HISTORIE Den 24. juni 1908 ble Alfons Rebane, nasjonalhelt i Estland og landets høyeste dekorerte soldat, født.
Alfons Rebane ble født i byen Valga i 1908, da en del av det Tsar-russiske imperiet. Etter endt skolegang fikk Alfons Rebane utdannelse ved hærens nyetablerte militærhøyskole. Han ble uteksaminert med toppkarakterer og ble stasjonert som infanterioffiser ved et av hærens pansertog. Alfons Rebane tjenestegjorde i den estlandske hæren helt frem til sovjetiske tropper okkuperte landet i juni 1940. For å pasifisere landet arrestert og myrdet de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene raskt landets ledelse og alle høyere militære. De fleste offiserene av lavere grad ble bare avskjediget, inkludert Alfons Rebane. Da de sovjetiske massedeporteringene begynte, forlot Rebane arbeidet sitt og etablerte sammen med andre tidligere militære et forbund med såkalte «Skogsbrødre» for å sloss mot okkupasjonstroppene.
Da Tyskland befridde estlenderne fra den sovjetiske okkupasjonen i juli 1941, kom Rebane og de andre skogsbrødrene frem fra de dype skogene, og mange av dem meldte seg til tjeneste i den tyske hæren. Han fikk tilbake sin gamle grad som løytnant og fikk befal over et kompani i Estnischen Polizei Bataillon 184. I januar 1942 ble Rebane forfremmet til kaptein, og senere samme år ville Rebane få befal over den nyetablerte Ost Bataillon 658. Forbundet skulle bli Rebanes hjem de kommende årene. Under de harde kampene ved Leningradsfronten i januar 1944 ble Rebanes forbund satt inn og lyktes med å slå tilbake et sovjetisk gjennombruddsforsøk. For denne innsatsen ble Alfons Rebane som første estlender belønnet med Ridderkorset.
I løpet av våren 1944, da de sovjetiske troppene atter sto på den estlandske grensen, søkte Rebane om å bli flyttet til hjemlandet sammen med sin bataljon. Søknaden ble innvilget og bataljonen satte seg på et tog til Narva. Nesten umiddelbart etter ankomsten ble bataljonen satt inn i hard strid, og ble etter et stort sovjetisk angrep lukket inn bak fiendens linjer. Rebane og de estiske soldatene slo seg tilbake til sine egne linjer under meget harde kamper.
Allerede i 1942 hadde den estlandske Legionen i Waffen-SS blitt etablert. Under befal av SS-obersten Frans Augsberger kjempet SS-divisjon Wiking i Ukraina. I 1943 hadde det kommet så mange nye frivillige at man kunne øke forbundet, og 3. Estnische SS Freiwilligen Brigade ble etablert. Da soldatene ble tatt opp i brigaden sverget de soldateden:
Jeg sverger ved Gud denne hellige ed, at jeg i kampen mot bolsjevismen kommer til å uvilkårlig lyde den høyeste befal for den tyske krigsmakten Adolf Hitler og som tapper soldat alltid være beredt til å risikere livet i samsvar med denne ed.
Denne brigaden utgjorde kjernen i det som skulle bli 20. Waffen-Grenadier-Divisjon der SS som ble etablert i januar 1944. Alfons Rebane kom med sin bataljon til å bli overført til den nyetablerte SS-divisjonen, som den andre bataljonen i Waffen-Grenadier Regiment der SS 47. Etter en kort tid som utdanningsoffiser ved utdanningsbrigade Nord – returnerte Rebane til sin bataljon i juni 1944 etter en direkte ordre fra Heinrich Himmler.
Den sovjetiske sommeroffensiven i 1944 slo hardt mot hele den tyske frontlinjen i øst. Soldatene i den estiske SS-divisjonen tapte sakte, men sikkert eget territorium til den avanserende sovjetiske hæren. Under retrettkampene viste det seg at lederen i det 46. regimentet var en udugelig soldat, da han forårsaket regimentet svært store tap. Alfons Rebane ble derfor forfremmet til Waffen-Sturmbannführer der SS og leder for Waffen-Grenadier-Regiment der SS 46.
Det tredje germanske SS-panserkorpset under SS-Obergruppenführer Felix Steiner, der den estiske divisjonen inngikk, trakk seg tilbake under harde kamper til Tannenberglinjen, som lå ved de strategisk viktige Blåfjellene. Ved slaget, som på tysk har gått inn i historien som «Die Schlacht um die Tannenbergstellung», eller Slaget ved Blåfjellene på norsk, ville Rebane sammen med svenske, norske, danske og andre frivillige gang på gang slå tilbake de sovjetiske hordene. I de to ukene som kampene pågikk ville de drøye 20 000 forsvarerne koste den sovjetiske hæren et tap på nærmere 200 000 døde og sårede soldater.
Etter kampene ved Blåfjellene var Rebanes regiment sterkt redusert og den estiske divisjonen hadde lidd hardest av de forbundene som kjempet ved Blåfjellene, med 2 275 falne og sårede. Sovjetiske styrker hadde samtidig som kampene ved Blåfjellene – brutt igjennom de tyske linjene ved Pskov, og avanserte nå mot Tartu for å forsøke å omringe de tyske forsvarerne. Alfons Rebane fikk da ordre om å opprette en stridsgruppe for innsats mot de sørfra avanserende sovjetiske troppene. Sammen med deler av den 11. SS-divisjonen kunne Rebane stoppe de truende sovjetiske forbundene. Under kampene i september ble Rebanes regiment enda en gang omringet, men etter et døgn med harde kamper brøt de seg ut. I løpet av retrett-kampene mot de tyske linjene støtte Rebane på andre estlendere – disse hadde dog valgt å forråde sitt fedreland og gått i sovjetisk tjeneste.
I oktober 1944 ble Rebane evakuert fra Estland sammen med sitt regiment. I noen måneder fikk det hardt skadde regimentet en sårt trengt hvile og tilførsel av nytt mannskap. Alfons Rebane ble i november 1944 forfremmet til Waffen-Obersturmbannführer der SS. Da sovjeterne fortsatte offensiven sin våren 1945 ble Rebane med sitt regiment satt inn i Schlesien. Under de svært harde kampene i Tyskland ble Alfons Rebane forfremmet enda en gang, til Waffen-Standartenführer der SS, og fikk eikebladene til Ridderkorset. Alfons Rebane og den estiske SS-divisjonen avsluttet krigen i Tsjekkia. I motsetning til en stor del av sine estiske kolleger lyktes Alfons Rebane med å ta seg til de amerikanske linjene og kapitulerte til disse. De estiske soldatene som ikke lyktes i å kapitulere til de vestallierte ble myrdet av tsjekkiske kommunister eller av NKVD.
Etter krigen bosatte Alfons Rebane seg i Storbritannia og arbeidet en stund i den britiske etterretningstjenesten med å organisere partisanforbund i det okkuperte Estland. På 60-tallet flyttet Alfons Rebane til Tyskland der han døde i sitt hjem i Augsburg den 8. mars 1976.
Etter Estlands selvstendighet fra Sovjetunionen ble Alfons Rebanes levninger brakt hjem til Estland og fikk statsbegravelse. Den estiske staten måtte tåle hard kritikk fra diverse jødiske organisasjoner for at de begravde en av sine helter.
