HISTORIE Den 22. januar 1932 holdt Svenska nationalsocialistiska partiet sitt første offentlige møte på Hötorget i Stockholm. 6 000 tilhørere samlet seg for å høre Birger Furugårds tale.
Dette var Svenska nationalsocialistiska partiet (SNSP) sitt første offentlige møte, men allerede i februar året før hadde Birger Furugård sendt et brev til politimyndigheten i Stockholm om å få arrangere et møte. Hans ambisjon var at både Joseph Goebbels og Adolf Hitler skulle tale under et møte i mars 1931.
Politimester Eric Hallgren avslo imidlertid forespørselen av formelle grunner. Kopi av brevet og avslaget kan nå finnes i Adolf Hitlers mappe i det svenske sikkerhetspolitiet (SÄPO) sitt arkiv i Riksarkivet. I stedet drøyde det ett år før partiets første offentlige møte kunne finne sted.
Furugård ble tidlig interessert i den nasjonalsosialistiske ideologien og gjorde adskillige besøk til Tyskland. Han knyttet med tiden vennskap med Hitler, Heinrich Himmler og Hermann Göring. Utover disse omgikk han seg med den velkjente dikteren Dietrich Eckart, som var en viktig inspirasjonskilde for Hitler og en av hans nærmeste menn.
I 1924 besluttet Birger Furugård sammen med sine to brødre, Gunnar og Sigurd, seg for å stifte det første nasjonalsosialistiske partiet i svensk historie. De kalte det innledningsvis for Svenska nationalsocialistiska frihetsförbundet og publiserte avisen Nationalsocialisten. Åtte år senere byttet partiet navn til Svenska nationalsocialistiska partiet. Birger Furugård ble utnevnt til partileder og redaktør for partiorganet Vår Kamp, som ble utgitt mellom 1930 og 1933. Partiets program var antisemittisk, antimarxistisk og antikapitalistisk.
Samme år som dette skjedde ble det historiske massemøtet holdt på Hötorget i Stockholm. Det var partiets første offentlige opptreden og så mange som 6 000 tilhørere var samlet. Lederen Birger Furugård holdt tale og etterpå beskrev Dagens Nyheter ham som en «stiv agitator».
Tidsskriften Nationen publiserte den 1. februar 1932 en artikkel med overskriften «Furugård taler til folket». I artikkelen fremgår det hvordan møtet med forskjellige metoder ble forsøkt stoppet, blant annet ved at Folkets Hus brøt sin avtale om utleie i siste sekund, og at «Juda gjennom sine mange håndlangere til nå har klart å hindre ham i å leie et lokale i hovedstaden hvorfra han kan kommunisere med folket».
Videre følger en livlig skildring av hvordan stemning ved Hötorget var på den historiske dagen:
På Hötorget møtte Furugård en menneskemasse på ti tusen, vel to tredjedeler arbeidere og en tredjedel borgere — et fiendtlig publikum, som mottok ham med en intensiv synging av Internasjonalen og hatefulle tilrop. Den hadde blitt oppviglet av jødepressen til denne avskyelige holdningen. Det tok også en god stund før det var mulig for ham å gjøre seg hørt. Men underverket skjedde. Fra å være fiendtlig innstilt ble tilhørerskaren stadig mer interessert, og mange steder hvor det i begynnelsen hørtes aggressive tilrop, følte man under talens gang stadig livligere applauser.
Furugård gikk i talen rett på sak og fortalte for tilhørerne om partiets mål. Nationen oppsummerer:
Det vil redde Sverige fra undertrykkelsen fra overstatlige hemmelige makter, som truer med å føre vårt folk til undergang. Det vil ha en nordisk renessanse, som bevarer folkets åndelige og materielle kraft og som hindrer fremmede raser med fiendtlige holdninger å plyndre og forgripe seg mot landet.
I løpet av talen la Furugård stor vekt på å beskrive den da rådende korrupsjonen:
Taleren ga en opplysende skildring av den rådende korrupsjonstilstanden, samt la et stort antall av det herskende «demokratiske» systemets overtredelser få gjennomgå — skandalene i de statlige sprit- og tobakkmonopolene, den storfinansielle folkeplyndringen gjennom storbankene, detaljhandelens ødeleggelse gjennom EPA-selskapet, Boliden-gullets salg til et privat firma for en brøkdel av dets virkelige verdi, regjeringens svakhet og servilitet for kommunistelementene og storfinansen etc.
Med dette møtet hadde nasjonalsosialismen i Sverige på alvor presentert seg for folket.