LESERINNLEGG Blod og Jord skriver i dette leserinnlegget om den nordiske rasen, nasjonalsosialismen og hans vei til verdensanskuelsen.
Alle er enige om at norsk og nordisk artsmangfold bør bevares, og at det krever at man holder fremmede arter ute. Vi bekjemper fremmede arter som invaderer vår kyst. Det er også enighet om at for eksempel villsvin ikke hører hjemme i norsk natur. Så hvorfor er det kontroversielt å mene at vår rase må beskyttes på lik linje med vår fauna? Er ikke blonde, blåøyde barn like viktige som norsk fjellrev?
Vi som er av nordisk ætt er bærere av spesielle egenskaper som har utviklet seg over tusener av år i vårt klima og vår natur. Vi har et ansvar for å føre genene videre, men også for å beskytte våre etterkommere. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg ikke på noen måte er rasehater. Jeg er positiv rasist. Jeg hater ikke andre raser, men jeg vil at hver rases egenart skal få leve videre og utvikle seg i sitt naturlige habitat. Vi er Nordens folk. Visst setter vi vår rase først, slik enhver familie setter sine barn først. Det er ikke fordi de hater andre barn. Det er naturens lov. Visst vil det være situasjoner der vi må gjøre opp for tidligere tiders urett ved å velge sverdet for å hevde vår rett. Men aldri uten å først ha prøvd fredens vei. Jeg sier ikke dette som representant for Den nordiske motstandsbevegelsen, som jeg inntil videre ikke er medlem av, jeg sier det som representant for den nordiske rase. Det er slik vi er. Det er, selv om det globalistiske kaosets frådende raseri mot vår rase hevder vi er onde, slik vi alltid har vært. Våre forfedre møtte fremmede med den nordiske hilsen som senere ble adaptert av romerne. Den oppsto for å vise at man var ubevæpnet og kom i fred.
En seiglivet myte er at nasjonalsosialister er «høyreekstremister». Javisst er det villfarne personer som identifiserer seg med nasjonalsosialismen, men som egentlig er høyreekstreme. Men er de virkelig nasjonalsosialister? Lite rimer overens med «høyre» og «sosialisme». En ekte nasjonalsosialist legger vekt på sosialisme: fellesskapet. Solidariteten. Lojaliteten. En ekte nasjonalsosialist forakter intrigene i partipolitikken der politikere som dypest sett er sitt eget fellesskap, later som de representerer folket. Noen hevder de representerer arbeiderne. Noen bøndene. Noen representerer næringslivets ledere. Ikke hør på dem, de er alle korrupte landssvikere som hever høye gasjer og har spesielle privilegier mens de lar nasjonen gå under i en villet, globalistisk tvangshomogenisering der våre etterkommere alle sammen blir rotløse, lysebrune mutanter.
Mange har fordommer mot nasjonalsosialister og forbinder oss med naziskinheads og outrerte subkulturer. Det er ikke så rart. Om vi er oppriktige i vår søken mot rasefellesskap og sosialisme, unngår vi individualistisk, dekadent subkultur og velger sunn, nordisk og oppbyggelig kultur fri for rusmisbruk og eksesser. Naziskinheads er den perfekte fiende for våre fiender. Et veltalent, veltrent og mentalt robust nasjonalsosialistisk fellesskap er deres mareritt. Selv fokuserer jeg på gode manerer og er alltid velkledd. Jeg unngår vestlig-dekadente merkeklær, og har en nøytral stil med røtter i vår egen kultur. At jeg er norsk skinner gjennom uten at jeg bruker kristenkorsflagget. At jeg er nasjonalsosialist kommer alltid som en overraskelse. Det er noe jeg bærer med meg hver dag, uten å drive propaganda. Jeg var i mange år en oppriktig, men naiv følger av det jeg oppfattet som det beste for landet. Hele familien har vært i Arbeiderpartiet siden før 1. verdenskrig og arbeiderbevegelsens verdier står sterkt. Litt etter litt begynte jeg å forstå at det Arbeiderpartiet en gang var, slik var det ikke lenger. Det fikk meg til å kritisk gå igjennom mine verdier og sammenligne dem med Arbeiderpartiets. Ingenting stemte. Alt var en løgn. Ved å studere fortiden forsto jeg at partiet alltid hadde vært basert på en løgn, den jødemarxistiske klassekampen som splittet vårt land og la det åpent. Det ironiske var at det var Arbeiderpartiets kapitalisme som først fikk meg til å reagere. Deretter ble jeg oppmerksom på rasespørsmålet. Jeg fant at jeg som sosialist ikke hadde noe i partiet å gjøre. Og at jeg som nordisk måtte være suicidal for å bli der.
Min oppvåkning startet for noen år siden da jeg var bosatt i et land der det finnes sterkere nasjonalsosialistiske miljøer enn i Norden. Jeg undret meg først over at disse menneskene, som oftest er mørkere enn oss, kunne sverge til en nordisk ideologi. Så skjønte jeg at de var klar over raseforskjellene med oss nordboere, og at det var nettopp derfor de var nasjonalsosialister. De ville bevare sin egenart. Slik sett kan man tenke seg nasjonalsosialistiske negere, mongoler osv. Selv om første gruppe ikke er kulturbærende og den andre først og fremst kulturkopierende, så er de likevel verdifulle raser som tilhører menneskeslekten. De er våre fjerne slektninger. Og som fjerne slektninger vil vi gjerne besøke dem og få besøk, av og til. Men vi vil at våre fjerne slektninger skal ta ansvar for seg og sine, slik vi tar vare på våre. Fordi vi tross alt er fjerne slektninger, stiller vi opp dersom de trenger hjelp, innen rimelighetens grenser. Om en fjern slektning krever å permanent flytte inn i vårt hjem, vil det føles like unaturlig som det for oss er å kreve almisser istedenfor å sørge for oss selv. Vi respekterer våre fjerne slektninger, men vi er også klar over at de ikke er som oss og tenker og handler annerledes enn oss. Det har vi ingenting i mot, unntatt dersom de skulle kreve at vi måtte følge deres fremmede tankeganger som ikke hører til i vårt hjem.
Da jeg ble overbevist nasjonalsosialist var det under en annen himmel og hjemlengselen var sterk. Ingenting får en nordboer til å lengte mer hjem enn tanken på den klare, nordiske høsthimmelen og høstfargene i naturen. Landskapene, fjellene. En må være meget fremmedgjort for ikke å kjenne den indre roen senke seg i Norges fjell, dersom man er av norsk ætt. Å bo blant fremmede i et fremmed landskap føltes feil for meg. Like feil som det er at negere, mongoler og blandingsraser dominerer bybildet i våre nordiske byer. Jeg finner rasehat å være negativt, men forståelig. Men vær klar over dette; akkurat som klassekampen er det beste redskap for det evige, jødiske hatet for å splitte opp og ødelegge vertslandet, er rasehat noe som kan stå i veien for sunn rasisme. Det er en negativ impuls. Det er ikke i vårt folks sjel å hate! Hat gjør blind. Vårt folk liker ikke hat, liker ikke eksesser. Vårt lynne er å være iherdige, oppriktige og nøysomme. De importerte subkulturer frastøter de fleste, slik som naziskinheadkulturen. Det skal ikke overdrives hvor skadelig slikt er, for ingenting kan måle seg i destruktivitet mot vår sak enn den totale demonisering og historieomskrivingen som fulgte etter 1945. Men det er noe vi bør ha klart: vår kjærlighet til det nordiske er det motsatte av hat! Det er også noe vi deler med de aller fleste, selv de mest hjernevaskede. Det er umulig å helt fjerne det nordiske fra nordboeren. Man kan undertrykke det. Men aldri fjerne det.
Jeg vet at mange vil fjerne selv begrepet nasjonalsosialisme i frykt for å frastøte seg vårt folk. Det mener jeg vil være en alvorlig tabbe. Vi skal ikke fornekte vårt ståsted. Det vi kan gjøre, er å informere befolkningen om at nasjonalsosialisme i vår tid nødvendigvis må ha andre svar enn fortidens nasjonalsosialisme. Vi skal ikke fornekte Føreren, et av de største menneskene som har levd, men ikke være en blåkopi av 1930-tallets løsninger på 1930-tallets utfordringer. Men la det være klart: Europa står i dag overfor et snarlig sammenbrudd og irreversibelt rasekaos som vil kreve betydelig innsats i en skala som selv Føreren ikke kunne forestille seg nødvendig. Mens vi kan ha mer informerte, av vitenskapen, oppfatninger om den ariske rases mangfoldighet og se fellesskap i etniske grupper som datidens tyske nasjonalsosialister av politiske grunner ikke lot delta på lik linje, som ariske polakker, skal vi ikke holde tilbake i møtet med realitetene.
/Blod og Jord
Opprinnelig publisert 9. november 2019.
