UKRAINAKONFLIKTEN Arjuna fortsetter å redegjøre for de underliggende årsakene til Ukrainakonflikten som utspiller seg i dag, og ser på den historiske og geopolitiske situasjonen ved Svartehavet, Kaspihavet og Azovsjøen.
En mer eller mindre kjent militær-doktrine hevder at uten tilgang til Svartehavet, Kaspihavet og Azovsjøen så vil ikke Russland overleve. Dette er selvsagt en dristig påstand, men ser vi på realiteten på bakken, jamført med de politiske realitetene, så blir det åpenbart at dette utgjør en betydelig sikkerhetsutfordring for Russland. Ikke bare militært taktisk – med redusert tilgang til disse vannveien blir deres responsevne kraftig hindret militært – men også med tanke på de turkmenske folkegruppene som NATO-allierte Tyrkia utøver påvirkning på og som under gitte omstendigheter utgjør en destabiliserende makt som en femtekolonne.
Stratfor er en amerikansk tenke-tank som driver konsulent- og forleggervirksomhet, og som er anerkjent som den fremste i sin bransje. For noen år siden fremla de en rapport over Tyrkia som konkluderte med at landet ville utøve betydelig makt og påvirkning i ti-årene fremover. Ikke nødvendigvis med militær ekspansjon eller intervensjoner, men også ved religiøs, ideologisk og politisk påvirkning på sine religiøse og kulturelle slektninger, hovedsakelig innen Salafisme/Waahabisme.
Vi har opplevd to eksempler på denne destabiliserende og aggressive makten i senere tid, som også i ett av tilfellene gikk over til militærmakt. NATO-landet Tyrkia, Azerbaijan og Israels angrep på Armenia ble etter hvert stoppet, inntil videre. Her pågår det derimot en kontinuerlig terror- og skremsels-taktikk på daglig basis, med subtile, og ikke fullt så subtile, virkemidler. Armenia falt ikke, takket være at Russland kom til unnsetning, men Tyrkia har nå fri passasje landveien til Kaspihavet. Og det er bare et tidsspørsmål før Azerbaijan vil forsøke å ta større territorier av Armenia. I Kazakhstan feilet disse kreftene, i hvert fall tilsynelatende. Med etterretningssjefen som er Uighur, og som mest trolig har vært den som koordinerte og organiserte forsøket på revolusjon og på å få innsatt en regjering som vendte seg bort i fra Kreml, ble dette store landet som deler mye av sin grense med Russland også en bekreftelse på at Russlands buk rumler. Det har også vært relativt store demonstrasjoner til støtte for Ukraina i Kazakhstan de siste dagene.
Litt lengre vest, mot Egeerhavet og sør på Balkan, utkjempes det også en kamp som inngår i denne krigen mot Russland og den unipolare verdensinndelingen. Et sikkert vårtegn på Balkan er knitringen fra en Kalashnikov sies det, og dette vil nok ha gyldighet om ikke så veldig lenge. Kosovo, landet i Europa med størst antall eksporterte ISIS-soldater og hvor 96% av befolkningen er muslimsk, ble for kort tid tilbake alliert av Israel, og har nå de siste dagene søkt om medlemskap i NATO. Bosnia, landet med nest størst antall eksporterte ISIS-soldater og med en majoritet av befolkningen som er muslimsk, har også søkt NATO-medlemskap, men den serbiske minoriteten motsetter seg dette. Til tross for at intet formelt medlemskap er på plass har NATO de siste dagene likevel flyttet og utplassert store militære styrker i landet. I begge disse landene blir den serbiske, ortodoks-kristne og russiskvennlige minoriteten diskriminert og subtilt forsøkt fordrevet/utryddet. Bare i løpet av de to første månedene av dette året er det blant annet registrert seks angrep på serbiske, ortodokse kirker i Kosovo. Albania, hvor majoriteten av befolkningen er muslimsk, kommer på fjerde plass i Europa over antall eksporterte ISIS-soldater og ble medlem av NATO i 2009 (som en kuriositet kan man da anslå at muslimer vil utgjøre den største befolkningsgruppen i NATO totalt sett om ikke lenge). Trusselen på/fra Balkan er ikke umiddelbar og akutt for Russland, det truer ikke grensene, men den har som hensikt å fjerne en sterk alliert av landet på yttergrensene av Europa og midt i et geopolitisk, strategisk kjerneområde.
I vesten snakker man nemlig om at serberne vil forsøke å løsrive seg fra Bosnia-Herzogovina (noe som vil være påskuddet for NATO og Vesten for å mobilisere sine islamister på Balkan), men dette er altså å snu det hodet. Serbia og serberne i nabolandene er presset fysisk fra alle geografiske himmelretninger, men også i alle andre henseender fra det vestlige samfunnet, som en russiskvennlig paria, kristent og tradisjonelt europeisk. Landet og folket er som kjent ikke ukjent med at NATO forsøker å utslette dets eksistens; bombingen i 1999 på Serbia var ment å binde hendene til landet på ryggen, slik at de ble passivisert for videre motstand i uoverskuelig fremtid.
Sikkerhetsutfordringene er dermed flere for Russland og Ukraina er bare en del av et større bilde. Sistnevntes territorium er strategisk viktig gitt grensene til Russland, men også dets tilgang til Svartehavet. I den seneste militære konfrontasjonen er da også flere av disse lokale interessentene mobilisert, av begge sider, og det blir temaet for neste artikkel. Spesifikt hvem er aktørene i konflikten og hvilken rolle spiller disse på bakken?
