviste han hos generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, som hadde forsvart ytringsfriheten under Muhammed-debatten. Når det gjaldt å invitere Irving, uttalte Kokkvold at Irvings ytringer «går på tvers av det jeg mener ytringsfriheten er til for».
Skremmende konsensus
Sæterbakken vurderte at «konsekvensene av den norske konsensusen er langt mer skremmende og alvorlige, slik vi har sett den i høst, enn de mulige konsekvensene av et David Irving-besøk på Lillehammer».
Et beslektet synspunkt hadde han tidligere fremsatt i et av sine essays, «Litteraturen og det etiske». Her presenterte han ideen om at det er «det gode selskaps» rituelle avstandstagen fra skremselsbildet av nasjonalsosialismen som baner veien for dagens og morgendagens undertrykkelse:
Vårt forhold til historien er også en amerikansk film […] Vi skal ikke sitte lenge en alminnelig uke og zappe mellom fjernsynskanalene før vi støter på bilder fra Det tredje rike på en av dem. […] De omgir oss, for ikke å si omringer oss, lar oss aldri i fred, lik en massiv markedsføringskampanje […] Og hvilken virkning har de på oss, de allestedsnærværende bildene, arkivopptakene, skremselsscenene, som vi, lik pavlovske dyr, gjenkjenner på et sekunds varsel? […] Vi nyter det privilegium det er, minst én gang i uken, hoderystende, å si til oss selv: ‘Dette er ikke oss! Vi er ikke slik!’ Vi blir vaksinert. Vi tror oss trygge med våre ukentlige innsprøytninger. Stolte lar vi oss bekrefte i rollen som anstendige verdensborgere. Hvis ikke andre var dumme, var det jo vi som ville ha vært det.
Jeg tror dette utgjør den mest reelle fascistiske trussel i dag, at vi er så selvsikre i vår avstandstagen fra fascismen at vi har gjort oss til noen uhyre lette bytter for fascismen i nær sagt en hvilken som helst annen forkledning. For når fascismen kommer tilbake, kommer den […] med smektende toner og betagende ord […] med smiger, med fagre løfter om frihet, frihet til å konsumere hva man vil, når man vil, på bekostning av hva som helst.
Demoniseringen av nasjonalsosialismen gjør med andre ord «godhetens apostler» blinde for deres egen ondskap. Gjennom en vi og dem-tenkning der «nazister» er de onde og «antinazister» de gode, søker «antinazistene» å sette seg selv i et godt lys. Jo mer skitt «antinazisten» kaster på nasjonalsosialisten, jo renere tror han selv at han er.
Relatert artikkel:
Stoppet nyutgivelse av Min kamp og brant boken
Kilder:
Sæterbakken slår tilbake
Den massive norske enigheten
Stig Sæterbakken: «Litteraturen og det etiske», i Det onde øye, Cappelen, 2001.
