Hjem Historie «Holocaust» under lupen Barna i Auschwitz

Barna i Auschwitz

«HOLOCAUST» Vedrørende mangelen på bevis for bevisst mishandling av barne-, og ungdomsfanger i Auschwitz.

Illustrasjonsbilde. Foto: United States Holocaust Memorial Museum, via flickr.com, (CC BY-NC-ND 2.0 DEED).

Auschwitz.org vil ha deg til å tro at barna i Auschwitz sultet, levde under forferdelige forhold og til og med var gjenstand for kriminelle eksperimenter. Med hjelp av en artikkel av Carlo Mattogno og noen grunnleggende resonneringsevner vil vi avkrefte disse påstandene.

Barnas skjebne


Skjebnen til barne- og ungdomsfanger var prinsipielt sett ikke annerledes enn for voksne (med unntak av barna i familieleirene). Akkurat som voksne led de av sult og kulde, ble brukt som arbeidere, ble straffet, drept og brukt som forsøksobjekter av SS-leger.

Mot slutten av 1943 ble det satt opp separate brakker for barn over 2 år. Disse skilte seg på ingen måte fra brakkene som var tildelt voksne. Konsentrasjonsleirens myndigheter delte ikke engang ut melk eller passende matrasjoner til spedbarn, og dømte dem dermed til å sulte i hjel. Bare barna på leirens sykehus hadde det litt bedre – fangepleie-, og medisinsk personale prøvde å gi dem ekstra tepper, mat, klær og medisin.

Det vanskeligste var å prøve å hjelpe de jødiske barna som var i fare for å bli utvalgt for gasskamrene.

Utryddelsen av barn i Auschwitz og overføringen deres til andre leirer, spesielt i de siste stadiene, sørget for at få av dem overlevde til frigjøringen.

Tilgjengelig dokumentasjon indikerer at det var minst 700 barn- og ungdomsfanger, inkludert omtrent 500 under 15 år, i Auschwitz da de sovjetiske soldatene ankom. Mer enn halvparten av disse barna var jødiske.

De frigitte barna var sterkt utmattede. Mange av dem endte opp på leirsykehusene som ble organisert av sovjetiske myndigheter og polske Røde Kors på områdene til hovedleiren umiddelbart etter frigjøringen.

Etter å ha undersøkt 180 barn i alderen 6 måneder til 14 år så rapporterte en rettsmedisinsk kommisjon at flertallet av dem led av sykdommer som de hadde fått i leiren. 60 prosent hadde vitaminmangel og generell svekkelse av organismen, og 40% av dem hadde tuberkulose. Alle barna hadde undervekt med 5 til 17 kilo, til tross for at flertallet av dem ble transportert til Auschwitz i andre halvdel av 1944 og bare tilbrakte noen få måneder der.

MEMORIAL AND MUSEUM: AUSCHWITZ-BIRKENAU: FORMER GERMAN NAZI: CONCENTRATION AND EXTERMINATION CAMP: The fate of the children

Jeg vil gjerne referere til dette bildet som dukker opp når du søker etter «holocaust». Kanskje de burde ha kippet bort barnet på venstre side hvis de ønsket at påstanden om sultne barn skulle holde vann.

(Frihetskamp kan ikke gjengi bildet grunnet opphavsrett, men det kan sees her.)

La oss begynne med påstandene om at barna led av sult og ikke fikk tilstrekkelig mat. I 1997 publiserte Helena Kubica, forsker ved Auschwitz-museet, en artikkel, «Dr. Mengele und seine Verbrechen im Konzentrationslager Auschwitz-Birkenau» (Dr. Mengele og hans forbrytelser i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau), som avdekket følgende opplysninger som motsier mange av påstandene fra Auschwitz.org (noe som er morsomt fordi de har en side dedikert til Kubica som lister opp denne artikkelen):

«I sigøynerleiren fikk han kasernene 29 og 31, samt et barnehageområde – en slags barnehage og førskole – til å huse ikke bare barna under hans observasjon (disse bodde i kasernene 31), men alle sigøynerbarna opp til 6 års alder.

Totalt ble flere hundre barn innkvartert i barnehagen fra 8 til 14 år, der de ble overvåket av mange fanger. […] Kasernene som ble brukt som barnehage var i litt bedre stand enn de andre, helt pusset på innsiden, dekorert med fargede bilder som representerte eventyr. En kort stund fikk barna som bodde der en bedre diett – melk, hvitt brød, grønnsaker og kjøttbuljongkonsentrater, til og med syltetøy og sjokolade […].

Området bak Kaserne 31 var inngjerdet, og det ble installert en lekeplass, med sandkasser, karusell, husker og gymnastikkutstyr.»

Inconvenient history, vol. 5 (2013), nr. 4: Dr. Mengele’s «Medical Experiments» on Twins in the Birkenau Gypsy Camp» av Carlo Mattogno.

Kubica hevder at barnehagen ble bygget og opprettholdt av propagandahensikter. Dette får meg til å lure på hvorfor tyskerne skulle lage propaganda i det som ble sagt å være en topphemmelig dødsleir og hvem som ville være målet for en slik propaganda.

Kubica hadde tilgang til mange dokumenter om Dr. Mengeles aktiviteter i Birkenau som var bevart i arkivene til museet. Så hva slags dokumentasjon klarte Kubica å finne for å avdekke forbrytelsene begått av den såkalte Dødsengelen fra Auschwitz?

Det Kubica produserte var et konnossement til Institutt for Hygiene i Waffen-SS (SS-Hygiene-Institut) i Rajsko, Seksjon for hygiene og bakteriologi, knyttet til «hodet til et kadaver» (Kopf einer Leiche) tatt fra et «12 år gammelt barn» (12-jähriges Kind).

Konnossementet for «Kopf einer Leiche». Foto: Dr. Mengele’s «Medical Experiments» on Twins in the Birkenau Gypsy Camp av Carlo Mattogno.

Dette virker ganske grusomt intil man vet at det hadde brutt ut en epidemi av noma faciei, en skjemmende sykdom med høy dødelighet. Det gir da mening at gutten hadde dødd av noma, og hodet ble brukt til å utføre forskning i håp om å finne en kur.

Så hvis det ikke er noen dokumentariske bevis på Mengeles forbrytelser i Auschwitz-museets arkiver, hvor kommer da disse historiene om grusomme eksperimenter fra? Vitneutsagn. Hovedvitnet er Miklos Nyiszli, en «holocaust-overlevende» som hevdet å være frivillig lege under Mengeles tilsyn. Temaet om Nyiszlis upålitelighet som vitne er for stort å dekke her, så jeg vil bare gi deg ett eksempel. Du kan finne mer i boken «An Auschwitz Doctor’s Eyewitness Account—The Tall Tales of Dr. Mengele’s Assistant Analyzed«, skrevet av Carlo Mattogno:

3.2.2. Historien om Birkenau-krematoriene


Allerede kvelden han ble overført til Krematorium II, får Nyiszli kjennskap til historien om krematoriene:
«I løpet av samtalen lærer jeg historien om krematoriene. Hvordan titusenvis av fanger bygde disse gigantiske bygningene av stein og betong. Hvordan de måtte fullføre dem i hardt vinter-vær. Hver stein i disse bygningene er flekket med blodet til titusenvis av uheldige jødiske deporterte. Sultne og tørste, utilstrekkelig kledd, næret med elendig velling som eneste mat, arbeidet de dag og natt slik at disse forferdelige dødsfabrikkene kunne fullføres og bli krematoriene for deres egne kropper. Siden den gang har det gått fire år.» (MBV, kapittel VI)
I en av hans første artikler om Auschwitz påpekte imidlertid den franske historikeren Jean-Claude Pressac følgende med hensyn til byggingen av krematoriene (Pressac 1982, s. 108, fotnote 107):
«‘Jahresbericht für Gesamtarbeitseinsatz’ (Årsrapport om totalt arbeidsinnsats) indikerer, for arbeidet på Krematorier II, III, IV og V (B.W. 30, 30a, 30b og 30c), 49 793 arbeidsdager fordelt over omtrent seks måneder, som til tross for det tilsynelatende enormt høye tallet, representerer med hensyn til ett krematorium et effektivt gjennomsnitt på bare sytti personer per arbeidsdag, en observasjon som bekreftes av de daglige timesammendragene utarbeidet av de [deltakende] firmaene.»
Et brev fra lederen for Auschwitz sin Sentralbyggadministrasjon (Zentralbauleitung) datert 20. februar 1943 avslører imidlertid at de to kommandoene som arbeidet med byggingen av Krematoriene II og III, besto av 200 fanger hver.
Forestillingen om at krematoriene ble bygget av «titusenvis av fanger» er derfor absurd.

«An Auschwitz Doctor’s Eyewitness Account: The Bestselling Tall Tales of Dr. Mengele’s Assistant Analyzed», av Carlo Mattogno og Miklós Nyiszli, side 194.

Fortellingene om onde nazistiske medisinske eksperimenter blir lite overbevisende når du vet at de er bygget på vitneutsagn, snarere enn fysisk bevis.

Auschwitz.org nevner heller ikke en kritisk faktor som påvirket tilstanden til fangene i Auschwitz da leiren ble frigjort. Faktum er at alliert bombing av forsyningslinjer førte til mangel på mat og medisinsk utstyr, noe som påvirket ikke bare leirene, men hele Tyskland.

Blokaden av Tyskland (1939–1945), også kjent som økonomisk krig, involverte operasjoner utført under andre verdenskrig av det britiske imperiet og Frankrike for å begrense tilførselen av mineraler, drivstoff, metaller, mat og tekstiler som var nødvendig for Nazi-Tyskland – og senere for fascistiske Italia – for å opprettholde deres krigsanstrengelser. Den økonomiske krigen besto hovedsakelig av en sjøblokade, som var en del av den bredere Atlanterhavskrigen, men inkluderte også bombing av økonomisk viktige mål og kjøp av krigsmateriell fra nøytrale land for å forhindre salg til aksemaktene.

Blokaden hadde fire distinkte faser:

Den første perioden, fra begynnelsen av europeiske fiendtligheter i september 1939 til slutten av «Liksomkrigen», så både allierte og aksemakter avskjære nøytrale handelsskip for å gripe leveranser på vei til deres respektive fiender. Sjøblokaden var på dette tidspunktet mindre effektiv fordi aksemaktene kunne få avgjørende materialer fra Sovjetunionen til juni 1941, mens Berlin brukte havner i Spania for å importere krigsmaterialer til Tyskland.

Den andre perioden begynte etter den raske aksemakt-okkupasjonen av flertallet av det europeiske kontinentet (Skandinavia, Benelux, Frankrike og Balkan) i 1940–1941, noe som resulterte i at aksemaktene kontrollerte store sentere for industri og jordbruk.

Den tredje perioden begynte i desember 1941 etter angrepet på Pearl Harbor av den japanske keiserlige marinens lufttjeneste, hvilket brakte USA inn i den europeiske krigen.

Den siste perioden kom etter at krigslykken til slutt snudde seg mot aksemaktene etter tunge militære nederlag før og etter D-dagen i juni 1944, noe som førte til gradvise tilbaketrekninger fra okkuperte områder i møte med overveldende allierte militære offensiver.

Wikipedia: Blockade of Germany (1939–1945) (CC BY-SA 4.0, GFDL).

Så da leirene ble frigjort, gjorde de allierte et nummer ut av å uttrykke avsky over «oppdagelsen» av sultne, syke og døde mennesker, selv om de visste at de selv hadde bidratt til å skape forholdene som førte til sultne, syke og døde mennesker. Og i tillegg brukte de allierte bilder av disse sultne, syke og døde menneskene til anti-tysk propaganda.

Frigjøringen av konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, april 1945. Foto: Wilson, M H (Lt)
No. 5 Army Film and Photo Section, Army Film and Photographic Unit, via IWM.

Minn meg på, hvilken var den gode siden igjen?

Opprinnelig publisert av Holocaust.claims.