Et godt tegn på at vi lever i en ubalansert tidsalder er når forskere, vitenskapsmenn og leger behøver å gå inn og med sin ekspertise, styre befolkningen på rett bane.
Nylig kom det en rapport fra en Dr. David Whitebread, utviklingspsykolog og spesialist på utdanning for unge barn, ved University of Cambridge. Dr. Whitebread slo fast at barn må få leke for å utvikle seg optimalt fysisk og psykisk. Lignende råd kommer ofte. Jeg vet for eksempel at mange leger har begynt å ordinere mosjon og bevegelse til pasienter via resept. Har det gått så langt at vi må bli beordret til daglig for å fatte at våre kropper behøver bevegelse?
Enda mer alarmerende og skremmende blir det da vi voksne ikke lengre engang vet hva som er best for våre avkom. Da jeg for tretten år siden fikk min første sønn, fikk jeg med meg flere informasjonsblad om hvor viktig det er at man holder sitt nyfødte barn. Jeg minnes hvor sjokkert jeg ble over at slik informasjon overhode var nødvendig. Vet virkelig ikke nybakte foreldre at barn behøver nærhet?
Kikker man utover lekeplassene er det ikke noe uvanlig syn at de står tomme. Barn leker helt enkelt ikke som de gjorde før. Grunnene er mange. Akkurat som Dr. Whitebread konstaterte så er det et komplekst problem. Dagens mennesker er stresset og har lite tid til å bare være tilstede og la barna leke fritt. Barn er fra tidlig alder tvunget til å passe tider og følge rutiner in absurdum. Deres liv er mange ganger mer rutinerte enn voksnes. Jeg tar ikke i når jeg påstår at mange barn lever i små fengsler av trygghet. Ofte ser man barn i dyre merkeklær sitte fint på en trendy café med sine mammaer. Barna har blitt små pyntegjenstander og man tillater de ikke lengre å være barn.
En annen ting som hemmer våre barn er at tanken omkring barnets sikkerhet, har gått helt over styr. Mange foreldre tillater ikke sine egne barn å utforske og teste grenser. Det finnes også et annet aspekt ved denne saken. For en tid siden kom min ene sønn hjem fra skolen og sa at han behøvde å ha min underskrift der jeg som forelder gav min tillatelse til at han kunne få spille rugby. Da jeg spurte hvorfor, kom det frem at hans lærer ikke ville ta ansvaret om det skulle hende noe. Dette er et eksempel på hvordan dagens samfunn fungerer. Fokuset på sikkerhet handler faktisk ikke på om å beskytte, bry seg eller verne om barna, men at voksne vil fraskrive seg ansvar. En stor skurk i denne sammenhengen er det overvåkningssamfunnet som har vokst frem. Mennesker oppmuntres til å agere som angivere. I et slikt samfunn vil ingen ta ansvar, ikke engang for sine barn. Skulle et barn trille og slå seg om det klatret i et tre, er kanskje en nabo der, synes at foreldrene er uansvarlige og anmelder hendelsen.
Nåtidens samfunn skaper feige og uharmoniske individer med en sterk uvilje til å ta risker og ansvar. Vi må med alle midler ta tilbake vårt sunne fornuft og la våre barn få være barn – med alt hva det innebærer. Barn skal ikke temmes og hemmes. De skal springe fritt, uten hjelmer og barføtte, utforske verden med all sin naturlige nysgjerrighet. Det skal vi aldri ta ifra dem!
