UKRAINAKONFLIKTEN Arjuna ser på de nasjonale, så vel som lokale aktører involvert i konflikten mellom Russland og Ukraina.
Det er både nasjonale, så vel som lokale aktører involvert i konflikten mellom Russland og Ukraina, som antydet i forrige artikkel.
Av nasjonale aktører som er verdt å nevne (utover Tyrkia) så er elefanten som vanligvis befinner seg i ethvert hus, i ethvert rom, til enhver tid, i denne konflikten forvist til terrassen for en observatørstaus. Israel er skyvd på sidelinjen til tross for Ukrainas bønn om en sterkere involvering, og noe av grunnen kan spores i flere, tilsynelatende små hendelser (men med eksplosive politiske konsekvenser), her i kronologisk tidslinje:
Vladimir Putin uttaler at Hamas ikke kan betegnes som en terrorist-organisasjon – Putin har den senere tiden kommet med uttalelser som indikerer at Russland ikke uten videre vil anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad – Putin fordømmer «Israels okkupasjon av Golan-høyden» – det gjennomføres store demonstrasjoner til støtte for Ukraina, og bare Ukraina, i Israelske byer – Putin inviterte Israels statsminister Naftali Bennett til Moskva med det formål, trodde Bennett, at han skulle få oppdraget med å mekle mellom Russland og Ukraina; kort tid etter landing returnerte imidlertid Bennett til Israel, Putin hadde umiddelbart gitt beskjed om at Israel IKKE var ønsket som fredsmegler. Parallelt med dette har Israel, som vanlig, vært diffus i sin holdning til det som skjer, men 13.03 fordømte Israel offisielt den Russiske intervensjonen av Ukraina.
Så mye for nasjonen Israel i denne omgangen, de kommer nok sterkere tilbake ved en senere anledning kjenner vi de rett.
På russisk side er de stridende først og fremst de regulære militære styrkene, og i innledende faser var det snakk om at dette besto hovedsakelig av vernepliktige og ikke profesjonelle soldater. Senere er det antydet at Russland ville bringe syriske soldater, fra de kristne militsene og Hezbollah, som en gjenytelse for Russlands befrielse av landet, men dette er ikke verifisert og er mest trolig bare desinformasjon. Det er mye snakk om de tsjetsjenske soldatene som er personlig ledet av den fungerende statsministeren i Tsjetsjenia Ramzan Kadyrov, og som kjemper for Russland. Disse tilhører shia/sufisme-retningen innen islam, og er regnet som moderate (sufistene og shjiaene er som regel de som blir utsatt for terror og massakre av andre muslimske retninger, hovedsakelig sunni, rundt om i verden). Mindre kjent (og underkommunisert) er imidlertid det faktum at Ukraina også har sin egen islamistisk, tsjetsjensk-basert bataljon ved frontlinjene, som tilhører nettopp sunni-retningen innen islam. Denne er derimot langt mindre aktiv på sosiale medier og langt mindre fremhevet av tradisjonell media nå enn i 2014-2015, simpelthen fordi deres navn er forbundet med noen av de verste terror-aksjonene verden har sett og fordi de har uttrykte bånd til ISIS. Dette gjelder først og fremst Sheikh Mansour Bataljonen, som etter eget utsagn kjemper skulder ved skulder med Pravyi Sector/Right Sector på grensen til Russland. Tsjetsjenerne i Sheikh Mansour Bataljonen tilhører den tyrkiske språkfamilien.
De muslimske Krim-tartarene har også sine egne bataljoner som kjemper for Ukraina (og NATO), blant andre Noman Çelebicihan Bataljonen og Krim Bataljonen. Disse samarbeider tett med de tyrkiske Grå Ulvene, og har gjort det siden 2014. Disse er, som navnet antyder, basert på Krim-halvøyen og utgjør dermed en betydelig sikkerhetsrisiko for russerne, som en femtekolonne som kan undergrave, og i siste instans mobiliseres militært. Krimtartarene tilhører den tyrkiske språkfamilien, er sunni-muslimer og kjemper også etter eget utsagn skulder ved skulder med Pravyi Sector/Right Sector på grensen mot Russland.
I tillegg er georgiske, frivillige bataljoner aktive på ukrainsk side.
Så til et ømtålig og noe absurd tema: de angivelige nasjonalistiske/nasjonalsosialistiske militante kampavdelingene som er et beryktet fenomen i ukrainsk samfunnsliv, med bånd inn til den øverste politiske og økonomiske makten, og som også inkorporerer jødiske krefter. Det har lenge vært antydet at disse i realiteten driver en ekstrem form for LARP`ing (Live Action Role Playing), at den outrerte og radikale symbolbruken bare er en staffasje og brukt som sjokkeffekt, det er «edgy». Uttalelser fra medlemmer av organisasjonen selv og de som har fulgt disse tyder nemlig på at symbolbruken og det radikale uttrykket er brukt mer som en brodd mot Russland, mer enn som et uttrykk for omfavnelse av en særskilt ideologi. For å bruke moderne terminologi: den beste måten å «trolle» og ydmyke Russland og russere på er å omfavne estetikken fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. At dette også fører ut i nihilismen er ikke til å overraskes over, ei heller at dette vil tiltrekke seg ustabile individer og grupperinger.
Israelske Jewish Telegram Agency publiserte nylig en reportasje om ukrainsk-jødiske Konstantyn Batozsky, opprinnelig fra en av utbryterrepublikkene i Øst-Ukraina hvor han var rådgiver for guvernøren i Donetsk, og som nå er soldat i Azov-bataljonen. Her problematiserte avisen ryktene rundt den beryktede militæravdelingen:
«Nylig ble det hevdet at noen av disse paramilitære soldatene som kjempet mot Russlands invasjon av Øst-Ukraina, slik som Azov-bataljonen, er ekstremister og ultranasjonalister som fremviser Nazi-symboler. «Jeg vet det kan være vanskelig å forstå for jøder i utlandet, men disse handlingene er ment som anti-russiske, ikke anti-jødiske,» sier Petukov. «Det er bare et ubetydelig antall av disse ekstremistene sammenlignet med de andre som støtter ukrainsk uavhengighet og kultur.» Som en del av nasjonalgarden har bataljonen opp til 1500 soldater i sine rekker, og utad gir de uttrykk for en Nazi-ideologi.
Batozsky sier han jobbet tett med Azov-bataljonen også i konfliktårene 2014-2015, men da bak kulissene som en politisk konsulent i Donetsk. Med dette arbeidet, og hans uttrykkelige forsvar for Ukrainas forsøk på å nedkjempe separatistene, gjorde at Batozsky havnet på russernes dødsliste, og det gjør at han også er sikker på at russernes påstander om nazister i Ukraina er feil. «De var fotballpøbler og ønsket oppmerksomhet, men jeg var litt satt ut når jeg så en tatovert swastika,» uttaler han om de Azov-medlemmene han ble venner med. «Men jeg snakket hele tiden med de om det å være jødisk og de hadde ingenting negativt å si om dette. De hadde ingen anti-jødisk ideologi.» Han insisterer på at bilde av Ukraina som et arnested for antisemittisme er absurd. «Jeg er ikke praktiserende, men alle vet likevel at jeg er jødisk, jeg har jo et åpenbart jødisk ansikt! Og jeg har aldri opplevd antisemittisme fra ukrainere» insisterer han. «Militærfolkene jeg jobber med nå bryr seg simpelthen ikke om at jeg er jøde.»
Han har ikke samme holdning til sine russiske naboer. «Jeg hadde en jødehatende russisk lærer i første klasse som gjorde narr av meg og kalte mitt hår for payos» minnes Batozky. Payos er et hebraisk navn for de lange sidekrøllene som mange ortodokse menn har. Og han sier at han hørte flere nedsettende ord brukt mot jøder på Russlands statsuniversitet i Moskva, hvor han studerte på 1990-tallet, enn det han noen gang gjorde hjemme i Ukraina. Daniel Kovzhun, en jøde fra Kiev som drev logistikkarbeid under den siste krigen i Donetsk, beskriver lignende opplevelse. «Det var ortodokse jøder i Azov, det vet jeg fordi jeg var der ved fronten. Ingen brydde seg om hvem som var jødisk, vi brydde oss bare om å holde landet samlet og udelt.» I en annen artikkel fra en annen jødisk publikasjon, Forward, kommer det frem at Kovzhun nå jobber med propaganda og informasjonskrigføring for den ukrainske hæren.
Det skulle nesten ikke være mulig, men bak alle disse grupperingene står det faktisk utelukkende én mann, en mann som driver denne virksomheten som et enkeltmannsforetak. Edderkoppen heter Igor Kolomoisky, og er en jødisk-ukrainsk oligark (med tre statsborgerskap: ukrainsk, kypriotisk og israelsk) og en av de mest innflytelsesrike personene i Ukraina. Kolomoisky står egenhendig bak alle disse førnevnte ukrainske bataljonene og organisasjonene (i tillegg til det politiske partiet Svoboda), og det var Kolomoisky som brakte de tsjetsjenske bataljonene til Ukraina.
Fra Tablet: «Den ukrainske oligarken Igor Kolomoisky startet de første bataljonene av frivillige, Dnipro og Dnipro-1, med ca. 500 soldater. Den første tiden støttet han også andre bataljoner, som Azov, Aidar, Donbass og Right Sector. Kolomoisky inviterte også tsjetsjenerne i håp om at disse ville hjelpe i å beskytte hans forretningsvirksomhet og fabrikker.» Han flyktet imidlertid etter hvert til Tel Aviv der han styrte sin geskjeft fra i mange år, men kom tilbake når den forrige presidenten, den jødiske sjokoladekongen Petro Poroshenko, tapte valget for jødiske Volodymyr Zelenskyj i 2019. Kolomoisky bodde etter dette i Kiev, men etter Russlands intervensjon befinner han seg nå mest trolig i Israel igjen.
Kolomoisky står også president Zelenskyj nær; de er personlige venner fra lang tid tilbake, med et omfangsrikt forretningssamarbeid; Zelenskyj`s tv-komedie ble sendt på en av Kolomoisky`s tv-kanaler, Kolomoisky`s tv-kanaler promoterte Zelenskyj`s kandidatur som president frem til valgseieren og rådgivere fra Kolomoisky`s eget apparat skal ha vært avgjørende for å sikre denne seieren. Dette er ikke overraskende gitt det faktum at Ukraina gjennom flere år topper listen over de mest korrupte landene i Europa, men det er likevel spesielt at økonomisk makt er så pass ensbetydende med politisk makt i et land som aspirerer og blir omtalt som «demokratisk». Og det kan selvfølgelig ha noe med at begge tilhører den samme etno-/religiøse sjåvinistiske kabalen.
