UTENRIKS De islamosionistiske angrepene på den kristne enklaven i Armenia er over for denne gang. Forrådt av sine egne ledere måtte enklavens soldater legge ned våpnene ved frontlinjene, mens Armenias statsminister Nikol Pashinyan bak deres rygg gikk ut offentlig og erklærte at all motstand var forgjeves.
Fortsettelse av «Khazarene rører seg igjen».
Angrepene på den kristne enklaven Artsakh/Nagorno-Karabakh av en horde forente islamosionister er over for denne gang. Forrådt av sine egne ledere måtte enklavens soldater ved frontlinjene legge ned våpnene, mens Armenias statsminister Nikol Pashinyan bak deres rygg gikk ut offentlig og erklærte at all motstand var forgjeves. De siste dagene opp mot dette kom det også til dels absurde og selvmotsigende meldinger fra øverste hold blant den politiske og militære sfæren i Armenia og Artsakh, noe som da ble tilskrevet hacking av Twitter-kontoer, men som senere er hevdet å være genuine.
Mye kan tyde på at den armenske befolkningen fikk en kniv i ryggen av sine egne, noe de også etter hvert har skjønt: nasjonalforsamlingen ble raskt stormet av demonstranter på jakt etter Pashinyan, men denne søkte tilflukt i den amerikanske ambassaden, hvor han nå befinner seg. I tillegg ble kontorene til organisasjonen OpenSocieties Foundation, grunnlagt og drevet av George Soros, stormet og ødelagt av de samme protestantene. Det har også kommet offisielle uttalelser om at blant annet radarsystemene som jobber mot droner var avslått i kritiske øyeblikk, 10 000+ av frivillige soldater ble værende uvirksomme og særskilte avdelinger under noen få offiserer nektet å yte bistand til forsvar av blant annet Shusha. Det er dermed sannsynlig at islamosionistene hadde femtekolonister strategisk plassert i både Armenia og Artsakh.
Islamosionistene hadde liten fremgang til å begynne med, men greide ved infiltrasjon å komme seg til den strategiske byen Shusha. Fra før av hadde de opprettet en sone ut fra Azerbaijan, mot Tyrkia, ved grensen til Iran i sør, og strategien var/er å opprette en buffer og passasje som skulle forbinde Tyrkia og Azerbaijan. Ved Shusha oppsto det harde kamper og utfallet var lenge ukjent, men de siste meldingene fra de armensk-støttede styrkene var at de hadde slått tilbake og drevet fienden på flukt. I tillegg ble et russisk helikopter skutt ned av Azerbaijan. Og det var i dette øyeblikket den armenske statsministeren gikk ut og sa at Armenia/Artsakh innstiller motstanden og overgir seg.
Så hva skjer videre?: Armenia har riktignok en forsvarspakt med Russland, men er sørgelig alene og omringet av fiendtlige krefter i regionen, med grense til Azerbaijan, Tyrkia, Dagestan, Iran og Georgia (området som det kriges om består utelukkende av kristne etniske armenere, men dette ble av Sovjetunionen gitt til Azerbaijan i en klassisk splitt og hersk strategi). Iran har skjønt spillet og holder seg på sidelinjen (men har mobilisert ved grensen etter at flere raketter fra konflikten i nabolandene har slått ned på deres territorium), de vet at de selv kan stå for tur, mens Georgia er opportunister og er de facto for anledningen alliert med Azerbaijan og Tyrkia, mest i håp om å svekke russisk innflytelse. Dagestan er sunni-muslimsk, som Tyrkia, og med sterke anti-russiske strømninger i deler av befolkningen. Videre har de muslimske terroristene som er rekruttert fra frontlinjene i Syria, av Tyrkia, lidd store tap på slagmarken i Artsakh/Nagorno Karabakh, og det er meldt om stor uro i linjene blant de gjenværende av disse. Dette er forsterket av at de som reiser er blitt fordømt av de som kjemper for et kalifat i Syria og Irak. Nå har Russland utplassert en fredsstyrke som til dels hindrer korridoren fra Azerbaijan til Tyrkia, men vilkårene for fredsavtalen er ikke fullt ut kjent. Det som er kjent er at flere regioner i Artsakh kommer under kontroll av Azerbaijan og den kristne befolkningen her blir flyktninger. Armenia og Artsakh er dermed de facto omringet av fiender, i motsetning til Israel som snart er alliert med alle i regionen, i hvert fall de sunni-islamske, wahhabistiske og salafistiske landene, mange av de styrt etter sharia-lovgivning (blant annet Saudi-Arabia, Bahrain, UAE, Egypt, Jordan og altså Azerbaijan).
Israel involverte seg derfor også sterkt i denne konflikten, eller snarere mer har blitt kjent, med daglige luftbroer med våpen som ble fløyet inn til Baku, fra Eilat og Tel Aviv. Luftbroen er opprettholdt av Silk Way Airlines, et luftselskap lokalisert i Baku, som utelukkende flyr cargo. Ruten går fra Eilat/Tel-Aviv, over nord-Kypros, store deler av Tyrkia på langs, over Georgia, før det til slutt lander i Baku. Som sagt så er det i hovedsak selvmordsdroner (som den som med kirurgisk presisjon traff katedralen i Ghazanchetsots, mest trolig en IAI Harop, en symbolsk handling med tydelig beskjed til de kristne), lette panserkjøretøy (som Plasan SandCat) og klasebomber som blir eksportert av Israel, men det er også dokumentert at Azerbaijan benytter seg av fosfor-bomber, uten at dette direkte kan tilskrives Israelsk våpeneksport til landet. Hele 61% av Azerbaijans våpenarsenal skal være importert fra Israel.
Kreftene bak fiendtlighetene er for øvrig de samme som bak de seneste angrepene i Europa, det samme er målet: direkte angrep på kristne for å territorielt fysisk fordrive og åndelig erstatte den europeiske kulturen. For uansett hvilken personlig oppfatning man skulle ha vedrørende kristendommen så har den vært definerende for utviklingen av den europeiske kulturen og er fremdeles symbolet på denne verdensdelens kollektive åndelighet. Både Islam og Satans Synagoge har respektivt bare én Gud, muslimene har Allah, jødene har seg selv, verdens befolkning for øvrig må underkaste seg eller dø. Derfor ligger alt til rette for en akt tre.
Ghazanchetsots-katedralen etter at en israelsk selvmordsdrone fant sitt mål:
p
