HISTORIE Den 3. august 1888 ble Adolf Hitlers ungdomsvenn August Kubizek født. Han er mest kjent for boken Adolf Hitler, mein Jugendfreund.
August Kubizek er et navn som ikke nevnes så alt for ofte. Likevel var det han som næret kunstinteressen hos mannen som senere skulle gjøre Tyskland til en nasjon hvor kunsten var i sentrum. En kulturnasjon hvor storslagne byggverk ble reist og hvor de største kunstnerne i arkitektur, maling, skulptur, musikk og så videre ble opphøyet som Gottbegnadeten (gudbenådet). Kubizeks bok fra 1953, Adolf Hitler mein Jugendfreund, har også vært meget verdifull for historikere, da boken dekker en tidsperiode – fra tiden da Hitler forlot skolen frem til oppholdet i Wien – som få har visst noenting om. I en tid da alle konkurrerte om å demonisere Hitler, formidlet Kubizek en menneskelig side av Adolf Hitler.
August Kubizek ble født i 1888 i den østerrikske byen Linz. Han var sønn av en tapetserer og en servitrise. Deres hjem var fattig. Hans far, Michael Kubizek, jobbet hardt for å få endene til å møtes, mens moren ble tvunget til å slutte å arbeide da hun ventet August. Kubizek ble født under «ganske miserable forhold», men det skulle bli verre. Året etter Kubizeks fødsel ble tre søsken født, som alle døde tidlig. Maria Kubizek var fra seg av sorg og det eneste overlevende barnet, August, ble spesielt kjært for henne. Kubizek skrev senere at det var en slående likhet mellom hans og Adolf Hitlers liv, hvis mor også mistet flere barn. Både August og Adolf følte at skjebnen hadde spart dem.
I likhet med Hitler hadde også Kubizek problemer med ensformige leksjoner på skolen og viet seg heller til kunsten. Kubizek forteller at han «solgte sin sjel» til musikken. Ved niårsalderen fikk han en fiolin i julegave, og en nabo som studerte for å bli musikklærer, gav ham privattimer. Kubizek gikk senere på flere musikkskoler og tok privattimer. I tillegg til fiolin lærte han seg også trompet, trombone, marsjmusikk, korsang og musikkteori.
Kubizeks musikkdrømmer fikk dog et tilbakeslag da han i tenårene ble tvunget til å arbeide for sin far, som hadde mangel på arbeidskraft. Dette arbeidet gav ham tilfeldigvis ytterligere en lidenskap – nemlig opera. En dag fikk Kubizek i oppdrag å reparere putene på en samling rokokko-møbler og levere disse til byens teater. Scenemesteren viste Kubizek til scenen samtidig som en repetisjon holdt på. Kubizek ble henrykket over det som utspilte seg omkring ham: «En mann sto der, praktfullt kledd. Han virket for meg å være fra en annen planet… Orkesteret gav etterklang til hans mektige røst.»
Fra den dagen gikk ikke Kubizek glipp av en eneste opera. Men han var ikke alene om å bli trollbundet av denne kunstformen. Kubizek og Hitler møtte hverandre for første gang i 1904, da de konkurrerte om en plass ved Landestheater i Linz. Kubizek, som ikke hadde mye penger og derfor ofte fikk ståplass, hadde fortsatt mulighet til å få en plass med bedre akustikk og sikt, hvis han kom tidlig til forestillingen. En dag ruset Kubizek inn for å finne den beste plassen, men da var den tatt av en som «hadde vært mer entusiastisk» enn ham selv:
Halvparten irritert, halvparten overrasket betraktet jeg min rival. Han var en anmerkningverdig blek, mager ungdom, omtrent på min alder, og fulgte opptredenen med glitrende øyne. Jeg formodet at han kom fra et bedre hjem, for han var alltid forsiktig og pent kledd, og var veldig reservert.
Under en av pausene begynte de å snakke sammen om forestillingen – alt fra oppsetningen til musikken i seg selv. De kompletterte hverandre:
Jeg ble forundret over den raske, sikre oppfatningen om den andre [oppsetningen]. I dette var han utvilsomt min overordnede. På den andre siden kjente jeg min egen overlegenhet når det kom til rene musikalske spørsmål.
Etter operaforestillingen inviterte den 16 år gamle Kubizek hjem den magre ynglingen, som var ett år yngre enn ham. Da de skiltes presenterte han seg som Adolf Hitler.
De ble gode venner og fulgte hverandre til operaforestillingene. Iblant var Kubizek opptatt med sitt arbeid sent til et møte, og da kom Hitler og hentet ham på arbeidsplassen. En dag spurte Kubizek hvordan Hitler kunne ha så mye fritid og om han selv hadde arbeid. Han fikk det overraskende svaret: «Selvfølgelig ikke!» Hitler forklarte at en vanlig brød-jobb ikke var noe for ham. Først oppfattet Kubizek Hitlers svar som «ungdommelig skryt», men det var noen med hans alvorlige innstilling som gjorde at Kubizek ikke trodde at svaret var bare skryt. Han trodde heller ikke at det var for at Hitler var arbeidssky. Kubizek spekulerte i at Hitler var en rikmannssønn, men den forakt som Hitler viste for slike utelukket også denne teorien.
Hva mange kanskje ikke kjenner til er at Hitler også skrev dikt og bar disse med seg. Han leste også opp diktene for Kubizek, som imponerte ham. Flere av disse var kjærlighetsdikt til en kvinne ved navn Stefanie som Hitler var forelsket i. Det var da Hitler – utover poesien, arkitektoniske visjoner og annet – viste sine malerier for Kubizek, og forklarte at han skulle vie sitt liv til kunsten, at Kubizek til slutt forsto hvorfor Hitler ikke ville ha en brød-jobb:
Han tilhørte denne spesielle slekten som jeg selv drømte om å få tilhøre i mine mest vidstrakte stunder. En kunstner… som hengiven viet seg til å skrive poesi, å tegne, male og å gå på teater. Dette imponerte meg stort.
Hitlers kunstnerdrømmer ble dog knust da han kom til Wien og ble dratt ned av storbyens nød og fattigdom. Kubizek delte en leilighet med Hitler fra februar til juli 1908. Til tross for at Hitler selv ikke kom inn på kunstakademiet og hans penger begynte å ta slutt fortsatte han å oppmuntre Kubizek om å leve ut sine egne kunstnerdrømmer. Kubizek, hvis far ville at han skulle ta over firmaet, hadde lagt hemmelige planer om å bli dirigent. Det var Hitler som hadde klart å overbevise Kubizeks far om at Kubizek skulle begynne på musikkonservatorium i hovedstaden. Hitler var en god taler allerede på den tiden, skriver Kubizek i sin bok.
I juli brøt den fattige Hitler vennskapet med Kubizek og han ble drevet til hjemløshet. Denne delen av Hitlers liv er mer kjent: hjemløshet og nød, strøjobber og postkortmalerier, første verdenskrig, politisk virksomhet og til slutt den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen.
Det var et annen aspekt som mulighens fikk den upolitiske Kubizek og den politisk oppvåknende Hitler til å gli fra hverandre:
Årene i Linz var dominert av kunst, de påfølgende årene i Wien, av politikk. Jeg var fullt klar over at det var i de kunstneriske spørsmålene jeg gjaldt. Og jo mer han ble interessert i politikk, desto mindre betydning fikk vårt vennskap. Ikke at han viste det for meg. For det første tok han vårt vennskap meget seriøst, for det andre var han kanskje ikke bevisst om det selv.
Adolf Hitler ble en nasjonalist. Jeg har sett med hvilken absolutt dedikasjon, allerede så tidlig som da, han gav seg selv til det folk han elsket. Han følte ingenting annet enn dette folk.
I denne perioden fortsatte Kubizek å leve ut sine drømmer som Hitler oppmuntret ham til. Kubizek kom inn på Wiens musikkakademi, ble uteksaminert i 1912 og ble til slutt dirigent for et orkester i Marburg an der Drau i Østerrike. Han ble senere tilbudt en tjeneste ved Stadttheater i Klagenfurt, men dette arbeidet og hans musikkarriere ble avbrutt av første verdenskrig. Før han reiste til fronten giftet han seg med Anna Funke, en fiolinist fra Wien, som han fikk tre sønner med.
Kubizek fikk rede på Hitlers nye retning i 1920, da han så et bilde av ham på førstesiden av München Illustrierte. Etter at Hitler ble rikskansler den 30. januar 1933, sendte Kubizek et brev til Hitler for å gratulere ham. Kubizek forventet seg ikke noe svar tilbake, men et halvt år senere fikk han brev fra Hitler. Hitler forklarte at Kubizeks brev hadde forsvunnet i mengden av hundretusentalls brev, men at det nå hadde blitt funnet og at han gjerne skulle se at de kunne treffes: «Jeg skulle bli riktig glad – så snart den perioden av mine hardeste utkjempelser er over – å en gang gjenoppleve med deg minnene av de beste årene av mitt liv.»
I mars 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland og måneden etter besøkte Hitler atter Linz. Der ble Kubizek og Hitler gjenforent etter 30 år. De traff hverandre igjen ved Bayreuthfestspelen hvor Kubizek var invitert som Adolf Hitlers gjest i 1939 og 1940. Kubizek beskrev dette som «de lykkeligste stundene i mitt liv».
Kubizek og Hitler traff hverandre for siste gang i 1940. Etter dette gikk Hitler tilbake, i og med andre verdenskrig, til en periode av de hardeste utkjempelser og unngikk alt av privat natur. Han fortsatte dog å sende brev til Kubizek og han sendte en matkurv til hans mor på hennes 80-årsdag. I et brev etter de suksessfulle felttogene i Polen og Frankrike skrev Hitler til sin venn:
Denne krigen kommer til å forsinke oss i vårt byggingsprogram. Det er en tragedie. Jeg ble ikke rikskansler for det tyske riket for å utkjempe krig.
Kubizek gikk med i NSDAP i 1942 som en lojalitetsgest mot sin venn. Han forble imidlertid upolitisk.
I 1953 ble boken «Adolf Hitler, mein Jugendfreund» publisert, hvor Kubizek skriver om sine fire år med Adolf Hitler, da de omgikk hverandre nesten daglig. I boken fremkommer bildet av mennesket Adolf Hitler som tidlig søkte etter å oppfylle en storslott skjebne. Boken regnes av mange for å være en av få bøker om Hitler som beskriver ham på en ekte og uforfalsket måte. Selv om Kubizek ikke legger skjul på at han ble imponert av denne besluttsomme mann, som mer enn noen annen personifiserte livskraften, fremgår det i boken at selv Hitler hadde feil og mangler. På den tiden da Kubizek skrev boken hadde man alt å tape på å beskrive Hitler på en positiv måte, eller å skrive som Kubizek gjorde i sitt sluttord:
Selv om jeg er fullstendig upolitisk og jeg har holdt distanse til den perioden som sluttet for alltid i 1945, så finnes det ingen kraft i verden som kan få meg til å fornekte mitt vennskap med Adolf Hitler.
August Kubizek gikk bort i 1956 i Eferding, Østerrike.
Boken finnes tilgjengelig på engelsk i PDF-utgave HER.
