HISTORIE Den 1. desember 1924 forsøkte kommunistiske agenter fra Sovjetunionen å spre verdensrevolusjonen til Estland.
Da bolsjevikrevolusjonen brøt ut i oktober 1917 begynte selvstendighetsbevegelsen i Estland å arbeide. De holdt valg og etablerte en provinsregjering. Bolsjevikene forfulgte og oppløste forsamlingen og tvang selvstendighetsbevegelsen under jorden. Da den tyske hæren våren 1918 rykket inn i landet og drev de sovjetiske troppene østover kunne man atter arbeide åpenlyst.
I byen Pärnu erklærte Estland seg selvstendig den 23. februar 1918, og dagen etter ble det samme proklamert i Tallinn. De kunne dog ikke direkte ta makten i landet, da den tyske hæren ikke offisielt gav noen legitimitet til den nyetablerte nasjonalforsamlingen. Da Tyskland kapitulerte i slutten av første verdenskrig overlot de den formelle makten til nasjonalforsamlingen.
Like etter den tyske kapitulasjonen innledet den blodtørstige røde hæren en offensiv vestover med hensikt å innlemme Estland i Sovjetunionen. Dette var startskuddet på den estiske uavhengighetskrigen, som kom til å vare i ett år. Tusentalls finske og svenske frivillige kom til broderfolkets forsvar, blant annet den legendariske nasjonalsosialisten Martin Ekström. Den 2. februar 1920 hadde Estland vunnet sin frihet og en fredsavtale med Sovjetunionen ble undertegnet.
Den sovjetiske ledelsen hadde dog ikke gitt slipp på planene om å innlemme Estland i sitt territorium. De stiftet det estiske kommunistpartiet og begynte med undergravende virksomhet i landet. Etter de mange kommunistiske kuppforsøkene i flere europeiske land tidlig på 20-tallet innså det estiske regimet at man gikk mot en liknende skjebne hvis man ikke handlet. Våren 1924 slo den estiske sikkerhetstjenesten til rundt om i landet og arresterte store mengder kommunistiske revolusjonære. 149 personer ble tiltalt og dømt til alt fra døden til noen års fengsel for landsforræderi.
Våren 1924 sendte Sovjetunionen et 60-talls agenter til Estland. Disse hadde i oppgave å organisere et væpnet opprør i landet, styrte regjeringen og utrope Estland til en sovjetrepublikk. Takket være sikkerhetstjenestens intervensjon samme vår kunne de rydde flere opprørere ut av veien før de engang hadde rukket å begynne. Ytterligere agenter fra Sovjetunionen ankom Estland om sommeren og hadde med seg våpen.
Etter at rettsaken mot de 149 landsforræderne ble avsluttet i november 1924 bestemte de seg i Moskva for at opprøret skulle starte den 1. desember samme år. De kommunistiske opprørerne samlet nærmere 300 bevæpnede menn samt et femtitalls sympatisører. De planla å slå til på flere steder samtidig. Noen av målene var militærhøgskolen, Toompea-slott (hvor regjeringen satt) og diverse militærinstallasjoner.
Foto: Terker, CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons
Klokken 05 om morgenen den 1. desember skred de kommunistiske opprørerne til verket. Bevæpnede menn angrep militærhøgskolen, hvor de kastet inn håndgranater og skøyt mot de sovende kadettene. Kadettene kom seg dog raskt fra det overraskende angrepet og organiserte motstand mot de angripende kommunistene. Da kadettene hadde bevæpnet seg kunne de lett beseire dem. De tok også til fange kommunister som hadde blitt sendt ut for å hente våpen fra militærskolen. Disse ble dømt til døden og ble henrettet samme kveld.
Kuppet gikk dårlig på de fleste stedene. De tiltenkte målene ble ikke inntatt, eller klarte å rømme fra attentatmennene. Kommunistene klarte dog å innta en militær flystripe hvor flere av soldatene byttet side. Også her ble kuppmakerne raskt beseiret da forsterkninger kom. Noen forsøkte da å rømme mot Sovjetunionen i fly. Etter fem timer hadde kuppforsøket blitt slått ned og majoriteten av kommunistene blitt drept eller tatt til fange. Sammenlagt ble 125 opprørere drept. På den estiske siden falt 26 personer.
I de påfølgende dagene ble en mengde kommunister arrestert rundt om i landet. De ledende kuppmakerne overgav dog sine kamerater og flyktet til Sovjetunionen.
Estland klarte å bevare sin frihet denne dagen. Det skulle drøye til 1940 før Sovjetunionen okkuperte landet. Esterne gjenvant sin frihet igjen den 20. august 1991.
