Carin Göring – Det tredje rikets svenske ikon

HISTORIE I 2014 ble Carin Göring endelig begravet etter at levningene hennes lenge hadde vært forsvunnet. Men hvem var hun egentlig?

Den svenske offiserdatteren Carin Fock traff i 1920 en ung tysk kamppilot og krigshelt i Sverige. Sammen med denne Hermann Göring havnet Carin i eksil i Europa og var i perioder tvunget til å leve både farlig og fattig. Nasjonalsosialisten Carin sto dog alltid ved sin manns side. Takket være henne fikk Hermann Göring fornyet tro på nasjonalsosialismens seier og kom ut av sitt morfinmissbruk, som var resultatet av en skuddskade.

Carin Göring ble født i Stockholm den 21. oktober 1888 som Carin Axelina Hulda Fock. Hennes far var en svensk løytnant med tysk opphav og hennes mor kom fra en irsk familie. Carin var den fjerde av fem søstre. En av dem, Mary Fock, giftet seg med den nasjonalsosialistiske greven Eric von Rosen, og det var gjennom ham som Carin Fock traff Hermann Göring.

I februar 1920 skulle Carins svoger returnere til Stockholm fra en ekspedisjon til Gran Chaco. Ekstreme værforhold gjorde hjemreisen umulig, så Eric von Rosen kontaktet flyselskapet Svensk Lufttrafik for å bestille en luftdrosje. Tre piloter nektet å påta seg dette selvmordsoppdraget, men den fjerde, den unge tyske piloten Hermann Göring, tok utfordringen. Etter en dristig flyvning, hvor Göring mistet posisjonen i uværet, landet de til slutt på den frosne innsjøen utenfor Eric von Rosens gods Rockelsta, ti mil utenfor Stockholm.

Da von Rosen-paret og Hermann Göring satt foran peisen i Rockelstas dekorerte jaktstue kom en ung kvinne ned trappen, Carin von Kantzow, født Fock. Hun ble av samtiden beskrevet som et «bedårende vesen» og Hermann Göring falt for henne direkte. Carin beskrev selv senere hvordan hun denne kvelden «drakk kjærlighetsdrikken».

Carin var imidlertid allerede gift med den, ifølge henne selv, kjedelige baronen Nils von Kantzow. De hadde også et barn, Thomas, sammen. Hermann og Carin begynte likevel å brevveksle og traff hverandre i helger i Stockholm. Carin von Kantzow besluttet seg for å skilles fra sin mann for å istedet hengi seg til den omtenksomme og romantiske Hermann Göring.

I 1922 flyttet Carin med Hermann til München. Samme år hadde Hermann Göring truffet Adolf Hitler og begynt sitt engasjement i NSDAP. Dette året holdt Hitler en brennende tale på Café Neumann som Carin besøkte; hun ansluttet seg til partiet dagen etter. Den 15. april 1923 – på dette tidspunktet hadde Hermann Göring befal over SA – sto Hitler i Görings bil og hilset tusenvis av SA-menn. Etter å ha bevitnet det hele skrev Carin stolt til sin sønn Thomas von Kantzow om hvordan «den elskede», Hermann, nå var en viktig del av utviklingen i Tyskland:

I dag ledet den elskede sin hær av sanne unge tyskere foran sin Fører, og jeg så hvordan hans ansikt lyste opp da de passerte. Den elskede har arbeidet så hardt med dem, inngytet så mye av sin egen tapperhet og sitt heltemot i dem slik at det som en gang var en pøbel – og jeg må innrømme en iblant lurvete og ganske skremmende sådan – har nå blitt forvandlet til en ekte lysets hær, en gjeng av ivrige korsfarere som er beredt til å marsjere på sin Førers ordre for å gjøre dette ulykkelige land fritt igjen.

Hitler, som ble en regelmessig gjest i paret Görings hjem, uttrykte seg senere på en liknende måte og bekreftet den lyriske Carin von Kantzows refleksjoner: «Jeg likte ham. Jeg gjorde ham til sjef for SA. Han er den eneste av dets sjefer som har ledet SA grundig. Jeg gav ham en uorganisert pøbel og på meget kort tid hadde han organisert en divisjon på 11 000 mann.»

Den 3. januar 1923 giftet paret seg borgerlig i Stockholm for å måneden etter forrette ekteskapet i München. Hermann Görings kamerater fra Richthofeneskaderen – som han ledet under første verdenskrig – var æresvakter. Carin var kledd i hvitt mens brudebuketten var i familien Focks grønn-hvite farger.

Carin Göring ble samme år rammet av en alvorlig lungebetennelse og ble tvunget til å reise til Stockholm hvor hun ble innlagt. Han var også født med en hjertefeil og hennes gjentatte behov for akutt sykehusbehandling var veldig stressende for paret. I et brev til Carins mor, hvor han trøstet henne og ba henne ta hånd om Carin, skrev han at «hun betyr alt for meg».

Den 8.–9. november 1923 fant Ølkjellerkuppet sted i München. Carin var nå tilbake i Tyskland, men lå syk i sengen. Hermann kysset henne og sa at han kunne bli litt sen. Carin visste ingen ting om hva som holdt på å skje. Kuppet mislyktes og Göring ble truffet av en kule i lysken, kun en millimeter fra en arterie. Kamerater tok ham med seg til en lege i nærheten.

Den syke Carin skyndte seg til det hemmelige stedet hvor hun holdt hans hånd og startet å planlegge flukten ut av Tyskland. Hun tok ham med bil til en villa tilhørende en kamerat, noen mil utenfor München. Her planla hun hvordan Göring skulle smugles ut av landet. Etter mange turer – inkludert en anholdelse på grensen, som de klarte å rømme fra – klarte de med hjelp av SA-mannen Franz Thanner, som trykket gassen i bunn ved den østerrikske grensen, til slutt å ta seg til Østerrike.

I Innsbruck sjekket de inn på Hotel Tirol, som var eid av en nasjonalsosialist og hvor mange av hotellets ansatte også var nasjonalsosialister. Carin beskrev i et brev hvordan mengder av mennesker samlet seg utenfor hotellet og ropte «Heil!» da Göring ble båret inn i ambulansen. Senere samme kveld arrangerte en samling studenter et fakkeltog og sang utenfor hotellets balkong. Etter at kommunister kastet stein på Carin, hvilket forårsaket et brukket ben, flyttet hun også inn på sykehuset, for å være med Hermann.

På sykehuset ble Görings tilstand stadig mer alvorlig. Såret åpnet seg og han hadde ulidelige smerter. Legene var tvunget til å injisere morfin to ganger om dagen, men smertene var fortsatt store. Carin forsøkte på alle måter å holde Hermanns humør oppe.

I et brev til sin far uttrykte Carin uro over sin mann som var deprimert: «Jeg kjenner ham knapt igjen lenger. Han sier knapt et ord og er fullstendig deprimert og miserable over dette forræderi. Jeg trodde aldri at Hermann kunne bli så nede.» Faktum er at det var Carin som til slutt klarte å gi Hermann Göring fornyet tro på nasjonalsosialismens seier og som så til at han kom ut av sitt morfinmissbruk slik at han kunne returnere til partiet.

Etter at paret hadde levd i eksil i Italia, med store økonomiske problemer, samt levd i Sverige hvor Hermann Göring i en periode arbeidet som pilot, ble det i 1926 gitt almen amnesti for de som hadde deltatt i Ølkjellerkuppet. Paret returnerte til Tyskland og i 1928 ble Göring riksdagsmann for NSDAP. Mange av parets problemer var nå forbi, men Carin ble syk flere ganger.

I slutten av september 1931 gikk Carins mor plutselig bort og hun returnerte til Stockholm for å være tilstede under begravelsen. Neste natt ble hun selv rammet av et hjerteinfarkt og Hermann reiste i all hast til Sverige. Mens Hermann var med Carin på sykehuset fikk han et akutt telegram om å returnere til Tyskland for å innlede viktige samtaler med president Hindenburg. Göring var revet mellom kjærligheten til sin elskede og plikten for folket; han var fem dager med Carin.

Da Hermann var utenfor rommet visket Carin til sin sønn: «Jeg er så trøtt. Jeg vil følge mamma. Hun roper på meg.» Da fortalte Thomas om telegrammet som hadde kommet fra Berlin og da Hermann kom tilbake til rommet tok hun ham til seg, kysset ham og tilkalte sin søster Fanny, som også var i rommet, og sa: «Hermann har blitt kalt tilbake til Berlin. Du må hjelpe ham å pakke.»

Arbeidet som Göring gjorde de neste dagene i Tyskland hadde meget stor betydning for den framtidige nasjonalsosialistiske maktovertagelsen, men da han ringte til sykehuset den 17. oktober fortalte sykesøsteren at Carin Göring hadde gått bort om natten.

Det romantiske kjærlighetsparets bragder var lenge kjent takket være Joseph Goebbels, som valgte å løfte frem dette i propagandaen og som gjorde den modige og oppofrende Carin Göring til et nordisk ikon. Allerede under sin livstid var hun noe av en nasjonalsosialismens førstedame og var veldig populær i partiet. Da Carins søster Fanny skrev en biografi om henne i 1934 ble den en bestselger som ble solgt i 900 000 eksemplarer – kun forbigått av Min Kamp.

Carin ble begravet i familiegraven i Stockholm, men etter at Hermann besøkte graven i 1933 ble den skjendet, sannsynligvis av kommunister (som alltid har hatt en forkjærlighet for gravskjending). Motivet for å sparke istykker gravblomster og male på gravsteinen var at Hermann Göring hadde lagt ned en krans som var formet som et hakekors; en handling som nasjonalsosialisten Carin Göring definitivt ville ha satt pris på. Gjerningsmennene hadde malt: «Vi, noen svensker, føler oss fornærmet av tyskeren Görings gravskjending. Må hans tidligere kone hvile i fred, men skån oss fra tysk propaganda på hennes gravstein.»

Hermann Göring fikk istedet bygd Carinhall utenfor Berlin for å hedre Carin. Den 19. juni 1934 ble Carins kiste flyttet fra Stockholm, kledd med en hakekorsfane, og transportert til Carinhall hvor den ble nedlagt dagen etter under en seremoni hvor Hitler personlig var tilstede. Der hvilte Carin Göring i 11 år til Den røde armé avanserte og Hermann Göring beordret at Carinhall skulle sprenges for å unngå at Carins levninger skulle bli skjendet. De sovjetiske soldatene plyndret de facto Carinhall og kan også ha skjendet selve graven.

Lenge etter krigen, i 1991, ble en falleferdig kiste funnet ved ruinene av Carinhall. Den ble sendt til Rättsmedicinalverket i Sverige for identifisering. I 2014 ble det gjennomført en genetisk undersøkelse av sink-kistens beinrester på Uppsala universitet som viste at det var Carin Göring som lå i den. Nå ligger hun begravet i Stockholm.