JØDISK HISTORIE Terrorgruppen The Weather Underground Organization (WUO) er en marxistisk bevegelse som fremdeles er beryktet for sine aktiviteter. Det mange ikke vet er hvor mange jøder som inngikk i denne terrorgruppen.
Denne artikkelen er hovedsaklig basert på følgende artikler: «Ted Gold and the Jews of Weathermen» del 1 og 2, samt «A Forgotten Revolutionary: John Jacobs, Founder of Weathermen» fra The Occidental Observer.
En av medlemmene i bevegelsen var Ted Gold, han var jødisk og det var også vennen hans David Gilbert. Under midten av 60-tallet kom de inn på Columbia University. Der ble de begge med i Students for a Democratic Society (SDS). SDS var en marxistisk bevegelse som hadde tatt over etter at de eldre marxistiske bevegelsene hadde falmet i USA. I 1967 ble Gold nestleder for SDS på Columbia, og lederen var hans jødiske romkamerat Ted Kaptchuk. SDS ville skape en folkebevegelse med målet om å stoppe USAs pågående krig mot kommunistene i det nordlige Vietnam. De ulike lederne for SDS Columbia var John Fuerst, Michael Neumann, Harvey Bloom, Michael Klare, Howard Machtinger og David Gilbert. Alle disse var jøder, hvilket gjorde at gruppen i prinsippet ble styrt av jøder.
Den mere radikale jøden Mark Rudd (født Rudnitsky) tok over SDS gjennom et kupp, vinteren 1967. Gold hjalp siden Rudd med studentrevolusjonen hans på universitetet i 1968. Gold begynte stadig mer å se opp til den mere revolusjonære Rudd.
Rudd hadde ikke vært preget av en judeo-marxistisk oppvekst, men da Rudd kom til universitetet ble han skolert i den jødiske marxismen av John Jacobs (som også var jøde og senere skulle bli en av grunnleggerne av WUO). Rudd og Jacobs mål var å polarisere folket på universitetet, for å øke medlemstallet. Dette gjorde de gjennom å angripe universitetet for deres samarbeid med CIA under den pågående krigen. SDS arbeidet med å trykke opp skrifter, samt okkupere universitetsbygninger. Mange av professorene på Columbia som sympatiserte med okkupantene var også selv av jødisk ætt.
Borgerrettighetsbevegelsens demonstrasjoner hadde ikke bare skapt en polarisering i samfunnet, men også en større aksept for gatevold og politisk vold i allmennhet. Denne tidsånden hjalp til med å spe på ideen om at radikale og revolusjonære handlinger var det som måtte til for å påskynde den nærstående nødvendige revolusjonen. Målet for Jacobs var at den amerikanske imperialismen skulle ødelegges i en revolusjon og et klasseløst samfunn skulle deretter kunne skapes, i prinsippet kommunisme over hele verden.
En kommité og et manifest ble formet innad i SDS. Dette for å skille seg fra andre marxister i SDS som ikke holdt med om deres mål. Kommitéen besto av jødene Jacobs, Bernardine Dohrn (halvt jødinne med svensk mor), Rudd, Howard Machtinger, Terry Robbins. På den ikke-jødiske siden finner vi Jim Mellen, Gerry Long, Bill Ayers, Karen Ashley, Jeff Jones og Steve Tappis. Dette manifestet hadde under en lang tid blitt tatt frem når gruppen omgikk med hverandre og festet, rusende på bl.a syre og amfetamin.
I manifestet fremførte gruppen blant annet at den hvite voksne arbeiderklassen var fornøyde med de saker de kunne få, takket være det imperialistiske systemet. De var «rasister» som likte å utnytte sine «hvite privilegier». Tanker som idag gjennomsyrer i prinsippet alle nasjoner der jødiske aktivister har fått herje fritt, ofte gjennom sitt engasjement i media, bankvesen og forretningsstyrer.
Væpnet kamp var nødvendig. Insidenter av «eksemplarisk vold» skulle vinne konvertitter og forme en revolusjonær armé. Reformer ble ansett som en ekspansjon av hva de anså var «hvite privilegier».
De svartes kamp i USA var den viktigste revolusjonære kampen. De hvites primære oppgave var å understøtte de svarte i deres kamp. Gruppen idoliserte The black panthers, akkurat som jødinnen Fay Stender, som leserne kan lese mer om her. The black panthers dyrket derimot ikke denne kommunistiske gruppen, som ofte kom fra rike forhold. Dessuten hadde The black panthers en nasjonalistisk fremtoning.
Denne nasjonalistiske fremtoningen var noe som plaget den marxistiske gruppen Progressive Labour (PL) . PLs leder Milt Rosen (troligvis også jøde) anså at den nasjonale innretningen hos de svarte var anti-kommunistisk. Det ble derfor en maktkamp om SDS, mellom PL og den gruppen av marxister som senere skulle bli WUO.
På SDS nasjonale kongress i 1969, oppsto kraftutmålingen mellom partene. Dohrn som forøvrig var Jacobs elskerinne, ga en lang tale der hun anklaget tilhengere i PL for å være anti-kommunister, reaksjonærer og rasister. Hun sa at medlemmene i PL og alle andre medlemmer i SDS som ikke aksepterte deres prinsipper, ikke lenger var en del av SDS. Dette gjorde at SDS ble splittet, ytterligere splittinger skjedde siden blant de allerede oppsplittede partene, og organisasjonen SDS ble lagt ned etter noen år.
Hva mange i anti-krigsbevegelsen, SDS og andre borgerrettighetsbevegelser hadde problemer med, var WUOs taktikk med å ta til væpnet kamp mot staten. De hadde derimot ingen problemer med WUOs endelige mål.
The Weather Underground Organization dannes
Denne hendelsen gjorde at WUO ble til. Dog skulle flere av ikke-jødene forlate kommitéen, men Jeff Jones og Bill Ayers ble stående igjen.
I ett forsøk på å skape en revolusjonær stemning, besluttet gruppen seg for å anordne en serie sammenkomster i Chicago. Dagene kom til å bli kalt «Days of Rage». Natten før hadde de sprengt en statue som var tilegnet politiet. Kun 500-600 personer møtte opp, hvilket gjorde gruppen meget besviket, men de besluttet seg allikevel for å iverksette sin plan. Planen var å bokstavelig rasere så mye som mulig og gå til angrep mot politiet. Etter oppslutningen strømmet kommunistene og voldsutøverne ut fra parken der de samlet seg og slo i stykker alt de kunne, samt angrep politiet (veldig likt dagens ANTIFA). Politiet slo hardt ned på demonstrantene og dresserte opprørerne på under en time. Over 70 personer ble arrestert. En annen lignende aksjon ble utført noen dager senere, med omtrent samme resultat. Dette gjorde at lederskapet i WUO bestemte seg for at gruppen skulle gå under jorden og samtidig trappe opp volden.
Etter den nasjonale kongressen for SDS der partene splittet seg opp, holdt WUO et nasjonalt krigsråd i byen Flint. En av reporterne kalte det «pep rally from hell». Jacobs holdt en tale til gruppen der han sier:
We’re against everything that’s ‘good and decent’ in honky America. We will loot and burn and destroy. We are the incubation of your mother’s nightmares!
Ordet honky er et nedverdigende begrep på hvite mennesker, som blir anvendt av svarte amerikanere.
Gruppen fortsatte med å diskutere om det skulle gi en positiv revolusjonær effekt å «drepe hvite spedbarn». Ett av medlemmene gjorde da ett utrop om at alle hvite spedbarn skal bli sett på som svin. Rudd sa at alle hvite mennesker er fiender. «Vi har bestemt oss for at det ikke finnes noen uskyldige amerikanere, spesielt ingen hvite amerikanere», sa han.
En reporter på plassen skrev følgende i en avis:
The Weatherman position boiled down to inevitable race war in America, with very few ‘honkies’ . . . surviving the holocaust.
Jødinnen Susan Stern sa at talen var den beste hun hadde hørt og at det var akkurat slik hun følte overfor det hvite Amerika.
Gruppen bestemte på krigsmøtet sitt at en bombekampanje rundt om i landet skulle skape en tilstrekkelig ustabilitet og kaos i samfunnet. Gruppen delte seg opp i flere terrorceller. Flere celler eksisterte i New York, der jøden Robbins fikk i oppdrag å lede byens hovedcelle og da finne et mål å bombe. I hans celle var det to ikke-jødiske kvinner, Robbins kjæreste Cathy Wilkerson og Diane Oughton som var Ayers kjæreste. I cellen var også Gold og jødinnen Kathy Boudin. Gruppen oppholdt seg i Wilkersons familiehjem mens familien hennes var ute på ferietur.
Del to i denne artikkelserien starter med WUOs første større bombekampanje …
