VÅR VEI Mikael Karlsson skriver om det første punktet i Den nordiske motstandsbevegelsens partiprogram.
I Norden og store deler av den vestlige verden føres i dag den primære politiske kampen mellom to blokker. Én side er positiv til innvandring og vil oppløse grenser, oppfordre til globalisme og såkalt flerkultur. Denne siden er stort sett det såkalte politiske etablissementet, de gamle partiene. Den andre siden er negativt innstilt til innvandring og tenderer å være negativ til globalisme, fremmede kulturer, fremmede religioner eller noen kombinasjoner av disse. Dette kan man kalle den høyrepopulistiske eller i enkelte tilfeller nasjonalistiske siden, avhengig av det spesifikke partiets innstilling til befolkningsspørsmålet.
Formen av innvandringskritikk som figurerer blant høyrepopulistene domineres av innvandringens kortsiktige effekter. Innvandring koster penger, innvandring årsaker kriminalitet, innvandringen får den opprinnelige befolkningen til å føle seg truet, utilpass og marginalisert. Posisjonen til morsmålet presses unna i både juridisk og praktisk mening. Kulturen og den intime sammenhengende religionen som fremmede folk fører med seg, konkurrerer med det opprinnelige og forandrer totalt sett kulturen i landet. Det finnes en utbredt mistro mot innvandrernes moral. Er de flyktninger eller økonomiske migranter, barn eller voksne, islamister eller såkalte moderate muslimer? Disse problemene er legitime og det er fullt forståelig at dette diskuteres av høyrepopulistiske politikere og befolkningen forøvrig.
Det kommer ikke som noen overraskelse, men er like fullt gledelig, at Den nordiske motstandsbevegelsen har gått til kjernen av problemet med innvandringen, i stedet for å basere partiprogrammet og retorikken på de perifere problemer som innvandringen fører med seg.
«Vår rases overlevelse og frihet er det absolutt viktigste målet med Den nordiske motstandsbevegelsens politiske kamp», lyder den første meningen i teksten om innvandringspolitikk. Dette er egentlig helt grunnleggende. For å forstå seg på staten som begrep kan man tenke seg dens begynnelse, hvilket enkelt uttrykket kan spores til at en gruppe menn bestemte seg for at et spesifikt landeområde tilhørte deres gruppe og var villige til å hevde det med våpenmakt. Derav kan vi forstå att masseinnvandring innebærer at staten har mislyktes med denne grunnleggende oppgaven ettersom fremmede grupper får tilgang til det området staten hevder som sin egen og dets ressurser.
Den nordiske motstandsbevegelsens politikk bygger på et biologisk grunnlag. Den gruppen som henvises til over her er de nordiske folkene og øvrige individer som kan bedømmes å være etniske nordeuropéere eller nært beslektede folk. Den eneste staten som kan være legitim er den som beakter gruppens etniske interesser og dets suverenitet – ettersom dette er statens opprinnelige og primære oppgave. Den statsdannelse som baseres på generelle prinsipper og lovtekster som ikke eksplisitt setter dens egen gruppes interesser i først må betraktes som et tyranni, et væpnet ran på statens befolkning. Nordiske land slik som det ser ut i dag er akkurat dette, og driver primært med å overføre ressurser fra gruppen av etniske nordeuropéere og nært beslektede folk som skaper dem, til andre grupper – for eksempel sine politikere eller innvandrere fra den tredje verden.
Rent praktisk er det også slik at de problemene som høyrepopulistene påpeker effektivt løses med Den nordiske motstandsbevegelsens innvandringspolitikk. Ressursoverføringene til fremmede grupper kommer til å opphøre eller radikalt reduseres, den opprinnelige befolkningens dominante posisjon i Norden kommer til å gjeninnsettes og forbrytelser som er etnisk motiverte kommer til å opphøre. Kulturen og den åndelige dimensjonen kommer til å befries fra konkurrerende grupper og bygge på idégods som produseres av Nordens folk. Byråkratiet som skal avgjøre hvilke som har gode grunner til å innvandre og hvilke som forsøker å bedra oss kommer til å erstattes med enkle prinsipper. Den som deler vår opprinnelse er velkommen – tatt hensyn til andre interesser, som den demografiske utviklingen forøvrig.
Høyrepopulistene har satt vognen fremfor hesten når de prater om burkaforbud, radikalisering av muslimer og halalslakt. Det faktum at de nekter å analysere gruppeintressene på et biologisk grunnlag gjør at de ikke kan nå problemets kjerne. Innvandringsproblemet er ikke at de fremmede gruppene som innvandrer til Norden har merkelige klær eller et avvikende kvinnesyn – selv om dette er urovekkende momenter. Problemet er at de utgjør grupper med andre genetiske egenskaper, hvilket over tid har resultert i enkelte livsmønster som kommer i direkte konflikter med de nordiske.
Kultur, religion og historie er viktige faktorer i den sosiale identiteten, men den felles genetiske arven utgjør grunnlaget, noe som øvrige faktorer hjelper til med å definere ytterligere. Den sosiale identiteten avgjør enkelt sagt hvilke personer mennesker identifiserer som «vi» og «de», hvilket avgjør hvilken type folk det er en fordel å samarbeide med og ytterst hvilke som bør inngå i en gitt statsdannet befolkning. Bevisene for dette er overveldende, men i tilfelle det finnes anledning å komme tilbake til spørsmålet om den etnisk homogene statens fordeler, kan det fremføres i kommentarfeltet.
Som en ytterligere fordel med en innvandrings- og befolknings-politikk basert på biologisk grunnlag, kan det nevnes at den ekstreme fiendtlighet som enkelte nordiske folk ser på for eksempel grupper fra Midtøsten kommer til å avta med Den nordiske motstandsbevegelsens politikk. Fiendtlighet og konflikter oppstår mellom ulike grupper når de tvinges å leve sammentrengt og i konkurranse med hverandre. Et samfunn skapt for og av en gruppe kan ikke passe flere samtidig og kompromissene vi ser i dag fører til at ingen blir fornøyde. En verden av frie nasjoner kan respektere hverandres forskjeller og å ha betydelig bedre muligheter for fredelige relasjoner mellom folkene. I tilfelle Den nordiske motstandsbevegelsens innvandrings- og befolknings-politikk ikke realiseres så gjenstår det to alternativer, økt statlig tyranni eller åpen konflikt mellom ulike folk innenfor grensene.
