Anonymitet

KRONIKK Martin Saxlind skriver om anonymitet blant nasjonale – en viktig og komplisert sak.

Spørsmålet om anonymitet kom nylig opp indirekte i Nordfront-lesernes Telegram-chat, da det oppsto en debatt om maskering i forbindelse med politisk orienterte aktiviteter.

Anonymitetsspørsmålet er en interessant sak med mange nyanser og fortjener derfor å utdypes i en artikkel.

Viktigheten av å respektere andres anonymitet

I dag er det ofte mer kontroversielt å «komme ut» som nasjonalist enn som homofil. Jeg tror det var i en artikkel på Nationell.nu at dette både komiske og tragiske poenget ble fremført for mange år siden.

Årsaken til at det er kontroversielt å være nasjonalist er fordi vi er revolusjonære og dissidenter i dagens samfunn. Om du ser en dokumentar eller dyster spillefilm som skildrer overvåkingen og den politiske undertrykkelsen i de gamle kommuniststatene, vil du som nasjonalist se ekstremt mange paralleller til livet i de moderne liberale «demokratiske» land i den vestlige verden. [1] Vi blir meningsregistrert, utsettes for yrkesforbud, blir sensurert, fengslet for våre meninger og så videre. Den eneste forskjellen er at når vi fengsles kan vi komfortabelt konsumere amerikansk søppelkultur på TV i stedet for å måtte arbeide oss i hjel i en Gulag-leir.

Konsekvensen av dette er at mange med våre synspunkter dessverre velger å være helt politisk passive. Andre velger å åpent trosse systemet og bevisst ta risiko og ofre seg for det vi mener er rett og sant. Mellom disse motpolene er de som ikke ønsker å være politisk passive, men som heller ikke ønsker å være offentlige. Det kan være personer som anonymt uttrykker sine meninger på internett eller i hemmelighet slutter seg til en politisk organisasjon som Den nordiske motstandsbevegelsen.

Det er åpenbart bedre for kamerater å være politisk aktive under anonymitetens beskyttelse enn å være fullstendig politisk passive. Å engasjere seg anonymt er også ofte et første skritt for folk som senere «kommer ut» og blir offentlige med sine synspunkter.

Så man skal ikke dømme eller forakte nasjonalister som er anonyme. De gjør alltid en viss nytte – noen ganger veldig stor nytte – og kan i fremtiden bli offentlige representanter for vår sak. Å presse jevnaldrende for aggressivt til å bli offentlig kan skremme dem bort – eller få dem til å hoppe ut i offentligheten uforberedt, og deretter bli bitre og fiendtlige mot deg når de møter undertrykkelse de ikke er forberedt på.

Det er derfor viktig å respektere kameraters rett til å være anonym. I tillegg til å ikke argumentere og moralisere mot andres anonymitet, er det også viktig å vise respekt gjennom handling, f.eks. ved å være sikkerhetsbevisste og ikke spre rundt anonyme kameraters navn og personopplysninger unødvendig. Å offentlig «doxxe» noens personopplysninger fordi du ble irritert over noe den personen sa, skrev eller gjorde er alltid totalt forbudt (den eneste gangen det er greit å gjøre det, er hvis det er personer som er en bevist sikkerhetsrisiko og andre nasjonalister derfor må advares om dem).

Ved å ha en sunn holdning til anonyme nasjonalister på denne måten og aktivt beskytte deres anonymitet, oppfordrer man flere til å gå fra den helt passive gruppen til gruppen mennesker som er aktive, men ikke offentlige.

Fordeler med anonymitet

Den største fordelen med anonymitet er økt sosial sikkerhet. Du unngår undertrykkelse og sosiale konflikter hvis du er anonym. Det er rett og slett lettere å leve et komfortabelt liv med familie og en friksjonsfri tilværelse på arbeidsmarkedet som ikke-offentlig nasjonalist. Å ville leve et komfortabelt liv er menneskelig og naturlig, derfor er det meningsløst å bli opprørt over at mange nasjonale velger å leve på den måten. Fra et høyere perspektiv er det imidlertid sant at disse fordelene først og fremst er rent personlige og egoistisk motiverte snarere enn noe som er bra for kampen. Det er imidlertid to fordeler med denne livsstilen som også kan være til fordel for kampen:

1. Det at en person lever et stabilt og velordnet liv kan, dersom personen er disiplinert og idealistisk, åpne for at personen over lengre tid kan hjelpe til kontinuerlig med viktige politiske oppgaver som kan håndteres selv av en person som ikke er offentlig. Mennesker som lever mer kaotiske liv kan periodevis være svært politisk aktive og initiativrike, men har ofte før eller siden store personlige problemer som de må forholde seg til og som har som konsekvens at det politiske engasjementet må settes på pause.
2. Nasjonalister som er ikke-offentlige kan i noen tilfeller lykkes mer karrieremessig og dermed kunne bidra mer økonomisk til bevegelsen (både gjennom direkte donasjoner eller ved å bidra til å åpne dører på arbeidsmarkedet for flere offentlige aktivister). Generelt og i mange spesifikke situasjoner er det å være ikke-offentlig i det minste en fordel når det kommer til jobb, men samtidig er det heller ikke slik at alle som er offentlig nasjonalister har vanskelig for å finne jobb og ikke kan tjene gode penger – det er mange andre faktorer og personlige forhold som påvirker dette utover ens politiske engasjement. Men enkelte dører i enkelte bransjer er klart lukket hvis man er for radikal og offentlig.

En annen ting som kan være viktig å forstå er at anonymitet kan være et spørsmål om grader og kontekst. Det er for eksempel stor forskjell på det å være Simon Lindberg og det å være en aktivist som «bare» vanligvis holder et banner på folkemøter og noen ganger blir sett på bilder, begge er offentlige med sine meninger, men i ulik grad og får ofte ulike konsekvenser for sin offentlighet.

I visse sammenhenger kan det også være taktisk å midlertidig være anonym, f.eks. at man er maskert dersom man begår en såkalt forbrytelse som å sette opp en plakat eller lignende. I tillegg til «kriminelle sammenhenger» er det andre situasjoner der offentlige personer kan finne det taktisk å ikke blotte sine meninger, pluss at det er sammenhenger hvor politikk generelt ikke kommer opp og det ville da vært rart å aggressivt misjonere, uavhengig av hvilken ideologi man representerer.

Ulemper med anonymitet og fordeler ved å være offentlig

Det er imidlertid flere ulemper ved å være anonym. Jeg skal prøve å oppsummere og liste opp noen eksempler her.

1. Tillitsproblemer. Hvis du er anonym, vil ikke andre vite hvem du er. Det gjør det vanskeligere å stole på deg. Spesielt i utlandet har man sett hvordan fiendtlige agenter har infiltrert nasjonale grupperinger på nett for å skape konflikter, manipulere unge mennesker til å begå dårlig gjennomtenkte terrorhandlinger og lignende. Dette er det vanskelig å komme bort fra i digitale miljøer der anonymitet er normen. Det er imidlertid vanskelig for anonyme personer å selv bli rekruttert inn i en politisk organisasjon eller rekruttere andre til sitt eget prosjekt, fordi folk generelt vegrer å jobbe med mennesker de ikke stoler på. Selv mellom organisasjoner kan det oppstå kommunikasjons- og koordineringsproblemer dersom en gruppe ledes av anonyme personer. Det er i prinsippet et must at det finnes nasjonalister som er offentlige, det for at høyere former for politisk organisering skal kunne være mulig.
2. Svakhetstegn. Til en viss grad er anonymitet et tegn på svakhet som oppmuntrer til gransking. Er du anonym kan du bli «avslørt», er du ikke anonym er det ingenting å «avsløre» og derfor er det mindre interessant for journalister og andre fiender å granske deg. Når det gjelder anonyme nasjonalister, kan man også spørre, hva er denne personens sanne karakter? Anonyme lever per definisjon en form for dobbeltliv, og hvilket av de to livene er egentlig viktigst for personen? Man kan spørre dette både når det gjelder hvilken av de to «personlighetene» han eller hun lever mesteparten av livet sitt som, og med tanke på hvilken side personen vil ta dersom det går på spissen. De fleste som er helt anonyme bruker tross alt mesteparten av tiden på å late som om de ikke er nasjonalister; og vi har sett mange som trekker seg tilbake når de blir «avslørt» med en eller annen «naziskandale» i media. Så mange anonyme nasjonalister er de facto politisk svake og lyver for seg selv hvis de ikke forstår det. Så, for å heller styrke sin egen politiske identitet må man prioritere politikk høyere; fordype seg mer gjennom ideologiske studier, jobbe med viktige politiske prosjekter, omgi seg med likesinnede, og forberede seg mentalt på å muligens miste anonymiteten sin en dag. Ellers risikerer ens politiske «overbevisning» å forbli i praksis bare en tanke som man har lurt i seg selv, men som man aldri på et meningsfullt sett har handlet utifra.
3. Problemløsning. Noen praktiske oppgaver kan bare løses av offentlige personer og andre oppgaver kan bare løses av folk som er villige til å risikere å miste sin anonymitet. For eksempel må Nordfront ha en ansvarlig utgiver som må være offentlig, og alle som driver med basisaktivisme må til en viss grad være forberedt på å bli kartlagt og identifisert. Dette er bare to enkle og klare eksempler på når offentlige personer eller personer som ikke er redde for å være offentlige trengs, men en hel liste kan fylles med hundrevis av andre oppgaver som en vellykket politisk bevegelse må utføre og som da krever ikke-anonyme støttespillere.
4. Personlig ansvar. En fordel med å være offentlig er at du som individ er knyttet til din ideologi og organisasjon. Dette gjør det lettere å føle personlig ansvar for ting, som igjen gjør at du jobber hardere og tar mer hensyn til kvaliteten på alt som gjøres. Her spiller igjen den naturlige egoismen inn, men her tjener den kampens interesse ved å motivere og presse folk som er offentlige. De som ikke er offentlige føler ikke det samme presset. De trenger ikke skamme seg hvis den nasjonale bevegelsen rammes av en skandale og de kan velge å «falle ut» i stillhet ved et eller annet mindre tilbakeslag uten at noen merker det. Siden andre ikke identifiserer dem med bevegelsen, trenger de ikke identifisere seg med den like mye som de som er offentlige gjør. At anonyme personer ikke føler personlig ansvar er også grunnen til at de ofte oppfører seg usosialt på internett, noe som blant annet kan ta form av at de driver med destruktiv klaging, urealistisk puritanisme og meningsløs sladder i stedet for å gjøre noe politisk konstruktivt. (En omvendt fordel med anonymitet her er at hvis en anonym nasjonalist tabber seg ut på et personlig nivå, vil dette ikke ramme den nasjonale bevegelsen.)
5. Normalisering. Kun personer som er offentlige kan i realiteten virke normaliserende og få folk til å se mer positivt på nasjonalister. Selv om du er et ekstremt godt menneske, vil du som helt anonym nasjonalist ikke kunne påvirke folk rundt deg i riktig retning. Normalisering er også en kollektiv ting der jo flere nasjonale som står opp for sine synspunkter i offentligheten, jo mer normalisert blir det, samtidig som den undertrykkelse vi utsettes for spres ut til flere – helt til det blir så lite effektivt at det blir meningsløst for våre fiender å prøve å opprettholde den og til slutt kan de bli tvunget til å møte oss med argumenter i stedet for sosial terror.

Anonymiteten til den autonome venstresiden

På temaet anonymitet kan det også være på sin plass å sammenligne anonymitetskulturen blant nasjonale og venstreekstremister.

Venstreekstremister er – dessverre – ikke anonyme fordi det er kontroversielt å være kommunist i Norge. Det finnes mange åpne marxister og i utgangspunktet ingen som har hatt problemer på arbeidsmarkedet av ideologiske årsaker, tvert imot vrimler det av dem på godt betalte og viktige stillinger innenfor det politiske etablissementet.

Det er altså mange venstreekstremister som ikke legger skjul på sine synspunkter og ikke er det minste anonyme. De delene av den ekstreme venstresiden som har en anonymitetskultur er de gruppene hvor det er tradisjon for politisk kriminalitet som gjør at de overvåkes av myndighetene. Noen venstreekstremister er rett og slett klar over at de selv, eller modigere kamerater i deres nærmiljø, vil begå kriminalitet og derfor kan de noen ganger være lysskygge. De lysskygge og «autonome» delene av venstresiden er imidlertid avhengige av de offentlige delene av venstresiden, da de gjennom kontakter og dobbeltorganisering får tilgang til lokaler, nyrekrutter og andre ressurser som trengs for den kriminelle virksomheten. AFA og lignende grupper er en utvekst fra og et verktøy for mer offentlige venstreorienterte grupperinger og lignende aktører.

Nasjonale er i stedet for det meste anonyme av mer sosiale årsaker enn av taktiske sikkerhetshensyn. Særlig utenfor Motstandsbevegelsen – som er svært åpent motarbeidet av politi og etterretningstjeneste – finnes det stort sett ingen revolusjonær ånd blant nasjonalister i Norge og anonymiteten er derfor rent defensiv. I den grad det finnes mer løst organiserte nasjonalister som praktiserer en anonymitetskultur for å kunne speile venstresidens illegale taktikker, er det bra og kanskje den mest positive formen for anonymitet, da den tjener en offensiv funksjon. Det er imidlertid en stor fare for at anonymitetskulturen, der den stilles med maskering og så videre, er mer et estetisk/subkulturelt uttrykk enn en del av en faktisk praktisert politisk strategi.

Et problem både venstresiden og nasjonale har er at det er mer liberale og konservative elementer som tar avstand fra radikal og lovbrytende aktivisme. Min subjektive oppfatning er imidlertid at nasjonale tar mer høylytt avstand fra mer «ekstreme» aktører, mens venstresiden er flinkere til å taktisk tie og da ofte i praksis hemmelig støtte sine radikale.

Konklusjon

Før noen form for revolusjon har funnet sted, kommer det til å finnes nasjonalister som foretrekker å være anonyme. De kan være mange og gi viktige bidrag til kampen. Noen som er anonyme kan til og med gjøre mye mer nytte enn folk som er offentlige. Å generelt mislike anonymitet er derfor feil og det er i noen tilfeller kontraproduktivt å prøve å presse bestemte personer som allerede bidrar mye, til å bli mer offentlige.

Det er imidlertid et faktum at det er et stort behov for folk som tør å være offentlige. Noen oppgaver, som ofte er svært viktige, kan bare utføres av personer hvis identitet er offentlig; mens svært få oppgaver bare kan utføres av helt anonyme personer. Gode ​​offentlige representanter er en viktig handelsvare og derfor må man presse og oppmuntre flere nasjonalister til å bli offentlige – det må være en kultur blant nasjonalister hvor offentlighet er et ideal, men ikke et krav.

[1] Særskilt den østtyske venstreorienterte etterretningstjenesten Stasi var banebrytende innen lavintensiv sosial terror og som da inngikk i det som ble kalt Zersetzung og som har åpenbare paralleller til hvordan f.eks. PST i dag trakasserer nasjonalister gjennom bekymringsmeldinger mot deres barn.