LESERINNLEGG Fredrika Lampenschirm skriver i denne dyptgående artikkelen om hvordan et sykt samfunn skaper unødvendig lidelse og syke mennesker.
Nylig fikk vi vite at visesjefsaktor i Sverige Gun-Britt Ström har besluttet å reise tiltale mot Vera Oredsson, under påskudd av at hun mistenkes for å offentlig ha gjort en ulovlig hilsning. Å i det hele tatt reise tiltale for en viss form av hilsning kan vi lett betrakte som trakasserier som EU-medlemsland utsetter sine innbyggere form. Problemet er dog gammelt og dypt koblet med den overbyråkratiserte staten. Dette problemet forsterkes når den byråkratiske staten vokser seg så stor at den ikke engang har overblikk over sin egen virksomhet. Staten, som med sin moderne utvikling lovet oss trygghet, rettferdighet, mindre arbeid og mer fritid, høyere levestandard og færre sykdommer, har på de fleste punkter vist seg å levere det motsatte: Et apparat uten rettsikkerhet, med et enormt juridisk overbygg som med sine myriader av lover er til for å styre det minste vink på fortauet og det minste ord på Facebook. Denne detaljstyringen av sosiale hendelser leder uunngåelig til feilaktigheter og kan dessuten lett misbrukes av en maktsyk person, synlig for folket eller ikke, for å politisk forfølge innbyggere som ikke applauderer den sittende maktens politikk, selv når den skader folket – eller kanskje spesielt da.
Matthew Raphael Johnson, som er forfatter og prest i den kristne ortodokse kirken, holdt i 2012 en internettradioforelesning om Anton Tjechovs noveller «Et nervøst sammenbrudd» fra 1888 og «Sykesal nr. 6» fra 1892, som begge er ganske ukjente her i vesten. Den første handler om en ung mann som blir psykisk syk av å gå på bordell, den andre om en mentalinstitusjon og dens pasienter, omtrent som Ken Keseys bok «Gjøkeredet». Det disse novellene har til felles er at personenes psykiske sykdommer ikke kommer innenfra, fra endogene psykoser eller neuroser, men fra et sykt samfunn hvis tvingende situasjoner gjør dem psykisk syke.
I dagens hyperkapitalistiske og utrygge vitenskapelig innrettede verden finnes en veldig sterk insentiv til å legge årsaken til sykdommer på individet selv, for eksempel ved depresjoner og angst, eller på den enda ikke byråkratiserte naturen, ved for eksempel pandemier. Sykdommene skal botes med psykofarmaka og dyre vaksiner, til tross for at det, slik Johnson sier, ikke finnes noe bevis for at befolkningen har det psykisk bedre i dag enn på Tjechovs tid. Rask raseblanding med fremmede mennesker fra andre bakteriologiske biotoper, eksempelvis bærende på tuberkulose, eller våre egne unødvendige men flotte flyreiser til eksotiske land, hvis vi har råd til slik miljøødeleggelse, forverrer situasjonen. De psykiske sykdommene, de personlige «valgene» av utdanning og yrke, og hvilken mental innstilling vi «velger» å ha til omgivelsene, får skylden når vi ikke lykkes i livet. En enorm kvasireligiøs og kvasipsykologisk industri har vokst opp for å legge årsakene til folks problemer på individene selv. Systemet krever at vi har en stoisk holdning til samfunnsforandringer som fremmedinvasjoner, konstruert arbeidsledighet, husmangel og Nato-aktivitet på svensk jord. De sier at det ikke er hva som skjer i livet som er problemet, men individets innstilling. Tenk positivt, så lykkes du nok! Hvem har ikke hørt dette på jobben, NAV, legekontoret eller til og med fra partiledere? Som en parentes kan det noteres at Johnson påpeker at filosofien om den stoiske holdningen ble utviklet under romerrikets enorme ekspansjon, som var preget av akkurat veldig stressende omstillinger staten utsatte sine innbyggere for.
Hva Tjechov og Matthew Raphael Johnson sier oss er at problemene som myndighetene legger på individene utgår fra den syke staten selv, for staten lover oss en tilværelse med orden, men skaper kaos. Den minste feil hos en myndighet kan føre til at man havner i fengsel. Novellen «Sykesal nr. 6» viser i allegorisk form en mentalinstitusjon som et speilbilde av et moderne samfunn med et sykt statsbyråkrati. Sinnsykehusets bestyrer Nikita er en brutal mann som gjerne mishandler pasientene når de ikke klarer å følge alle regler til punkt og prikke. For Nikita er nøyaktig ordning og lydighet det eneste viktige. Nikita er en sosiopat i meningen at han kun kan lyde og gjennomdrive mentalsykehusets regler og ordrer. Hvordan menneskene som er på avdelingen har det er irrelevant for ham. Ordningen må opprettholdes for at Nikita skal kunne utføre og beholde sin jobb, og for å eventuelt klatre profesjonelt eller sosialt. Gun-Britt Ström og hennes kolleger, inklusiv politimyndigheten, fungerer byråkratisk. Uavhengig av realiteter er det deres agenda som gjelder, uansett om de har rett eller galt.
Blant pasientene i «Sykesal nr. 6» finnes en person som har blitt sykelig redd for å begå feil som skal føre til fengselstraff. Statens krav på at individene skal oppføre seg akkurat som staten stipulerer skaper en umulig livssituasjon. Myriader av lover gjør at hver og én av oss sikkert begår forbrytelser hver eneste dag uten å vite om det, og byråkratiets iboende tilbøyelighet til å begå feil eller la seg misbrukes, som i saken Staten vs. Vera Oredsson, gjør at hvem som helst av oss kan havne i fengsel, til tross for at ingen kriminalitet har blitt begått. Man kan heller ikke foran juryen hevde at man ikke visste at man begikk en ulovlig handling, selv om en del innvadrerforbrytere i det siste dessverre har sluppet straff med rettens begrunnelse at de «kunne jo ikke vite …» Men vanligvis er det alltid vår plikt å kjenne til lovene og følge dem. Selv når loven er en gummiparagraf og dermed åpen for vilkårlige tolkning, der juristene naturligvis har tolkningsrett.
«Sykesal nr. 6»s pasient Moiseika er en jøde som med sitt vennlige og medierende vis forsøker å få sine medpasienter til å ha det så bra som mulig. Seg selv kan han dog ikke hjelpe. Hans formue og livsverk i form av en hattefabrikk ble utradert da fabrikken brant ned. Det handlet ikke engang om at noen gojer utkonkurrerte ham. Det hadde kanskje kunne bli løst, men staten kunne ikke beskytte ham mot en uforutsigbar brann. Ettersom Moiseika fullstendig identifiserer seg med sin formue og sosiale stilling blir han gal når verden ikke har noe annet av verdi å tilby ham. Bare et tomt skjell er igjen.
Allegorisk, sier Johnson, mener Tjechov at til tross for at den morderne byråkratiske staten tvinger oss inn i sitt maskinbyråkrati mot at den lover oss beskyttelse, kan den ikke levere det den lover. Et lite feilsteg, en liten feil noe sted, og katastrofen er et faktum. Det kan være brann, perverse effekter av en lov, en notering som havner i feil felt på dataskjermen, hva som helst. I vårt postmoderne statsapparat har vi for eksempel en velordnet, LHBT-sertifisert, flerkulturell redningstjeneste med redningspersonell som i aktuelle situasjoner kan snakke veldig fremmede språk. Likevel rammes Norden av flere branner enn noensinne, regnet fra da vi sluttet å bygge byene av tre, og større verdier enn noensinne kan ikke reddes fra de påsatte brannene. Det gjelder å ikke være en Moiseika hvis ulykken eller vandalene er fremme, men det krever også distanse til samfunnet som kveler oss mer og mer.
Legen på «Sykesal nr. 6», Andrei Rabin, er bestyreren Nikitas motpart. Han begynner å tvile på systemets funksjon, at det virkelig hjelper menneskene. Han begynner å høre mer på pasientene/innbyggerne, sitter i klem mellom det unormale regelverket, dets krav til klientene, og deres menneskelighet. Dette fører til at han begynner å forstå sine klienter alt for godt. Det fører i sin tur til at hans kolleger ser på ham med skepsis. De blir stadig mer usikre i sine egne roller. Derfor sperrer de snart inn legen Rabin som pasient sammen med de andre pasientene.
Tjenestemennene og politikerne som går utenfor de gitte rammene i Sveriges byråkrati merker raskt at de blir behandlet på samme måte: Skulle de vise noen forståelse eller noen støtte til Den nordiske motstandsbevegelsen, eller inntil nylig Sverigedemokraterna, skulle de umiddelbart kastes ut i kulden, miste jobben, sin sosiale status og bekjentskapskrets, og kalles psykisk syke. Akkurat den slurvete amatørpatologiseringen av meningsmotstandere, at de (vanligvis vi) er psykisk syke, når vi egentlig bare har andre meninger og en annen politisk vilje, er veldig vanlig. I Oredssons tilfelle burde noen mennesker vite om visesjefsaktor Gun-Britt Ström er en Nikita, en av Rabins svikende kolleger, eller bare en gnist i statens byråkratiske fabrikk.
I novellen «Et nervøst sammenbrudd» forsøker den unge bordellbesøkeren Vasilyev, som ble lokket dit av sine verdensvante venner, å forandre jentenes situasjon ved å overtale folk med prat. Ikke bare horekundene, men også jentene. Men horekundene har sine drifter og de har penger til å la dem få utløp. Mange horekunder kommer fra byens mektige og rike sosiale sjikt. Det opprettholder virksomheten. Hallikene har det godt.
De unge jentene på bordellet er alltid av genuin russisk bondeslekt. Det er i møte med den byråkratiserende statens økonomiske virksomheter at de havner i en industri hvor de reduseres til fornøyelsesobjekter og struttende dyr. De har tilpasset seg og funnet seg i sin skjebne. De virker ikke å ha det dårlig, selv om det kan være vanskelig å avgjøre gjennom deres tykke lag sminke, både i form av farge og pudder og i form av deres tilgjorte, seksualiserte måte å snakke og opptre på. Men Vasilyev som forstår de underliggende årsakene til at jentene utnyttes på denne måten blir psykisk syk av å se sannheten om det dysfunksjonelle samfunnsapparatet uten å kunne gjøre noe med det. Johnson sier at å se virkeligheten som den er, og å si sannheten om den, er å gjøre seg til et veldig ensomt menneske. Det er derfor det ikke holder å «våkne opp» til den politiske virkeligheten, som det ofte heter i alternativhøyres retorikk. Når man har våknet må man samarbeide med andre oppvåknede mennesker. Det er derfor du som leser dette bør søke om medlemskap til Den nordiske motstandsbevegelsen. Da byttes din ensomhet og maktesløshet ovenfor hva du vet er sant med en ny personlig styrke, og samtidig styrker du motstanden mot dagens politiske vannsinn som styres av en fremmed makt. Ingen tror at et fremtidig Norden i vår regi vil tilby et liv uten problemer og vanskeligheter. Men vårt folk må ledes i riktig retning for at legeprosessen for oss som individer og som folk skal kunne begynne. Som du selv har merket driver den fremmende makten Nordens folk mot stupet, for å erstatte oss med såkalte nye nordmenn. Den tidligere Moderaterna-lederen Fredrik Reinfeldt leverte en personlig julegave på sine Bonniervenners kanal TV4 på selveste julaften 2014, en høytid som hverken jøder eller muslimer feirer, om at det ikke er noen tvil om at det fremtidige Sverige tilhører de «nye svenskene». Vi skal stoppe han og hans medhjelperes folkemord på oss.
Vera Oredsson skriver i sin selvbiografi om sin tid som barn i sitt gamle hjemland. Malende beskriver hun hvordan flaggstengene ble pyntet med utallige blomster mens fanene hang som standarter med stolte gledesbudskap. Noen få års pusterom med fremtidstro og glede i sant folkefelleskap fikk hun oppleve, før fienden med proxyhærer også vant den andre verdenskrigen. Det kommer an på oss alle å se til at et rike som bedre passer vårt eget folk igjen skal bygges, med mer direktedemokrati og direkte innflytelse, istedet for dagens bedrageri med såkalt representativt demokrati, hvor ingen bortsett fra makthaverne hos den fremmede makten representeres, og hvor alle poster skal omfattes av tjenestemannsanvsvar istedet for å bare utgjøre «ansvarsområder» hvor ingen overhodet må ta noe som helst ansvar for hva de gjør. Hjelp til!
/ Fredrika Lampenschirm
