KRONIKK Marcus Andersson skriver om å vandre på den naturlige og rette stien.
Man kan sammenligne organisasjonen med en gruppe som er ute og vandrer i skogen. Den Nordiske Motstandsbevegelsen vandrer, forent, på en sti som i forveien har blitt staket ut av dens leder Klas Lund. Stien er uprøvd og vi vet ikke nøyaktig hvilke utfordringer som venter oss på vår ferd. En ting vet vi dog – nemlig hva vårt mål er. Motstandsbevegelsens mål og visjoner er tydelig definert og forankret i organisasjonen, igjennom de tekster som publiseres igjennom årene hvor vi bekjenner oss til den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen.
Nasjonalsosialismen utgjør vår ramme, den er en komplett ideologi som kan gi svar på alle livets spørsmål, og den styrker organisasjonen gjennom å tilby et felles verdigrunnlag. En organisasjon uten en felles ideologi risikerer å sprekke opp, da dens ulike fraksjoner vil vandre separate veier, i stedet for å bevege seg mot ett og samme mål.
En annen passende lignelse utover gruppen som vandrer i skogen, er faktisk å sammenligne organisasjonen med skogen, eller snarere – treet. Nasjonalsosialismen er nemlig en biologisk verdensanskuelse, og som nasjonalsosialister betrakter vi også organisasjoner som biologiske vesener. De forekommer som et resultat av en manns arbeide mot et mål og styrkes gjennom at flere tilslutter seg hans kamp for å nå dit, men utover dette lyder den under samme naturlover som alt annet liv her på jorden.
Treet kan ikke opphøre med sin aktivitet, det må stadig oppta næring fra jorden og det må regelmessig eksponeres for sollys. Det tre som får næring og lys kan vokse seg stort og sterkt, til slutt kan det stå seirende i den naturlige utvelgelsesprosessen, mens andre trær som har mislyktes i å få sine behov går under i kampen for tilværelsen.
På samme måte som treet styrkes av næring fra jorden og solen, styrkes en politisk organisasjon av at flere mennesker tilslutter seg dens kamp. Sollyset treet behøver for å leve tilsvares i organisasjonens tilfelle av menneskers oppmerksomhet og kunnskap om den.
Jeg vil avslutte denne artikkel med å sammenfatte disse lignelser i klartekst:
Vi må forsette å arbeide for å rekruttere nye medlemmer og aktivister. Dette arbeide må skje kontinuerlig og må aldri avbrytes eller legges til side. Vi må også fortsette å synes utad. Det er nemlig slik at så lenge vi finnes i folks bevissthet, så eksisterer vi, og så lenge vi eksisterer, så lever håpet om at vi skal oppnå vårt mål.
For å kunne vokse ytterligere må vi dog bli enda bedre, enda mer effektive og kjempe enda hardere enn tidligere. Vårt mål finnes fremfor oss – vi kan skimte det i horisonten. Stien vi vandrer er den rette og kommer til å lede oss dithen vi vil. Nå er det tid for kamp!
