NASJONAL KAMP Veien til målene våre vil kreve mange tilnærminger, og alle må virke i samspill hvis de til syvende og sist skal lykkes.
Å se på et inntog inn i stortinget som den ultimate veien til makt i dagens samfunn er ett naivt synspunkt. Moderne nyliberale stater opererer på et vis der politiske partier, selskaper, media, akademia og andre institusjoner i økende grad burde betraktes som sammensveiset enhet som koordinerer sine handlinger for å opprettholde den nyliberale og kosmopolitiske herskerklassens hegemoni. Personlige forhold som dannes i løpet av elitenes skoleringsfase går på tvers av alle disse grensene og undergraver parlamentariske prinsipper om at institusjoner skal fungere som en sjekk på andres makt.
For å opprettholde dette hegemoniet bruker den nyliberale herskerklassen en rekke metoder, de fleste basert på å angripe oss som atomiserte individer. Et system som de-facto fungerer som Kinas sosiale kreditt scoring via uthenging i media og sosiale medier og bruk av prekariteten for arbeidene mennesker implisitt i kapitalismen kan nesten ethvert individ ødelegges sosioøkonomisk så lenge de står alene. Til syvende og sist er dette det ultimate målet med individualismen: ikke individets selvaktualisering men et verktøy for kontroll. Dette er essensen av det vi referer til som «atomisering». Intet atom fungerer uavhengig av andre, hvilket er grunnen til at det er et dysfunksjonelt levesett og fullstendig motsatt fra hvordan den herskende nyliberale klassen selv opererer.
Derfor er den tradisjonelle parlamentariske veien til makten alene fullstendig utilstrekkelig for å oppnå våre mål. Før dette kan skje må et organisk og solidarisk samfunn av nasjonalister skapes som kan fungere som et fundament og springbrett for andre operasjoner.
Blant disse vil selvfølgelig å stille til valg være en viktig tilnærming, men også bare en av flere. Vel så viktig vil det være å ha en tilstedeværelse på gateplan, å skape nasjonalistisk media, for oss som nasjonalister å sikte på størst mulig grad av selvforsyning, å skape egne uformelle økonomier og viktigst av alt, å skape organer for å koordinere all vår aktivitet for å nå bestemte mål. Til og med noe så enkelt som å sette opp et klistremerke på en stolpe, en form for aktivisme som av og til hånes fra bedrevitere på sidelinjene, bringer oss nærmere dette målet, ettersom det hjelper med å skape sosialt bevis for våre ideer.
Jøder utgjør mindre enn 1 % av menneskeheten og dominerer i dag mesteparten av jordkloden, til tross for at det knapt finnes noe eksempel på jødiske politiske partier utenfor Israel. Dette er tilfelle ikke bare fordi jøder er verdens mest hyperpolitiske etnisitet (med minst 90 % av sin populasjon involvert i en eller annen form for politisk aktivitet), men også hvor nøye denne aktiviteten koordineres via rabbinere blant religiøse jøder og NGOer blant sekulære jøder.
For å gi et eksempel, hvis ett individ skulle gå imot jødiske interesser i en institusjon i USA, enten det gjelder et kongressmedlem som bryter et tabu, et selskap som marker seg mot LHBT-ideologi eller en akademiker som blir litt for høyrøstet angående palestinske rettigheter, så vil det jødiske samfunnet umiddelbart reagere som en enhet for å bringe individer eller til og med organisasjoner i kne. Til tross for sitt ubetydelige antall kan de utrette dette via å operere enhetlig (samt ved å okkupere strategiske posisjoner i institusjoner). Høyt organiserte minoriteter vil alltid utkonkurrere uorganiserte majoriteter. Dette er grunnleggende spillteori.
Det samme gjelder i den falske politiske debatten. På en side har du venstresiden, som etter å ha fullstendig oppgitt å tale for arbeidernes sak i dag utgjør essensielt organisert anti-hvithet mot en anti-rasistisk høyreside. Ingen taler de hvites sak, hvilket er grunnen til at vi alltid taper.
Å ignorere denne fundamentale sannheten og fokusere eksklusivt på tradisjonell valgkamp er derfor et feilgrep. Ta gyllent daggry i Hellas, for eksempel. Hadde de operert på dette gammeldagse viset ville det vært slutten på organisasjonen da det nyliberale regimet i landet fengslet partiets lederskap.
Å ofre ideologisk disiplin ved å moderere seg for å vinne kjappere frem på kortsikt er en form for falsk pragmatisme og vil føre til at man tiltrekker seg feil folk og skaper en vaklevoren og dysfunksjonell organisasjon. Hastverk er og forblir lastverk. Å gjemme seg bak humor og ironi i et forsøk på å være smart er heller ikke noen god strategi. Du lurer ingen, og ironi, selv om den historisk har hatt en plass blant dissidenter av ren nødvendighet pga. sensur vil lede til nihilismen hvis du bruker den for ofte. Og skulle du likevel vinne et betydelig antall stemmer vil du, i mangel av solid ideologisk forankring og ansvar ovenfor et organisk samfunn, snart finne på stadig flere unnskyldninger og rasjonaliseringer for å moderere deg selv ytterligere for å beholde den privilegerte posisjonene du har oppnådd. Man trenger bare å se på FRP for å vite at dette er sant.
Mens Tyskland i 1933 uten tvil burde tjene som malen for alle nasjonalister er det viktig å huske på at alle revolusjoner skjer i en egen kontekst i sin gitte tidsalder. Det herskende regimet er uendelig mer klar over trusselen fascistiske bevegelser utgjør i dag enn de var da Hitler og Mussolini tok makten, og den parlamentariske veien har blitt utstyrt med flere barrikader og fallgruver enn noen annen. Jeg kan ikke fortelle dere hvordan det å ta makten vil se ut, men jeg tviler sterkt på at det vil komme i from av at 51 % av folket en dag plutselig «våkner» og bestemmer seg for å stemme inn den Nordiske Motstandsbevegelsen.
Ettersom det nyliberale regimet langsomt kollapser under vekten av sine egne løgner, kontradiksjoner og dysfunksjon vil muligheter for nasjonalister gjøre seg gjeldende. Men det som vil avgjøre om vi vil være i stand til å gripe disse mulighetene vil ha langt mindre å gjøre med antall stortingsplasser vi kontrollerer og langt mer med vår evne til å handle som en enhet på mange plan gjennom disiplin og solidaritet.
Så jeg vil med dette oppmuntre leseren til å bruke mindre tid til å vri hendene over mangelen på et politisk parti som representerer dine interesser og mer tid på å gjøre din del for å gjøre denne enheten til en realitet.
Søk medlemskap i Den nordiske motstandsbevegelsen!
