HISTORIE Etter den britiske invasjonen av Irak i 1941 eskalerer situasjonen i Bagdad og en «voldelig utkastelse» av jøder bryter ut. Denne hendelsen fører senere til en splittelse mellom irakerne og jødene.
På begynnelsen av 1900-tallet tilhørte Irak Det osmanske riket, men under første verdenskrig ble landet okkupert av britene. I 1920 ble både Palestina og Irak britiske NF-mandatområder, hvilket innebar at Nasjonenes Forbund, forgjengeren til FN, «forvaltet» de okkuperte områdene og forberedte dem til full selvstendighet.
I 1932 gikk britene med på å gi irakerne en viss selvstendighet under forutsetning at de ikke førte en politikk som diskriminerte «minoriteter» (jøder). Under det britiske styret av Irak hadde jødisk virksomhet blomstret på bekostning av landets øvrige innbyggere. Det fantes 130 000 jøder i landet, hovedsaklig i hovedstaden Bagdad. Gjennom sine nettverk styrte jødene en betydelig del av handelen og den finansielle sektoren. Iraks første finansminister, Sassoon Eskell, var jøde, slik som flere medlemmer av parlamentet og byråkratiet.
Jewish Virtual Library skriver følgende om hvordan jødene levde i Irak og hvilken holdning de hadde til de britiske okkupantene:
Majoriteten av jødene betraktet seg som britiske borgere. Noen ble rike, andre ble ansatt i den britiske administrasjonen, spesielt i Bagdad og Basra. De var interessert i en videreføring av det britiske styret, og de uttrykte det i 1918, bare en uke etter våpenhvilen trådte i kraft, da det jødiske samfunnet i Bagdad presenterte en underskriftskampanje til den sivile formynderen av Bagdad og ba ham om å gjøre dem til britiske undersåtter. To ganger til, i 1919 og 1920, appellerte jødene i Irak til den britiske overformynderen og bad ham om å ikke tillate en arabisk regjering å komme til makten, eller i det minste bevilge britisk statsborgerskap til medlemmene av det jødiske samfunnet.
I tillegg til mange jøders motstand til irakernes selvstendighet organiserte de seg allerede i 1920 i sionistiske organisasjoner og holdt taler på irakernes gater. Mange av sionistene i Irak støttet en jødisk kolonisering av Palestina, men ville ikke selv forlate landet da de hadde ordnet det bra for seg gjennom det britiske styret. I 1928 førte besøket av den britiske sionisten og industrimannen Alfred Mond til en motreaksjon med den førte antisionistiske demonstrasjonen i Bagdad. De påfølgende årene ble jødene stadig mer betraktet som fiender av Irak. I 1934 begynte man i Irak å innskrenke jødenes innflytelse. Blant annet fikk jødene forbud mot å arbeide i parlamentet, og de ti jødiske medlemmene av finansdepartementet ble utestengt.
Den 1. april 1941 ble Iraks regent, den pro-britiske saudi-arabiske prinsen Abdul Illah, styrtet i et statskupp og ble tvunget til å rømme landet. Statskuppet ble ledet av den arabiske nasjonalisten og statsministeren Rashid Ali. Rashid Ali ville bryte britenes kontroll over landet og vendte seg i stedet til aksemaktene og Tyskland. En måned senere invaderte britene Irak og okkuperte landet i det som blir kalt for den Anglo-Irakiske krigen. Men britene var ikke alene i denne invasjonen – de samarbeidet med jødiske terrorister fra Palestina.
Den 16. mai rekrutterte britene lederen for Irgun, David Raziel, som tilfeldigvis var i britisk fangenskap i Palestina. Irgun utførte så mange bombeattentater (og senere også massakrer) at til og med England stemplet den som en terroristorganisasjon. David Raziels organisasjon var kjent for voldelige angrep på palestinere, inklusiv en bombing på et kjøpesenter i Palestina. Britene ville bruke de jødiske terroristene til sabotasjeaksjoner i Irak, spesielt mot landets oljeraffinerier. Raziel takket ja til tilbudet på én betingelse: at han skulle få kidnappe Jerusalems muftin. Dagen etter satte Raziel og tre andre medlemmer av Irgun seg i all hemmelighet på et RAF-fly sammen med en britisk offiser som skulle fly dem fra Palestina til Irak.
På plass i Irak fikk Raziel nye ordre: Irgun skulle gjennom etterretningsarbeid forberede for britene en siste offensiv mot Bagdad. Raziel ble dog drept den 20. mai etter at bilen som han og den britiske offiseren kjørte i ble ødelagt av Luftwaffe-fly. Irguns medlemmer vendte tilbake til Palestina, men Bagdads jøder skal ha fortsatt etterretningsarbeidet og bistått britenes okkupasjon. Det forekom også, ifølge jødiske kilder «falske rykter»: at Bagdads jøder veiledet det britiske flyvåpenet RAF ved å signalisere med speil.
Den 31. mai 1941 invaderte britene Irak. Den pro-tyske lederen Rashid Ali ble tvunget til å rømme landet, og havnet et sted i Tyskland, der han med Hitlers godkjennelse satte opp en eksilregjering. Nå returnerte prinsen Abdul Illah for å ta over Irak. Han ble eskortert til Bagdad av britiske tropper (som dog stoppet ved bygrensen). Illah ble møtt av en delegasjon av irakiske jøder. Alt dette kombinert – den britiske okkupasjonen, tilbakekomsten av den pro-britiske prinsen fra Saudi-Arabia, samt jødenes hyllest – ble for mye for de beseirede irakerne. Midt blant feststemte jøder – som foruten å ha fått tilbake sin favorisering også feiret Shavout, dagen da jødene ble «Guds utvalgte folk» ifølge det gamle testamentet – ble Bagdads irakere rasende. I en lederløs situasjon – på grunn av at Rashid Ali ble tvunget til å flykte fra de britiske okkupantene – angrep irakiske soldater den jødiske delegasjonen med kniver og økser. Denne aksjonen var planlagt, men var gnisten som førte til en spontan «voldelig utkastelse», Farhud, der opprørte og hevnfulle mobber drepte jøder i Bagdads gater.
Denne Farhud holdt på i to dager og var meget blodig. Den skal ha tatt rundt 200 jøders liv og skadet hundrevis. Ifølge flere kilder, fortrinnsvis jødiske, skal det også ha forekommet plyndring og voldtekter. De antijødiske opptøyene ble slått ned etter at britene proklamerte portforbud og skjøt dem som trosset det.
Etter den britiske okkupasjonen regjerte et pro-britisk styre videre noen år. I 1948, da Israel ble opprettet, ble det dog nye spenninger i Irak, og all sionistisk aktivitet i landet ble kriminalisert. Resultatet av alle disse hendelsene regnes av mange for å være begynnelsen på en splittelse mellom irakerne og jødene som fortsatt eksisterer i vår tid.
