KULTURMARXISME Den franske filosofen og idéhistorikeren Michel Foucalt var en sentral skikkelse i ´68-opprøret, hvor nyliberalismen sementerte sin makt og sine verdier. Hans innflytelse strekker seg også inn i våre dager hvor LHBT-bevegelsen, spørsmål rundt kjønn og identitet og legitimering av pedofili finner inspirasjon fra franskmannen, som nå posthum anklages for nettopp pedofili.
Michel Foucalt (1926–1984), den franske filosofen og idéhistorikeren, var nok mest kjent for sine teorier rundt begrepet «makt». Han var også kommunist, «anti-fascist» og homofil, og ble dermed naturlig en sentral skikkelse i ´68-opprøret, hvor nyliberalismen sementerte sin makt og sine verdier (den økonomiske liberalismen) ved at det tradisjonelle synet på familie, kjønnsroller, seksualitet, identitet o.l. ble utfordret. Hans innflytelse strekker seg også inn i våre dager hvor LHBT-bevegelsen, spørsmål rundt kjønn og identitet og legitimering av pedofili finner inspirasjon fra franskmannen. Ikke uventet er han nå posthum (Foucalt døde av aids) anklaget for nettopp pedofili.
Foucalts innflytelse kan nesten ikke overdrives. Selv om tekstene og materialet han etterlot seg kan være vanskelig tilgjengelige var han likevel som person karismatisk, og hadde de rette meningene i grunn. Og når alt kommer til alt så er det slike karakteristikker som gjør utslaget i akademia og samtidig blant angivelige progressive, radikale. Det sentrale temaet hos Foucalt, som det meste av hans arbeid baserer seg på, er «makt». Makt er over alt, men er i seg selv verdinøytralt, og kan til og med være frigjørende. Foucalt hentet også mye fra Nietzsche (logisk nok gitt sistnevntes ideer rundt makt), og prinsippet om at sannheten er relativ, gitt tiden og rommet den oppstår i, kjenner vi også fra Nietzsche (basert på den siste tidens avsløringer kan nok Nietzsches nihilisme og «Gud er død»-eksklamasjon også være integrert hos Foucalt.) Siden sannheten er relativ vil dermed «sosial konstruksjon» være sentral som maktfaktor hos Foucalt. Dette gjaldt ikke minst med menneskets seksualitet. I det som antakelig er Focaults mest kjente verk, «History of Sexuality», blir seksualitet ansett som en sosial konstruksjon. Kjønn, seksualitet, kjønnsroller, alt er en sosial konstruksjon frembrakt i en spesifikk tid, et spesifikt sted (dette kjenner vi også for øvrig igjen fra Frankfurterskolen.) Merkelapper som «heteroseksualitet», «homoseksualitet», «pedofili», «zoofili», «nekrofili», er alt bare moderne oppfinnelser, konstruksjoner. I bunn og grunn er alt bare verdinøytral «sex» («hinsides godt og ondt» kan man kanskje tillegge. Man kjenner også her raskt igjen prinsippene fra satanismen, spesielt den moderne utgaven utformet av jøden Anton LaVey.)
Som sagt kan makt for Foucalt være frigjørende (her finner man også overlappende tanker med Nietszche) «for å legge grunnlaget som er nødvendig for at de ulike seksuelle identitetene kan bli mange» som Foucalt selv sier det. Det er dermed ikke overraskende at det nå har kommet frem at Foucalt benyttet sin makt for å begå overgrep med utallige guttebarn i alderen åtte til ti år mens han bodde i Tunisia. Disse skal han ha voldtatt i de fleste tilfellene på graver, på den lokale kirkegården. Dette vil dermed være en naturlig og praktisk forlengelse av Foucalts egne teorier: pedofili er for Foucalt og hans tilhengere (politisk/filosofisk/ideologisk) noe som med makt kan gjøres naturlig i et samfunn. Her finner man kanskje også årsaken til at voldtekter av kvinner (sammen med pedofili) er så pass utbredt på det som omtales som «venstresiden»: at kvinnen ikke liker å bli voldtatt er bare en sosial konstruksjon, hun må gjennom makt forstå at voldtekt i bunn og grunn bare er verdinøytral «sex», en av de utallige seksuelle identitetene.
(Man burde kanskje ha fått bange anelser allerede i 1977 da Foucalt signerte et brev med krav om at pedofili burde legaliseres. Men dette var som sagt under tankestrømningene i kjølvannet av `68 og dermed var slike tanker «progressive», som de er i enda større grad i dag. Det er også antydet at fransk presse visste om pedofili-voldtektene, men at de skjermet Foucalt grunnet hans status.)
For de med sterk mage kan filmen «Zalo eller Sodomas 120 dager» av Pier Paolo Pasolini «anbefales» som en fremstilling på lerretet av nettopp kapitalismens (individualismens, liberalismens) fremskredende tøylesløshet, naturlig og uatskillelig sammenvevd med stadig mer ekstrem seksuell utfoldelse. Alle grenser skal utfordres og angripes.
