HISTORIE Den 1. april 1924 dømmes Adolf Hitler til fem års fengsel for et mislykket statskupp i München.
Bakgrunn
På morgenen den 9. november 1923 marsjerte Hitler med 2000 SA-menn mot krigsministeriet i München. Målet var å ta over München og lede marsjen mot Berlin. I 1923 hadde franske og belgiske tropper rykket inn i Ruhr for å innkreve avbetalingene for erstatningene som hadde blitt bestemt i Versailles og blitt undertegnet av novemberforræderne i Berlin. Hyperinflasjon rammet Tyskland og økonomien brøt sammen. Støtten til nasjonalsosialistene hadde økt og ved dette tidspunktet hadde man 55.000 medlemmer, de fleste i Bayern.
Hitlers frykt om de konservative nasjonalistene hadde dog gått i oppfyllelse. Hitler ble forrådt av Bayerns generalkommissær Gustav von Kahr, som hadde vært dypt innblandet i planleggingen av kuppet og som utlovet den bayerske makten i kampen mot det røde Berlin. To andre forrædere var general Otto von Lossow, som hadde lovet bort det bayerske riksvernet, og Hans Ritter von Seisser med det bayerske politiet til sin disposisjon. Kuppforsøket ble slått ned ved Feldherrenhalle og 16 nasjonalsosialister og fire politifolk ble drept under skuddløsningen som oppstod. Andre revolusjonære ble tatt til fange eller tvunget til å flykte.
Den 11. november ble Hitler pågrepet. NSDAP var nå forbudt (av von Kahr) og Hitler risikerte mange år i fengsel for høyforræderi. Situasjonen så ikke lys ut.
Rettsak
Rettsaken mot Hitler ble innledet den 26. februar 1924 og kom til å vare i 24 dager. Rettsaken var en stor nyhet i Tyskland, men også utenlands, da utenlandske korrespondenter fulgte nøye med. Hitler ble av mange betraktet som en helt – i opposisjon til de krefter som hadde forrådt Tyskland i 1918. I rettsalen fikk han gjentatte applauser for sine taler. Hitler sa seg skyldig i det som hadde inntruffet, men forsikret at «jeg føler meg ikke som en høyforræder, men som en tysker som ville gjøre det beste for sitt folk». Hitler fortsatte: «Jeg tilstår gjerningen, men jeg kan ikke erkjenne meg skyldig i høyforræderi. Det finnes inget høyforræderi i en handling som vender seg imot høyforræderiet i 1918.»
Dom
Den 1. april 1924 ble dommen avsagt. Det ble laveste mulige straff. Adolf Hitler, Friedrich Weber, Hermann Kriebel og Ernst Pöhner ble dømt for høyforræderi til fem års fengsel hver og fem av de øvrige for medvirkning og ett år og tre måneder i fengsel. Den tyske krigshelten og generalen Erich Ludendorff ble frikjent, men protesterte mot dette.
Hitler hadde dessuten forsøkt å slippe utvisning fra Tyskland. Om Hitler hadde blitt utvist hadde han senere ikke vært i stand til å lede den nasjonalsosialistiske bevegelsen og vi hadde sannsynligvis ikke sett noe opprør i 1933. Hitler unnslapp utvisning på følgende grunnlag:
Hitler er en tysk-østerriker og betrakter seg som en tysker. Ifølge rettens oppfatning kan ikke loven om republikkens beskyttelse anvendes på en mann som tenker og føler seg så tysk som Hitler, som frivillig i fire og ett halvt år har gjort krigstjeneste i den tyske hæren, der han gjennom sin tapperhet og mot har utmerket seg, blitt såret og på andre måter fått sin helse skadet.
Tiden i fengselet
Hitler satt ni måneder i den gamle festningen i Landsberg am Lech. Han satt fengslet til sammen 13,5 måneder og ble løslatt den 20. desember 1924. Han hadde nå blitt like kjent som populær. Mens han satt fengslet ble han hilset med «Heil Hitler» av flere fengselsbetjenter og han mottok gaver i form av blomster, men også pølser og vin. Hitler fikk så mange brev at vaktmesteren på fengselet beskrev haugene med gaver som «fjell». Georg Brandell har i sin bok «Hitler og hans verk» sammenfattet hva denne vaktmesteren oppga om Hitler og hans tid i fengselet:
Vaktmesteren gjør også et forsøk på å skildre Hitlers karakter slik den fremsto bak fengselets murer. Han priser ham for sin ordenssans og for sitt åpne og ærlige vesen. På sine omgivelser utøvet han en autoritativ innflytelse. Han var godmodig, men i hans indre fantes en mektig energikilde. Han vant ubegrenset sympati gjennom sin høflighet mot alle, høy og lave, selv mot fengselets personale, hvis tjenester han forstod å sette pris på. Han var ikke pretensiøs og kunne glede seg som et barn over de gaver han mottok. Innholdet i pakkene som man sendte ham ble i hovedsak gitt bort til medfanger og til de barn som besøkende hadde med seg. Hans urokkelige vilje fjernet med uhørt seighet ethvert tegn til motløshet. Under den første tiden søkte han å gi sine partivenner retningslinjer for deres virksomhet, men da han merket at hans uttalelser ble misforstått og i feil form kom ut i offentligheten dro han seg vekk fra politisk virksomhet og tilegnet all sin tid til forfattervirksomhet; han arbeidet med utrøttelig iver på sin bok.
Boken, som sammenfattet nasjonalsosialismens idéer, skulle komme til å bære tittelen Mein Kampf. Den første delen ble utgitt i 1925 og ble dedikert til de martyrer som døde fremfor Feldherrenhalle.
