HISTORIE Den 3. juli 1940 angrep britene på Churchills ordre den franske flåten ved Mers-el-Kébir. 1 500 franske sjømenn ble myrdet av sine allierte.
Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvile med Tyskland. Ettersom Frankrike dermed hadde blitt tvunget ut av alliansen med England, betraktet England dem som en potensiell trussel mot de allierte. En av truslene var tilstedeværelsen av den franske flåten ved Mers-el-Kébir i Fransk Algerie.
At angrepet mot Mers-el-Kébir skjedde regnes av mange historikere for å ha vært en virkelig tabbe fra britenes side, mens andre sier rett ut at det var en krigsforbrytelse. Frankrike hadde ikke erklært England krig, og Vichy-regimet i Frankrike hadde enda ikke blitt innsatt ved tidspunktet for forhandlingene som fant sted ved Mers-el-Kébir før angrepet. Dessuten var det et vilkår for våpenhvilen mellom Tyskland og Frankrike at flåten skulle avvæpnes i franske havner. Med andre ord kunne mange liv vært spart.
Den 3. juli startet engelskmennene «Operation Catapult». Målet var å få de franske skipene under britisk kontroll eller å ødelegge dem. Mange franske skip lot seg bli bordet. Den største konsentrasjonen av franske krigsskip var på denne tiden i havnen til Mers-el-Kébir i den franske kolonien Algerie. Den bestod av seks jagere, fire slagskip og seks ubåter under befal av viseadmiral (senere samme måned utnevnt til admiral) Marcel-Bruno Gensoul.
Gensoul ville imidlertid ikke uten videre overlevere fartøyene. Den franske marineministeren, admiral François Darlan, hadde tidligere forsikret at den franske flåten selv skulle senke sine egne fartøy før de havnet i tyske hender. Dette var heller ikke noe som Tyskland krevde i våpenhvilen, kun at den franske flåten skulle stå under tysk eller italiensk overvåkning under resten av krigen. Winston Churchill lot seg dog ikke bli beroliget av noen forsikringer, men sendte via viseadmiral James Somerville et ultimatum med skjulte trusler. I ultimatumet stod det blant annet at engelskmennene ville «bruke alle tilgjengelige midler for å forhindre at deres skip havner i tyske hender» og at hvis franskmennene ikke gikk med på kravene ville britene senke skipene deres i løpet av 6 timer. Det hele ble forverret da Somerville sendte en underordnet til å overlevere vilkårene, hvilket fornærmet viseadmiral Gensoul som i sin tur selv sendte en underordnet til forhandlingsbordet. Alt dette førte til forsinkelser og forvirring. Under selve forhandlingene begynte engelskmennene å minelegge vannet og like etter, på Churchills ordre, åpnet de britiske skipene ild.
De britiske skipene åpnet ild på lengst mulig avstand og fikk raskt inn en fulltreffer på slagskipet «Bretagne», som eksploderte og sank til bunns med 977 sjømenn. Slagskipene «Provence» og «Dunkerque» ble også truffet. De franske skipene besvarte ilden en kort stund, men sluttet å skyte etter omtrent 30 salver og grunnstøtte skipene. Et fransk slagskip klarte å komme unna det britiske angrepet og sammen med fire jagere tok de seg til havs. Der ble de angrepet av fly fra et britisk hangarskip. Britiske marinestyrker fortsatte sine angrep mot franske krigsskip frem til den 8. juli.
Mot sine marineoffiserers oppfordringer hadde Churchill beordret de britiske skipene å åpne ild. Denne massakren tok livet av 1 500 franske sjømenn og var et uprovosert angrep på en alliert uten krigserklæring. Under Nürnberg-prosessene ble tyske offiserer dømt til døden for betydelig mindre. Viseadmiral Somerville beskrev angrepet på Mers-el-Kébir som «den største politiske tabben i moderne tid som kommer til å vende hele verden mot oss […] vi skammer oss virkelig».
En som dog ikke skammet seg var den udømte krigsforbryteren Winston Churchill. En måned etter massakren holdt Churchill en hyklerisk tale i parlamentet hvor han tåredryppende pratet om heroismen til de britiske og franske sjømennene og kalte det hele for en «melankolsk hendelse».
