VENEZUELA USAs utenriksminister Mike Pompeo har i et hemmelig møte med jødiske ledere diskutert Venezuelas president Nikolas Maduro og opposisjonens fremtid [Oppdatert 2019-06-20].
USAs utenriksminister Mike Pompeo har i et hemmelig møte med jødiske representanter gitt uttrykk for at Venezuelas president Nikolas Maduro mest trolig blir sittende i Venezuela i overskuelig fremtid. Opposisjonen er rett og slett for splittet til å utgjøre en trussel. Det interessante her er kanskje ikke først og fremst hva som ble sagt, men hvorfor.
Mike Pompeo møtte altså amerikanske jødiske ledere i New York i månedsskiftet mai/juni, i det som skulle være et lukket møte. En lydfil ble imidlertid overlevert Washington Post, hvor man kan høre at sakene som ble diskutert i stor grad dreier seg om Russland og Venezuela. Man hører imidlertid Pompeo uttale at de ikke kan uttale seg om sensitive saker, siden det alltid er en mulighet for lekkasjer fra slike møter.
Hvorfor diskuterer USAs utenriksminister Venezuelas interne politiske stridigheter med en, er vi fortalt, ubetydelig religiøs minoritet som ikke innehar noe uproporsjonal makt i verden; som kun vil sine respektive vertslands beste? Hvorfor skulle Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide diskutere den politiske krisen i Sudan med samiske ledere?
Som vi husker var noe av det første opposisjonsleder og selvutnevnte stedfortredende president Juan Guaidó gjorde å uttrykke et ønske om å normalisere forbindelsene til Israel, utnevne en ambassadør til landet og flytte ambassaden til Jerusalem. Han valgte å offentliggjøre dette på minnedagen for «holocaust» og han fulgte opp med en tweet som sa: «For syttifire år siden ble konsentrasjonsleiren Auschwitz frigjort, og i dag, akkurat som vårt land kjemper for sin frihet, så takker vi Israels statsminister Benjamin Netanyahu for anerkjennelsen og sin støtte.» Rett etter ble en engelskspråklig video lansert på den israelske tv-kanalen Kan, hvor en annen opposisjonsleder, Maria Corina Machado, takket Israel for anerkjennelsen av Guaidó og kom med en innstendig bønn om at jøder flyttet til Venezuela, hvor det nå bor ca. 6 000 jøder.
Opposisjonen forsøker også å skape myten om at Hezbollah og Iran har en betydelig tilstedeværelse i landet og regionen, og disse skal angivelig utgjøre en demokratisk trussel og en direkte trussel mot opposisjonen. Guaidó har derfor bedt om assistanse fra Israel til å «sikre den demokratiske overgangen».
Ikke dårlig for en «ubetydelig religiøs minoritet uten uproporsjonal, og/eller global, makt, som kun vil sine respektive vertslands beste.»
Oppdatert 2019-06-20:
Det viser seg nå at i tillegg til å diskutere relevante temaer for en amerikansk, religiøs minoritet, som Russland og regimeskifte i Venezuela, så ble det også diskutert hvordan man kan hindre Jeremy Corbyn å bli statsminister i Storbritannia og dermed hindre Labour-lederen makt. De jødiske lederne skal ha spurt den amerikanske utenriksministeren hva han kan gjøre for å unngå dette scenariet, hvorpå Pompeo svarte at de skulle gjøre alt i sin makt; for ble Corbyn først valgt så ville oppgaven bli langt vanskeligere.
Jermey Corbyn er leder for arbeiderpartiet, Labour Party, og har lenge vært i sionistenes sikte for sin, inntil nylig, kompromissløse kritikk av Israel og som et slags gravitasjonssenter for BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions). Britisk politikk har dermed sett både infiltrasjon, svertekampanjer og personangrep fra hjemlige sionister og israelske offisielle representanter for å undergrave Corbyn og hans støttespillere. Det demokratiske underskuddet er dermed i fritt fall og føyer seg slik sett greit inn i spillet rundt Brexit (talende nok så er også de hjemlige sionistene som angriper Corbyn sterkt kritiske til Brexit, og forsøker her likeledes å undergrave legitimiteten til hele prosessen). Det har faktisk kommet til et punkt hvor den engelske staten har opprettet en propaganda-institusjon, hvor Norge har en avdeling, for å motarbeide Corbyn og hans Labour, gjennom Institute of Statcraft.
Alt dette altså uten at det kommer anklager om påvirkning fra fremmede makter.
Det vestlige nasjoner frykter mest av alt er demokratiske, folkelige bevegelser de ikke kan kontrollere og som utfordrer deres makt; om det gjelder innvandringsmotstandere, anti-globalister i bred forstand (alle som motarbeider den nyliberale ideologien i alle sine avskygninger, som De gule vestene og bompengemotstandere e.l.), alt/alle som forstyrrer den liberale og/eller geopolitiske verdensorden med episenter i USA, men med vasallstater rundt om i hele verden. For disse siste representerer da for øvrig ikke Israel noen «fremmed makt», de er hevet over slike betraktninger og kategorier. Jobber man til fordel for Israel gjør man Guds verk, og regner det på presten så drypper det nok også litt på klokkeren, både i religiøs så vel som i verdslig forstand.
