HISTORIE Den 13. mars 1938, dagen etter at tyskerne ble møtt av jublende folkemasser, ble Østerrike innlemmet i Tyskland.
Hvordan forklarer massemedia og andre aktører som hetser nasjonalsosialismen det faktum at det østerrikske folket med stor jubel ønsket de tyske troppene velkommen for 79 år siden? Bildene som finnes fra Østerrikes innlemmelse med det nasjonalsosialistiske Tyskland, og avstemningen (en folkeavstemning som Hitler selv beordret) som skjedde i forbindelse med denne Anschluss samsvarer på ingen måte med skremselspropagandaen.
Et tiltak har naturligvis vært å tie det ned. En annen å forvrenge historien. En mer raffinert forvrengning av hva som skjedde under Anschluss finner vi for eksempel i Hollywoods musikal og propagandafilm Sound of music, som handler om familien von Trapps skjebne. Filmen inneholder en rekke grove feilaktigheter. I virkeligheten ble for eksempel aldri kaptein von Trapp tvunget til å velge mellom tjenestegjøring i marinen eller emigrasjon, og da familien forlot Østerrike for å til slutt havne i USA ble de heller ikke jaget over fjellet av nasjonalsosialister som ville drepe dem. Datteren Maria von Trapp har i et intervju noen år senere uttalt at familien tok toget som vanlig og at de ikke forsøkte å skjule sin utreise. I filmen fremstilles til og med alminnelige østerrikere som meget negativt innstilt til nasjonalsosialismen, som ble påtvunget østerrikerne, hvilket er alt annet enn sant.
I virkeligheten var østerrikerne lei av Dollfuss-Schuschnigg-regimet som etter 1933 tok til seg diktatoriske myndigheter i Østerrike og opprettholdt sitt skjøre majoritetsstyre ved å endre reglene etter sitt eget forgodtbefinnende. Dette undertrykkende regimet hadde under Engelbert Dollfuss forbudt landets nasjonalsosialistiske parti (også det gikk under navnet NSDAP) og utøvde politisk forfølge av meningsmotstandere. Den økonomiske situasjonen i landet var katastrofal, og folk gikk fattige mens visse ble endra rikere på deres bekostning. Evan Burr Bukey, professor i historie ved universitetet i Arkansas, skriver følgende om den daværende situasjonen i Østerrike i sin bok Hitlers Austria:
Under Dollfuss-Schussnigg-regimet gjenvant det jødiske samfunnet en dimensjon av statlig beskyttelse det ikke hadde hatt siden Habsburgernes dager. Allmennheten var rasende […] Den dominerende posisjonen som jødene hadde i dette fattige landet intensiverte bare redselen og avskyen hos de østerrikske massene. Som vi allerede har sett kontrollerte jødiske foretak og finansinstitusjoner en stor del av landets økonomiske liv. Ved tiden før Anschluss var tre fjerdedeler av Wiens aviser, banker og tekstilindustrier i jødiske hender […] over 50 prosent av Østerrikske advokater, leger og tannleger var jødiske.
Hitler selv har i Mein Kampf viet to kapitler til situasjonen i Østerrike. Han mener at det var under sitt besøk i akkurat Østerrike, og da spesielt i Wien, at han begynte å forstå jødespørsmålet og at han før dette ikke hadde hatt noen større erfaring med jødene og derfor «tok dem til og med for tyskere»:
Jeg forsto veldig lite, hvor dum denne innbilningen var, da jeg så det eneste karakteristiske kjennetegnet i den utenlandske troen […] At det fantes systematiske jødehatere, hadde jeg på den tiden ingen anelse om. Så kom jeg til Wien.
Hitler beskriver i Mein Kampf hvordan dette folket også utøvde sin innflytelse i kunst- og kulturlivet, hvordan de understøttet marxismen og monarkiet (gjennom massemedia) samt at sionismen hadde en maktbase i Wien. Han reflekterte også over hvordan vanlige østerrikere ble tvunget til å bo på det mest motbydelige viset i sitt eget land.
I tillegg til bevisstheten om dette problemet delte også store deler av folket Hitlers syn om at Østerrike burde innlemmes i Tyskland. Flere avstemninger hadde blitt holdt om innlemmelse i Tyskland, og ja-siden hadde vunnet med 90 prosent majoritet, men ble annullert av første verdenskrigs seiersmakter. Tiltroen til nasjonalsosialismen hadde også økt da de fattige østerrikerne fikk vite at på den andre siden av grensen hadde Tyskland mer eller mindre utryddet arbeidsløsheten (etter Anschluss fikk 300 000 østerrikere arbeid i løpet av bare noen få måneder, og sosiale reformer ble gjennomført på bred front også i Østerrike).
Etter at Dollfuss ble drept av nasjonalsosialister i 1934 tok Kurt Schuschnigg over som forbundskansler. Også Schuschnigg var motstander av at Østerrike skulle innlemmes i det tyske riket. I 1936 inngikk Hitler og den østerrikske forbundskansleren en avtale om at den siste ikke skulle innskrenke nasjonalsosialistenes rettigheter samt at nasjonalsosialisten Seyss-Inquart skulle få plass i det østerrikske kabinettet. Men Schuschnigg brøt snart løftet. Selv om han frigjorde politiske fanger gikk det ikke lang tid før nasjonalsosialistene på nytt begynte å forfølges.
Schuschnigg ble nå også presset av Tyskland og ville komme dem i forkjøpet ved å helt plutselig utlyse en avstemning (en rigget en) for å se til at Østerrike ikke skulle innlemme seg i Tyskland. I et land der man ikke hadde hold folkeavstemninger på mange år skulle man nå i løpet av tre dager svare på et spørsmål som Hitler mente var formulert slik at et nei-svar i følge dagjeldende lover i Østerrike kunne være straffbart. Hitler stemplet det hele som valgfusk. Georg Brandell har i Hitler og hans arbeid skrevet om hva som skjedde tre dager før innlemmelsen i Tyskland:
Den 9. mars kunngjorde Schuschnigg i Innsbruck at om tre dager skulle det være en folkeavstemning, hvor deltakerne skulle uttale seg «om et fritt og tysk, uavhengig og sosialt, for et kriserammet og enhetlig Østerrike». Dette ble av nasjonalsosialistene betegnet som et grunnlovsstridig initiativ og de nektet å delta i folkeavstemningen. Befolkningen i delstatene protesterte mot avstemningen, en rød terror ble sluppet løs mot nasjonalsosialistene og borgerkrig syntes å utbryte. Da steg Schuschnigg tilbake, og Seyss-Inquart ble i hans sted forbundskansler. Han sendte umiddelbart et telegram til Hitler med anmodning om at han skulle sende tyske soldater til Østerrike for å gjenopprette ro og orden.
Den 12. mars ankom tyske militære tropper Østerrike. De ble møtt av jublende folkemasser og hakekorsfaner og blomster overalt. Ikke engang Hitler selv hadde drømt om en slik utrolig velkomst. Professor Bukey skriver at «vad han [Hitler] ikke regnet med var den stormende velkomsten han skulle få av det Østerrikske folket» og at dette var noe man «sjelden har sett siden Cæsars dager».
Dagen etter, den 13. mars, anslo Østerrike seg offisielt til det tyske riket. Tross det militære overtaket beordret Hitler en ordentlig folkeavstemning om dette spørsmålet ettersom han, i følge Bukey, «oppriktig trodde at all statlig makt måtte komme fra folket og bekreftes gjennom frie valg». En måned senere ble valget holdt, der en overveldende majoritet, 99.7 prosent, stemte ja til innlemmelse i det stortyske riket. Østerrike var ikke lenger et kongerike i øst, men nå Ostmark i Det tredje riket.
