HISTORIE Den 9. februar 1971 ble det for første gang sendt en episode av en komiserie med homotema. Bak serien sto tre jøder.
I 1971 startet den amerikanske situasjonskomedien «All in the family», som skulle få politisk innflytelse. En sak som kom til å prege komiserien var at den brøt med forskjellige tabuer ved å ta opp spørsmål om rasisme, homofili, kvinnefrigjøring, voldtekt, våpenlover, abort og Vietnamkrigen. Frihetskamps lesere kan sikkert gjette seg til hvilken måte de tok disse spørsmålene opp på.
«All in the family» handlet om en familie hvis hovedperson Archie Bunker var en arbeider som ble kjent for sine utfall mot ikke-hvite amerikanere. Han kalte dem gjentatte ganger for «spics», «yids», «spades», «niggers», «wops», «dagos», «gooks», «coons», «spooks», «hebes», «jigs», «polacks», «meatheads», «chinks», «jungle bunnies» m.m. Nedverdigende begreper ble også konsekvent ytret om eksempelvis homofile. Archie Bunker var politisk konservativ og bakstreversk. Han forsto ikke den nye generasjonen og var passende nok selv uutdannet, brukte ord feil og var også litt dum (han trodde blant annet at Danmark var hovedstaden i Colorado).
Archie Bunker ble kjent som «den elskverdige intolerante» og Carroll O’Connor, som spilte ham, fikk applaus hvor enn han viste seg. Det amerikanske publikumet elsket å le av sin frispråklige bajas. Archie Bunker ble i serien alltid motbevist av hva som fremstår som mer forstandige mennesker, men fortsatte å holde ved sine foreldede tanker og stange hodet i veggen. Iblant kunne han revidere sin oppfatning om andre raser, som i episoden da han traff Sammy Davis jr. og umiddelbart ble innsmigrende mot denne «største entertainer i verden». Ved et annet tilfelle skulle Archie Bunker tale ved en begravelse og fikk da vite at hans venn var jøde. Han overvant sin trangsynte side og holdt en lovtale som han avsluttet med «Shalom».
Den aktuelle episoden med homotema, «Judging Books By Covers», kom bare en måned etter at serien gikk på lufta. I åpningsscenen får Archie Bunker greie på at en venn av hans stesønn kommer på besøk. Vennen, Roger, er en intellektuell som bruker ord som «fabulous» og «enchanting» og så fort hans navn kommer opp begynner Archie Bunker å beskrive ham som «a fairy», «a fag» og «as queer as a four dollar bill». Da Roger vel dukker opp og bekrefter Archies fordommer går Archie rett til døren. Senere samme kveld sitter han på en lokal pub sammen med sitt idol, Steve; en tidligere amerikansk fotballspiller og en «riktig mann», ifølge Archie selv. Archie tar opp saken med Steve og beklager seg over «hele denne generasjonen» som «mangler respekt for gamle institusjoner». Da Steve spør hvilke institusjoner Archie snakker om sier han: «Du vet. Sport, sportsånd, mot, våpen – slikt som separerer kjønnene». Helt plutselig erkjenner Steve at han selv er homofil. Archies verdensbilde faller fra hverandre hvilket skaper høylytt latter fra publikum.
CBS’ visepresident William Paley, en jøde, var først tvilende til å sende serien ettersom selve hovedpersonen skulle uttale seg rasistisk og nedverdigende mot minoriteter. Andre styremedlemmer i CBS overbeviste Paley om at den nye serien, produsert av de to jødene Norman Lear og Bud Yorkin, i virkeligheten ville bekjempe disse trangsynte meningene ved å få publikum til å le av dem, og at det skulle hjelpe publikum å få bukt med sine egne fordommer.
Norman Lear, som selv sier at han er stolt av å være jøde, bekrefter i et intervju med avisen LA Times at de gjorde den hvite arbeideren Archie Bunker til en karakter som kjempet med seg selv og hadde vanskeligheter med å tilpasse seg samfunnets utvikling:
Selv om han var en trangsynt person, sa Lear, var han ikke et dårlig menneske. Archies meninger ble mykere og publikum fikk se mannen bak fasaden etterhvert som serien utfoldet seg. Archie, sa Lear, «var bare redd». Denne redselen ble gjenspeilet i tittellåten, «Det var tider», som ble synget av O’Connor og Stapleton, og var skrevet av Charles Strouse og Lee Adams […]. «Archie var redd for fremtiden», sa Lear. «Det var hans store problem. Han var redd for fremstegene som førte svarte familier til hans nabolag».
Norman Lear fortsatte å lage serier om dette temaet. «The Jeffersons» handlet om en svart familie, men til forskjell fra «All in the family» hadde den ingen bajasfigur i hovedrollen som var tenkt å latterliggjøre svarte rasebevisste mennesker. En annen forskjell er at familien i den serien er på vei oppover i samfunnet.
Mange kommentatorer er enige om at «All in the family», og de tre jødene bak serien, revolusjonerte situasjonskomedie-genren og åpnet opp for homokarakterer i andre serier som kom like etter. De homofile innslagene i denne typen serier er i dag mer regel enn unntak.
