POLITIKK Arjuna kommenterer det «folkelige» globalistpartiet Senterpartiet, som nylig hadde krisemøte på Kongsberg for å diskutere dårlige meningsmålinger.
«Champagne-sosialister» er en betegnelse brukt i den politiske sfære for å beskrive åpenbart hykleri, ofte forbundet med den liberale elite, hvor de sier én ting, men handler i konflikt med dette. Hvor liv og lære ikke er forent. På individnivå vil dette imidlertid ikke ha konsekvenser for andre enn personen selv, men for et parti, for en regjering og for et politisk system er rekkevidden derimot langt mer omfattende og alvorlig.
Hykleriet har vært allestedsnærværende i Vesten lenge, men grunnet relativt økonomiske og politiske stabile samfunn i etterkrigstiden har man kunnet pynte grisen til det ugjenkjennelige, befolkningene har hatt det materielt komfortabelt, og de fleste krever tross alt ikke mer for sin tilværelse. Sosialisme er nok ikke det første folk tenker når de blir bedt om å beskrive Senterpartiet og noe overdrevent konsum av champagne kjennetegner nok ei heller partiet. De hevder derimot å ha nasjonale og lokale interesser i fokus, mens den faktiske politikken tjener globalismen. Med andre ord, de er hyklerske. De er ulv i fåreklær, for å bruke et bilde Senterpartiet og dets omland kan kjenne seg igjen i, og på grunn av disse blir partiet gjennomskuet og får lide.
En gruppe lokalpolitikere for Senterpartiet var derfor samlet i Kongsberg tidligere i måneden. Ledet av Per Olav Lundteigen skulle de tilstedeværende diskutere partiets dårlige meningsmålinger i det siste, hvorfor det har blitt slik og hva som kan gjøres for å bøte på problemet. Bare det faktum at møtet fant sted, ledet av rabulisten (og den som mange mener representerer Senterpartiets sjel) Per Olav Lundteigen, er et signal i seg selv. Den gryende erkjennelse til Senterpartiets grasrot, av at de er gisler av en kabal som går imot partiets prinsipper og medlemmenes interesser, og som har fått prege partiets politikk de seneste årene, minner for øvrig mer og mer på tendensene hos regjeringspartnerne i Arbeiderpartiet. Med lokallaget Nidaros Sosialdemokratiske Forum har Trond Giske egenhendig sørget for at Arbeiderpartiet har hatt en nettoøkning i antall medlemmer i fjor, og uroen er stor sentralt i partiet for hva denne suksessrike modellen av lokaldemokrati vil ha å si for den mer toppstyrte, elitedrevne politikken med base i Oslo.
«Er Europa i ferd med å falle?» spør en annen markant personlighet i Senterpartiet, Ola Borten Moe retorisk i en panegyrisk hylling til USA, og for alle oss andre: en dystopisk analyse av fremtidens geopolitiske utvikling og maktbalanse. Fremtiden tilhører Russland, Kina og/eller USA konkluderer Borten Moe temmelig intetsigende, og uten nærmere forklaring forutsetter han at vi (Europa) må legge oss under USA. Argumentene han bruker er høyst tvilsomme, det henvises til amerikanernes potensiale for vekst, og den demografiske utviklingen. Det økonomiske argumentet kan man se bort i fra; den globale økonomien er inne i et ukjent farvann og det meste er preget av gjetning og spekulasjon. Det er også lite som tyder på at Kina ikke vil gjenoppta vekstraten i takt med at koronasmitten går ned. Det demografiske argumentet er imidlertid interessant og en smule forvirrende. For det første så er den demografiske utviklingen til Russland, USA og Kina omtrent den samme: den er i minus på den måten at befolkningen ikke reproduserer seg tilstrekkelig til at den opprinnelige befolkningen opprettholdes eller økes, den minker jevnt og trutt. Det eneste stedet i verden hvor reproduksjonen er i pluss er for øvrig Afrika sør for Sahara. For det andre er demografi en dårlig markør for den materielle veksten. For det tredje, den demografiske utviklingen i USA som Borten Moe setter sin lit til er store innvandringsbølger fra Mellom- og Sør-Amerika, og som da etter hvert vil erstatte den hvite befolkningen i USA som ikke reproduserer seg selv. Så man tapper Mellom- og Sør-Amerika for hjernekraft og virksomme hender, setter de inn i lavtlønnede jobber i USA og dermed holder lønningene nede, og fordriver den dyre, hvite befolkningen som for øvrig heller ikke reproduserer seg selv i avgjørende grad. Dette kunne vært den leksikale definisjonen av globalisme, men det er den våte drømmen til en norsk minister i et parti som hevder å hegne om det lokale og forfekter offentlig en politikk hvor vi er «herrer i eget hus». Uansett, skal USA holde følge med Kina i hvert fall en liten stund, må det komme på bekostning av Europa, og dermed Norge.
Å legge oss under USAs interessesfære kommer videre med en del vilkårsnisser. I tillegg til å måtte akseptere og sementere det ideologiske fundamentet bak globalismen, som en grensefri verden, er det også materielle implikasjoner. Danmark skal nå avvikle en (kristen) helligdag slik at befolkningen skal jobbe mer, på denne måten kan landet finansiere en økning i forsvarsbudsjettet. I Storbritannia blir det forbudt å streike, det koster for mye, spesielt når det skal produseres våpen og her i landet sier nå Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, at større byggeprosjekter skal legges på is, slik at vi også kan ruste opp. Det er nok i stedet Døden som skal være herre i huset i uoverskuelig fremtid virker det som.
Til alt overmål var Borten Moe ministeren som la grunnlaget for at utenlandskablene ble etablert. På det tidspunktet ble faktisk Borten Moe anklaget for at motivasjonen bak etableringen av kablene nettopp var dyrere strøm og dermed større inntekter for staten. Som tidligere generalsekretær i Senterpartiet, Steinar Ness, uttalte under møtet på Kongsberg: «Selv om det er krig i Ukraina, så er det ikke Putin som har bestemt at strømprisen i Norge skal knyttes opp mot gassprisen, det er heller ikke Putin som har bestemt at vi skal ha fem prisområder for strøm i Norge» (han kunne lagt til: Europa kunne fortsatt kjøpt billig energi fra Russland, men de vil ikke, og de får ikke lov av USA som nå forsyner Europa med rådyr gass i stedet). Vi skal ikke dømme Ness for strengt, hadde han nevnt utenlandskablene hadde han måttet samtidig kritisere sin partifelle Borten Moe, men alle kan lese mellom linjene.
Så får man kanskje håpe på De lange høygaflers natt og at de som ønsker et fritt og selvstendig Norge forhindrer en eskalering av vargtidene, også kjent som «den regelbaserte verdensorden».
