GLOBALISME Arjuna beskriver i denne artikkelen det underliggende bak SAS’ anti-skandinaviske reklamefilm. Oppdatert 2020-03-12.
1%-ers var et begrep brukt på 2000-tallet for å beskrive de rikeste 1 prosentene i USA, og mer generelt den lille kabalen som verden rundt undertrykte og utnyttet de øvrige 99% av verdens befolkning, eller som på sin måte sørget for å opprettholde trendene som gjorde dette mulig. Et annet navn er Eliten. Det startet med Seattle-opptøyene i 1999 og kulminerte med Occupy Wall-Street-bevegelsen og Barack Obamas presidentperiode. Men om bevegelsen mot kabalen forsvant så er sistnevnte høyst aktiv, og det som kjennetegner den er nettopp tilpasningsdyktighet. Målet er fortsatt det samme: å tyne mest mulig ut av flest mulig, med minst mulig innsats. Eller profittmaksimering som Marx betegnet det som.
For å gjøre innsatsen minst mulig så er det imperativt at kabalen utarbeider trender som et betydelig antall mennesker, i tillegg til opinionsdannere, vil kunne slutte seg til, eller hvis dette ikke er mulig, integrere og infiltrere rådende trender. Den siste måneden har disse 1% beveget sitt stygge hode i flere sammenhenger: Oscar-vinnere kalte på klassekamp, FN kategoriserte retur av «klimaflyktninger» som brudd på menneskerettighetene, og her i landet gikk SAS full retard og sentraliseringen fortsetter ufortrødent.
I utgangspunktet skulle ikke dette handle om SAS og deres seneste reklamefremstøt, men denne utilsiktede lissepasningen, med åpent mål, måtte bare utnyttes. Også fordi det griper inn i et videre sakskompleks i tiden.
Det er potensielt mange ting å ta tak i vedrørende flyselskapets reklamefilm, nesten for mye, og bare den kjensgjerningen undergraver vel reklamefilmenes formål, og indikerer at dette er mer enn en reklamefilm for salg av flyreiser; det er et ideologisk budskap som ikke bare er en negasjon, men et full-skala angrep (Man kunne tenke seg at de hadde inkludert noen anti-rasistiske poenger og lot det være med det. I stedet legger de av en eller annen grunn opp til en total krig mot det skandinaviske. Premisset for filmen er også absurd i det distinkte kulturer nettopp er en forutsetning for næringen SAS er en del av.). Dette er selvsagt progressivt i disse flyskam-tider, og det er også hovedgrunnen til at en slik reklame ble laget, og at selskapet stilte seg bak budskapet da kritikken kom. Det er en trend i tiden, ikke som SAS har kreert, men som de nå forsøker å utnytte til sin fordel. Flyselskaper er jo særlig utsatt og de må nok til en viss grad legitimere sin eksistensberettigelse; SAS svarer da på dette med identitetspolitikk og angrep på de skandinaviske folkene, ideer som altså resonnerer godt med tidsånden, og spesielt med det sosio-økonomiske segmentet som utgjør fremtidens kundegruppe.
Filmen ble som kjent tatt ned av SAS før en redigert utgave ble offentliggjort, og i mellomtiden fikk selskapet mulighet til å legge seg flat, slik man gjør etter massiv kritikk uavhengig om man mener at man har rett eller ikke (eventuelt de kunne tatt en Listhaug og beklaget at filmens budskap ble oppfattet på den måten). I stedet uttrykte pressesjef i SAS, John Eckhoff, at de ikke ville bli en plattform for andres verdier. I følge Eckhoff er nemlig verdiene som definerer Skandinavia «åpne, likestilte og demokratiske samfunn». Dette er selvsagt ikke noe særegent skandinavisk, og det vet Eckhoff, det er de samme «verdiene» Vesten og deres allierte (som sharia-styrte Saudi-Arabia) bomber, dreper og undertrykker mennesker for verden rundt, fra Libya til Irak (og som Mike Pompeo uttrykte det på sikkerhetskonferansen i München nylig: «The West is winning, freedom and democracy is winning.» Det er også som vi vet de samme verdiene som kontra-jihadistene bruker for å definere Vesten eller forsvare Israel, «det eneste demokratiet i Midtøsten», med).
Eckhoff gikk videre og antydet at kritikken skulle ha vært et koordinert angrep. Nå vil definisjonen av hva et «koordinert angrep» er, variere betraktelig. Fagpersonene som har uttalt seg om saken sier at hvis man definerer det som at man gjennom sosiale medier oppfordrer andre til å reagere eller uttrykke noe, positivt eller negativt, så var dette et koordinert angrep. Organisk og ektefølt. Det er imidlertid noe som foregår kontinuerlig på de fleste plattformer og er noe av det som definerer sosiale medier. Det Eckhoff naturligvis forsøkte på var å gi et inntrykk av at dette skulle være maskinelt, gjennom et bot angrep, eller til og med initiert av en statlig aktør (vi vet alle hvem). På denne måten skulle kritikerne dehumaniseres, umenneskeliggjøres. Ikke bare skal ideen om at vi ikke eksisterer selges, vi skal heller ikke defineres som mennesker. Tutsiene ble kalt «kakkerlakker» eller «de høye trærne man kan hugge ned», skandinaviske dissidenter som kritiserer angrepet på sitt folk blir kalt «bot-er». Slik begynner folkemord. Om det er med macheter eller ved å undergrave og angripe offerets kultur.
«We must go beyond our borders» sies det i reklamen. Grenser er for kapitalmakten også et betydelig hinder, et utyske, derfor vil særegne kulturer være en motgift mot økonomisk utbytting. Og spesielt nå da disse kreftene har frembrakt globalismen som verktøy. En solidaritet av nasjoner avgrenset av befolkningens felles blod, historie og skjebneforståelse er botemiddelet, eller som Kim Jong Il uttrykte det: «Internasjonalisme som er skilt fra konseptet «nasjon» og «nasjonalisme» er bare et tomt skall.» Også her har islamistene med kalifat i kikkerten, kapitalmakten med uendelig vekst som mål, liberal-demokratiet og «Antifa» sammenfallende interesser, ved å undergrave og angripe nasjonalstatene.
Så hva er det skandinaviske? Det betyr kanskje ikke materielle kategorier som kjøttboller, men for oss som er født her og har vårt blod og vår jord gjennom utallige generasjoner her, så betyr det alt. Og selv om det nok ikke er et særegent skandinavisk trekk, tror jeg vi kan love SAS at vi glemmer ikke, og vi tilgir aldri.
I Valdres har for øvrig 1%-ene fremdeles ingen fotfeste.
Oppdatering:
Etter at denne kommentaren ble publisert har jeg blitt gjort oppmerksom på ytterligere aspekter av interessant karakter i dette sakskomplekset, alt med utgangspunkt i Sikkerhetskonferansen i München hvor nevnte Mike Pompeo utledet sine tanker om «Vesten» og dets rolle i verden.
Konferansen er en del i en serie møter gjennom året, som World Economic Forum i Davos, hvor den globale eliten samles for å gjøre opp status og legge føringer for fremtiden (konferansen ble grunnlagt omtrent samtidig som nyliberalismen globalt fikk gjennomslag som økonomisk teori, noe som antakelig ikke er helt tilfeldig). Konferansen ble grunnlagt av tyskeren Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin i 1963, og han satt også som dets president frem til og med 1998 (tidvis sammen med jøden Henry Kissinger).
Det von Kleist-Schmenzin nok er mest kjent for er imidlertid sin medvirkning i «20. juli-plottet», populært kjent som Operasjon Valkyrie, forsøket på å drepe Adolf Hitler i 1944. Han tilhørte von Kleist-familien, en aristokratisk slekt med røtter i Prøyssen som var besittere av flere store eiendommer og slott i både Prøyssen, Tyskland og Polen.
Både Ewald-Heinrich og hans mor og hans far Ewald von Kleist-Schmenzin ble tidlig aktive og fanatiske motstandere av nasjonalsosialismen, faren allerede på 1920-tallet, og sønnen ble utsett til flere oppdrag som hadde som mål å ta livet av Hitler. Også selvmordsangrep med farens velsignelse. Dette var da i kretsen rundt Claus von Stauffenberg, som også var aristokrat. I det hele karakteriseres gruppen(e) som gikk med attentatplaner mot Hitler av å være fylt opp av medlemmer fra samfunnets øverste sosiale og økonomiske sjikt, og motivasjonen for deres handlinger lå nettopp her.
Historikeren R. J. Evans har i sin «Rereading German History: From Unification to Reunification 1800–1996», vist at beveggrunnene for de ulike individene i disse gruppene var nettopp frykt for tap av status og formue, selv om de etter krigen hevdet andre, kanskje mer noble, motiv.
Som forfatter og biograf Bengt Liljegren skriver i sin «Adolf Hitler» fra 2008:
Selv om Hitler i sitt privatliv levde borgerlig, med typisk småborgelig etikette og interiørsmak, så snakket han konstant ille om borgerskapet i sine betraktninger. Det var arbeideren han ville bygge sitt samfunn rundt. Det var arbeiderklassen, ikke middel- eller overklassen, som hadde den nødvendige kraften og viljen som skulle til for å slåss for å gjøre Tyskland mektig.
Det er verdt å minne om at den eneste seriøse motstanden mot Hitler i Tyskland kom fra de øverste klassene. […] Hitler var ikke reaksjonær. Han var radikal. Og til og med en form for sosialist.
[…]
En periode var det på moten på venstresiden å se Adolf Hitler som kun et verktøy for tysk kapitalisme. Dette kunne ikke vært fjernere fra virkeligheten. Nasjonalsosialistene fikk riktignok økonomisk støtte fra finansen, men det fikk også de andre partiene og dessuten mer enn nasjonalsosialistene. […] Men Hitler var ingen marionett. Han lot seg ikke styre av de store foretakene – mange ser ut til å ha glemt del to og tre av partiets navn: Nasjonalsosialistisk arbeiderparti. Hitler tolererte kapitalismen så lenge den gjorde som han sa og han truet reelt med å nasjonalisere storforetakene og bankene.
Bengt Liljegren, «Adolf Hitler» (2008)
Så mer spesifikt hva ble diskutert under Sikkerhetskonferansen i München? Termen «Westlessness» ble det mest omtalte i etterkant. Dette skal referere til et delt og illiberalt Vesten som trekker seg delvis tilbake fra den globale scene og en Verden hvor Vestlige verdier ikke dominerer, fremtrer. Det disse frykter er et Vesten som blir mer nasjonalistisk, ikke på den sjåvinistiske, universalistiske og imperialistiske måten, som Pompeo og denne kabalen nettopp ønsker, men tvert i mot, som har sitt folk og sin nasjon i fokus og anerkjenner alle andre likelydende rett. Som Sikkerhetskonferansen selv skriver på sine offisielle nettsider:
Debattene i München var gjennomsyret av en sterk bekymring rundt økende nasjonalistiske krefter i mange deler av verden. En økende nasjonalisme var kjernen i problemet som det internasjonale samfunnet har med å få løst de mest akutte internasjonale truslene.
En løsning medlemmene av konferansen kom opp med var dermed nettopp å definere Vesten ikke som en geografisk enhet, men som et normativt prosjekt av verdier (omtrent som SAS-reklamen) som hele verden kan slutte seg til. Alle som tilslutter seg pakken med individuell frihet og demokrati er i følge disse en del av dette «Vesten», disse blir da også viktige voktere av disse «vestlige verdiene» som da i all hovedsak består av en nyliberalistisk, økonomisk politikk, multikulturelle samfunn, opprettholdere av «menneskerettigheter», «kvinnefrigjøring» og LHBT-rettigheter.
Høyre- og venstresiden har funnet sammen i dette felles liberale prosjektet, og i det politiske spektrumet av i dag er det bare nyanser tilbake. Hvordan vi havnet her får bli gjenstand for en senere kommentar, men det er åpenbart at med den jødiske økonomen Milton Friedmans tanker rundt den frie markedsøkonomien, nyliberalismen, som fikk innpass og ble rådende nettopp i Vesten utover på 1960-tallet, så ble grunnen beredt for hele dets tyngde, på flere, om ikke alle, av samfunnets områder. Og som den marxistiske filosofen Antonio Gramsci har vist så er det den dominerende sosiale gruppens tanker som kontrollerer andre samfunnsgrupper, gjennom makt og konsensus. Som Marx selv skriver så måtte de «gamle» fellesskapene (familie, nasjon, definert av blod) undergraves og erstattes av individet og pengene.
Men som vi har sett, med penger er et fellesskap bare en abstraksjon, kun en ekstern, tilfeldig ting for mennesket, og samtidig utelukkende et middel for hans tilfredsstillelse som et enslig individ. De tidligere fellesskapene forutsatte ganske andre relasjoner til individet. Utviklingen av penger i sin tredje rolle ødelegger dermed slike fellesskap. – Marx, Grundrisse
Derfor sentralisering, derfor Pride-parader, derfor innvandring, derfor vestlige militære intervensjoner i Midtøsten, derfor gjeldsslaveri, de er alle tråder som utgjør spindelvevet. Det hjelper ikke å fjerne én av trådene, vevet og dets funksjon består likefullt. Man må enten ta bort hele spindelvevet, eller uskadeliggjøre, isolere dets skaper, slik at denne ikke har noen innflytelse eller kan profittere på vevets bestående og de som blir fanget i dette.
