HISTORIE Julius Evola ble født 19. mai 1898 i Roma, Italia. Han var en politisk filosof, forfatter, dikter, esoteriker og raseteoretiker og ble betraktet som en viktig mann innen fascistisk tankegang både før og etter andre verdenskrig.
Baron Giulio Cesare Andrea Evola, kjent for den engelskspråklige verdenen som Julius Evola (1898–1974), var en italiensk politisk filosof, forfatter, dikter, esoteriker og raseteoretiker. Evola ble betraktet som en viktig mann innen fascistisk tankegang både før og etter andre verdenskrig selv om han ikke så seg selv som en fascist.
Han ble og er fremdeles sett på som en radikal tradisjonalist. Alt-høyre-og neoreaksjonære bevegelser, så vel som den mer intellektuelle delen av etnonasjonalismen, er store tilhengere.
Rasebevissthet
Evola lånte tungt fra Helena Blavatskys teosofiske forestilling om «rotraser», og vedtok en nysgjerrig forestilling om evolusjon som går i revers, der den antikke verden var fylt med opplyste vesener som man kan forestille seg å ha bodd i det myteomspunnede Atlantis:
Utgangspunktet vårt vil ikke være den moderne evolusjonsteorien, men den tradisjonelle læren om involvering. Vi tror ikke mannen er avledet fra apen ved evolusjon. Vi tror at apen er avledet fra mennesket ved involvering. Vi er enige med Joseph De Maistre om at villsinnede folk ikke er primitive folk, i betydningen originale folk, men snarere de degenererende restene av eldgamle raser som har forsvunnet.
– «The Metaphysics of Sex», 1983, s. 9–10.
Ifølge Joscelyn Godwin ligner de grunnleggende omrissene av Evolas forhistorie som teosofien, med lemuriske, atlantiske og ariske rotløp som etterfølger hverandre, og et polskifte som markerer overgangen fra en epoke til en annen.[2] Det mest verdifulle løpet å tilhøre er det nordiske europeiske løpet, fordi de var stammet fra det arktiske paradiset i Hyperborea.
Krigens dyd
Evola trodde at vi nå bodde i Kali Yuga, en mørk tidsalder av materialisme og åndelig degenerasjon. Som vanlig involverte resepten en «åndelig gjenfødelse» gjennom underkastelse av urimelig tradisjon. Den italienske historiefilosofen Giambattista Vico forsynte Evola begrepene primordial heroisk lov, «naturlige heroiske rettigheter» og betydningen av det indo-europeiske latinske uttrykket «vir» som et tegn på «visdom, presteskap og kongedømme».
Gitt dette er det ikke overraskende at han romantiserte krig. I «Metaphysics of War» mente han at de politiske målene for krig stort sett er uten betydning; Det som gjorde krig så bra, er at det hjalp krigeren i hans vei til åndelig selvrealisering. Ifølge Evola var pasifisme materialistisk, og gjorde folk komfortable og svake.
Religion
Evola holdt både kristendom og vitenskap for forakt, og så begge som det å erstatte klassiske dyder til fordel for en materialisme besatt av «fremgang»; han ba om en gjenoppretting av gammel romersk hedendom og aristokrati. I boken «Pagan Imperialism» fra 1928, som ble utgitt måneder før undertegnelsen av Lateran-traktaten om opprettelse av Vatikanstaten som en suveren stat, forsøkte han å få Benito Mussolini til å stille til rette med den romersk-katolske kirke, i frykt for at den ville kompromittere og avspore den fascistiske revolusjonen i Italia og gjør det til enda en venal, verdslig regjering. Dette fikk ham fordømt av både den fascistiske staten og kirken, og derfor avskjedde han formelig, lunken fra boka, selv om lignende temaer ville gjenta seg gjennom hans senere arbeid.
Politikk
Evolas politikk strømmer fra hans mystiske holdninger til mannlighet og spiritualitet; han mente at politikk skulle være en handling av åndelig disiplin, og skulle se oppover og utenfor selvet. Han motarbeidet demokrati som en slags moderne «demagogisk» politikk. Dens materialisme er et resultat av inversjonen av tingenes naturlige orden, hvor disiplinerte krigere har ansvaret. Han beundret det hinduistiske kastesystemet, Platons republikk og den middelalderske europeiske sosiale ordenen som systemer der mennesker som var opptatt av bare materialistiske ting som mat og andre varer ble underkastet deres spillere i åndelighet og dyktighet.
Julius Evola møtte leder og grunnleggeren av rumenske Jerngarden Corneliu Zelea Codreanu i hans hovedkvarter Det grønne huset i 1938 og konstaterte at Codreanu fylte dem han møtte med respekt gjennom sin framtoning. Evola skal ifølge hans venn Mircea Eliade latt seg blende av Codreanu. Evola skal ha husket Codreanu som «den reneste, mest rettferdige og hederlige person».
I likhet med Oswald Spengler mente han at dekadente tider hadde kommet da kommersielle interesser ble kraftigere enn religiøse eller militære interesser i samfunnet. Den nåværende orden plasserer i stedet svake og materialistiske kjøpmenn og forretningsfolk på toppen fremfor krigerne eller prestene/de vise.
Han mislikte sterkt både kapitalisme og marxisme og så på dem som to sider av samme sak, begge subversive, materialistiske ideologier som uthulet tradisjonelle kulturer, forhøyet økonomisk gevinst som det eneste målet det var verdt å forfølge i livet, og gjorde det umulig å oppnå noen høyere idealer, og som et resultat hevdet han at høyreekstreme som støttet kapitalismen bare lot venstresiden sette vilkårene for debatten og derfor var dømt til å mislykkes. Han hadde en viss sympati for land i den tredje verden som ennå ikke hadde industrialisert seg, og så på de kulturene som de eneste som ikke hadde blitt fortært av maskinen til moderne økonomi.
Evola var en av mange såkalte kjente antisemitter. I mange av hans skrifter beskyldte han jødene for å fremme fremveksten av det moderne kapitalistiske samfunnet og spredningen av materialistiske verdier, og følte at antisemittisme var en nødvendig del av enhver «rasefødsel». Han skrev en introduksjon til en italiensk oversettelse av «Sions vises protokoller» og sa at han ikke var opptatt av om selve teksten var autentisk eller en fabrikasjon – for ham var essensen at det den sa var sant, og det var alt som gjaldt.
Forholdet til den italienske fascismen
Mens Evolas skrifter var enormt innflytelsesrike blant fascistiske sympatisører etter 2. verdenskrig, motarbeidet Evola selv fascismen på en rekke punkter. Mye av grunnen var fordi han følte at den ikke var åndelig, asketisk eller opplyst nok til å oppfylle formålet med å gjenopprette en krigersk nasjon. Etter hans syn var fascismen for opptatt av massebevegelsespolitikk, smånasjonalisme og demagogi til å tjene som en ekte front for en slik restaurering, og at den var langt fra å være et tradisjonalistisk alternativ til et liberalt demokrati og kapitalisme, som kopierte de fleste av deres kvaliteter og bare pakket om de borgerlige verdiene som den påstod å være imot. Kort sagt var Evola en fyr som mente at fascistene ikke gikk langt nok. Han så imidlertid noe glimt av håp i fascismens rasepolitikk og militarisme, og som sådan forsøkte han å styre det fascistiske Italia i en retning som var mer i tråd med sine radikale tradisjonelle synspunkter.
Benito Mussolini var kjent for å ha lest boken «Sintesi di Dottrina della Razza» («Synthesis of the Doctrine of Race»), og hadde personlig møte med Evola for å rose den for å presentere en unik italiensk/romersk form for rasebevissthet, forskjellig fra den som ble fremmet av det nasjonalsosialistiske Tyskland. Med Mussolinis støtte publiserte Evola i 1941 et mindre tidsskrift kalt «Sangue e Spirito» («Blood and Spirit») som videre forklarte slike synspunkter. Etter krigen konkluderte han med at Mussolinis manglende evne til å omfavne ideene sine i stor grad var ansvarlig for fiaskoen til den fascistiske «revolusjonen».
Uansett hvilke uenigheter han hadde med Mussolini og italienske fascister, viste Evola seg langt mer mottagelig for det nasjonalsosialistiske Tyskland, spesielt Waffen-SS. Han var en stor fan av SS-sjef Heinrich Himmler, som han også møtte personlig og jobbet aktivt for Sicherheitsdienst, etterretningsbyrået til SS, under andre verdenskrig. Han betraktet SS som en modell innen «raseelite», med hierarkiet, dets ritualer, troen på «overskridelse» av menneskeheten og dets etiske krav.
I 1951 stilte den italienske regjeringen Evola for retten for å ha forsøkt å gjenopplive fascismen. Evola ble frikjent, siden han aldri var medlem av noe fascistisk parti eller bevegelse, og at hans faktiske skrifter ofte var kritiske til fascismen. Dette til tross for at Evola, mens han nektet for å være fascist, iløpet av sin rettssak i stedet refererte til seg selv som … en «superfascist».
Kilder:
The Julius Evola Network
Works by Julius Evola at the Internet Archive
Julius Evola, Ride the Tiger
Joscelyn Godwin, Julius Evola: Theosophy and Beyond
Rationalwiki
