HISTORIE Den 4. januar 1960 ble nasjonalister anklaget for å ligge bak en verdensomspennende kampanje, som bestod av å male hakekors på blant annet synagoger. Kampanjen viste seg imidlertid å bestå av falskt flagg-aksjoner – organisert av kommunistiske og jødiske krefter.
I 1960 ble svensk nasjonalisme anklaget for å ha organisert en verdensomspennende hakekorskampanje, også kalt «hakekorsepidemien». Kampanjen begynte juledagene 1959 i Köln, i daværende Vest-Tyskland, og spredte seg senere til andre europeiske land.
Den 4. januar 1960 rapporterte Sveriges Radio at Den jødiske verdenskongressen og rabbiner Perry Nussbaum fra New York anklaget Per Engdahl fra Nysvenska rörelsen for å lede denne hakekorskampanjen sentralt fra Malmö. Dette ble startskuddet til en hetskampanje i massemedia.
I studien Bilder av nynazism i några svenska tidningar (1999), utgitt av Styrelsen för psykologiskt försvar, skriver forfatterne cand. phil. Jesper Falkheimer og ph.d. Conny Mithander følgende om massemedias adferd på den tiden:
Dagen etter hadde Göteborgs-Tidningen overskriften: «Malmö utpekes som verdensentrum for nazisme og fascisme. Målet: Revolusjon i 14 land» (GT 5.1.60) Engdahl og hans «hemmelige sentral» ble nyheter over hele verden. I de internasjonale og svenske mediene ble han fremstilt som en mystisk mann i et hemmelig hovedkvarter, hvor han trykte på brune knapper, slik at det i samme øyeblikk flammet opp hakekors på vegger og murer i fem verdensdeler. I svenske medier fikk Engdahl kallenavnet «Sveriges farligste fascist» (Handelstidningen 19.1.60)
Engdahl nektet for at han lå bak noen kampanje, men massemedia fortsatte med å hetse i lang tid fremover. Mediehetsen resulterte i at Nordiska rikspartiet mistet sitt trykkeri og at Pressbyrån [tilsvarende norske Narvesen, red. anm.] boikottet deres avis. Falkheimer og Mithander påpeker i sin studie også at kampanjen til og med hadde påvirkning på lovgivningen:
Hakekorsepidemien i 1960 ble belastende for Vest-Tyskland og resulterte i at flere land, blant annet Sverige og Norge, lovfestet tillegg til sine straffelover for å forby symboler på forskjellige måter.
Åke Sandin, et medlem av Svenska Freds, skrev i 1996 mer om skuespillet i Vest-Tyskland. I Vest-Tyskland hadde det blitt delt ut antisemittiske flyveblader, malt hakekors og sendt ut trusselbrev til jøder og jødiske organisasjoner. Dette samtidig som rettssaken mot Adolf Eichmann pågikk. Sandin konstaterte at «dette var godbiter for media og over hele verden ble det advart mot den vest-tyske nazismen».
Etter at de øst-tyske arkivene ble åpnet på 1990-tallet kunne den tysk-jødiske historikeren Michael Wolffsohn dog avsløre i sin bok «Die Deutschland-Akte» (1995) – at det var den sovjetiske etterretningstjenesten KGB og deres øst-tyske agenter – som lå bak «hakekorsepidemien» som nasjonalister fikk skylden for. Hensikten var å diskreditere Vest-Tyskland.
Wolffsohn skriver følgende:
Den strategiske hjernen bak de arrangerte antisemittiske aksjonene var Albert Norden, sønn av en rabbiner. Dette er dokumentert i det øst-tyske politibyråets akter.
Albert Norden var det øst-tyske kommunistpartiets jødiske propagandasjef.
Ytterligere jødiske og sionistiske koblinger fremlegges av Per Engdahl selv i hans memoarer, «Fribytare i folkhemmet» (1979):
Hakekorskampanjen hadde begynt med at hakekors i løpet av julen blitt malt på en synagoge i Köln. Senere ble det hakekorsmalerier over hele verden. Vitnemål om opphavsmennene manglet ikke. I kretsen rundt Bardeéche var det en arkitekt som på sitt kontor hadde en ung jødisk medarbeider ansatt. Han fortalte at han en kveld hadde besøkt en gudstjeneste i en av synagogene i Paris. Etterpå hadde han satt seg på en kafé. Ved et bord i nærheten oppdaget han to menn, som han tidligere hadde observert i synagogen. Han hørte at de snakket om hakekorskampanjen. Omsider ble de enige om å treffes på et bestemt sted på undergrunnen. De skulle ta seg dit fra to forskjellige steder. Så skulle de male et hakekors på veggen. Den unge arkitekten gikk umiddelbart til det utpekte stedet. Han klarte å finne et sted hvor han kunne observere hva som hendte uten å selv bli sett. Lang tid tok det ikke heller, før de to medsammensvorne forsiktig kom gående. De så seg omkring for å forvisse seg om at ingen så dem. Så malte de raskt opp et stort hakekors på veggen og forsvant.
En antisemittisk ytring på en skole i Lidingö vakte stor oppmerksomhet i pressen. Men da rektoren tilkallet politiet viste det seg at opphavsmannen var en jødisk elev. Historien ble tystet ned, særlig ettersom ynglingen selv holdt på å forsnakke seg og si for mye. Et halvt år senere satt jeg på en kafé ved Plaza del Callao i Madrid sammen med visesjefen i det spanske sikkerhetspolitiet. Han fortalte at Spania hadde vært nesten kjemisk fritt for antisemittisme helt frem til den dagen da det spanske politiet oppdaget at hakekorskampanjen var organisert av jødiske grupper. Oppdagelsen hadde fremkallet meget negative reaksjoner i ledende spanske kretser.
