CNN: «Finnes ikke noe mer skremmende enn sinte hvite menn»

ANTI-HVITHET I en CNN-kronikk gjennomsyret av utilslørt antihvithet beskriver den svarte gjesteforfatteren hvordan den tidløse onde hvite mannen umuliggjør byggingen av «det flerraslige amerikanske demokratiet».

CNN fulgte etter en stund opp den frikjennende dommen mot Kyle Rittenhouse med en maratonlang såkalt op-ed-artikkel høyst opp på løpeseddelen, der den svarte gjesteforfatteren John Blake allerede i overskrifter advarer:

Det finnes ikke noe mer skremmende i Amerika i dag enn en sint hvit mann.

Blake beklager seg innledningsvis over det han mener er myten innenfor politikk og populærkultur om hvor dårlige svarte mennesker er, og han mener å «ha sett virale videoer om hvordan uskyldige svarte mennesker mister livet sitt på grunn av denne stereotypen».

Han hevder at svarte mennesker raseprofileres på en måte som gjør hvite mennesker redde for dem – og får dem til å låse dørene sine når svarte finnes i nærheten.

Han snakker om «en psykologisk skatt» som svarte amerikanere ifølge ham tvinges til å betale: den å ses som «Public Enemy No. 1».

«Det er hvite som står for volden»

Men i virkeligheten er det, mener Blake, de hvite som står for volden.

Han lister i artikkelen opp et antall rettssaker som skal bevise den tesen han forfekter – at det mest truende som går an å finne i dagens USA er vreden hos hvite menn.

Hovedfokus legges derved på rettssaken mot Kyle Rittenhouse, den mot demonstrasjonsdeltakere i Charlottesville, samt den mot tre hvite menn som var anklaget for et angrep mot joggeren Ahmaud Arbery.

Les mer: Kyle Rittenhouse beseirer det jødiske systemet

I den sistnevnte rettssaken, som utspilte seg i Georgia i fjor, ble tre hvite menn anklaget for å ett år tidligere ha jaget og drept Ahmaud Arbery, en 25 år gammel svart mann, mens han var ute og jogget.

Mannen som skjøt Arbery agerte ifølge omfattende bevisførsel, lik Kyle Rittenhouse og de fleste av de tiltalte deltakerne i Unite the right-demonstrasjonen i Charlottesville – i selvforsvar.

Men det som skremmer gjesteforfatteren Blake mer enn noe annet er likevel tanken på at han kan «møte en hvit bevæpnet mann som er blitt inspirert av de hvite mennene som har stått foran benken i disse tre rettssakene».

Samtidig oppgir Blake seg å være så tolerant at han likevel ikke tar til orde for «raseprofilering av hvite menn».

Og han forklarer hvorfor:

Utallige hvite menn svelget tåregass og ble truffet av gummikuler mens de marsjerte sammen med demonstranter under fjorårets protester mot drapet på George Floyd.

Men «hendelser den senere tiden» har overbevist Blake om at det er på tide å på et mer generelt plan utsette fenomenet hvithet for en skånselsløs gransking.

Og en slik gransking har fått ham til å fokusere på det han bedømmer å være selve puddelens kjerne:

den visjon av mannlig maskulinitet som tillater visse hvite menn å føle at de kan herske og brutalisere uten konsekvenser.

«Den tidløse sinte hvite mannen»

Blake trekker her frem den tidløse sinte hvite mannen, hvis onde ånd svever over den amerikanske samfunnsbyggingen gjennom hele dens historie.

Han skriver:

Denne sinte hvite mannen har vært en hovedrolleinnehaver gjennom amerikansk historie. Han gav landet slaveri, masseslakten av Amerikas urbefolkning, og Jim Crow-lovene.

Hans sinne bidro også til å sette fyr på opprøret ved Capitol den 6. januar.

Det er denne sinte hvite mannen – ikke den svarte eller den brune, du ser nærme seg på gaten om natten – som utgjør den største trusselen mot demokratiet i Amerika.

Blake minner om en kommentar felt av en skribent ved New York Times under tittelen «Den sinte hvite mannlige kaukasieren».

Her hevdes det at det destruktive onde sinnet i det amerikanske samfunnet innehas av hvite menn, som frykter et Amerika i forandring, «hvor privilegiet å være en hvit mann ikke lenger er det det var».

Kronikkforfatteren Blake lister deretter opp ytringer av dette fenomenet.

Valgforrettere og skolestyremedlemmer landet rundt rapporterer, påpeker han, om eskalerende trusler.

Og en fersk meningsmåling avslører at 30% av republikanerne mener at vold er nødvendig for å redde landet.

Blake påstår videre at hvite menn har gjort «angrep mot og drap på politiske motstandere» til noe normalt i det amerikanske samfunnet.

Men for å få bildet fullstendig må man, resonnerer Blake, til «denne toksiske politiske atmosfære» legge et annet ytterligere element:

Amerikansk lovgivning beskytter nemlig ikke bare allerede utført «hvit borgervernvold» – men «innpoder også mot til ny vold» hos «hvite borgervernere».

Blake beklager seg over at «den konservativt innrettede amerikanske Høyesterett nå virker klar til å gjøre det lettere for folk å bære skytevåpen offentlig».

Han kommer her tilbake til de tre ovenfor beskrevne rettssakene og underkjenner uten motiv det selvforsvaret som skytterne i så vel Rittenhouse- som Arberysaken påberopte seg.

Blake avfeier helt den volden som de ikkehvite involverte stod for i disse tilfellene, og foreslår i stedet at leseren skal fokusere utelukkende på de hvite mennenes fremferd – samt akte seg for den potensielle faren hos dem [de hvite mennene] «som har blitt innpodet motet til å bruke dødelig vold til og med mot en ubevæpnet person …».

«Sinte hvite menn ødelegger demokratiet»

Blake påstår at masseskytinger i USA utføres oftere av hvite menn enn av noen annen gruppe, og han understreker at «den hvite mannens raseri» får mange – inklusive andre hvite menn – til å «se seg om når de beveger seg på offentlig sted» – og han hevder her at de to mennene som ble skutt og drept av Rittenhouse i Wisconsin, lik den han skadet – var hvite.

Blake knytter sammen sin antihvite kronikk med å sitere marxisten Ijeoma Oluo, forfatter av boken «Mediocre: Det hvite mannlige Amerikas farlige arv».

I en bok preget av paranoide forestillinger beskriver Oluo her et liv i konstant frykt for at sinte hvite menn skal bli voldsomme mot henne selv, samt mot «utallige andres varte, brune, funksjonshemmede, queerpersoner, transpersoner samt kvinner av samtlige demografiske grupper».

Blakes kronikk munner likevel ut i en konklusjon som garantert deles av mange av hans (hvite) meningsmotstandere:

Hvitt mannlig sinne kan vise seg å være en av største snublesteinene når vi forsøker å bygge et fremgangsrikt flerraslig demokrati.