RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den femte artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Proto-indoeuropeerne (PIE) takket himmelfaderen for sønner, bra buskap og raske hester. De indoeuropeiske språkene (IE-språk) har seg imellom beholdt like ord for far, farfar, bror og for menns brødre (svogrer på ektefellens side), mens ord for kvinnelige slektninger har vært noe mer skiftende. Dette tyder på at menn og deres brødre ble værende i samme hushold/nærområde mens kvinner flyttet til sin ektefelles familie; en såkalt patrilokal måte å bo på. Ytterligere tegn på dette er at PIE-ordet for medgift var «*uedmo» – sammenlikn med det engelske «wedding» – prisen som mannens familie betalte for å føre hjem bruden.
De hadde også et patrilineært samfunn; man arvet sine rettigheter og plikter fra faren.
Männerbund
Når gutter skulle bli menn sluttet de seg sammen i krigerforbund, til det som har kommet til å kalles for «Männerbund» hos germanere og «korios» hos grekerne. Deres ledere bar et belte, som tegn på hans ed til krigsguden og forfedrene. Øvrige i krigerforbundet bar to belter; det andre som et symbol for deres ed til lederen (sammenlikn med giftering). De hang på seg ulvepelser og rovdyrstenner før de som en ulveflokk ga seg ut på buskapstokt. De returnerende guttene hadde blitt kraftige, sammensveisede menn, som Rudyard Kipling diktet i «The Law for the Wolfs»: «Flokkens styrke ligger i ulven, og ulvens styrke ligger i flokken.» De spartanske ungdomsgjengene som ga seg ut på spaningstokt (krypteia) mot helotene, Spartas statsslaver, var sannsynligvis en variant av denne tusen år gamle ariske tradisjonen.
Forholdet gjest og vert
PIE-ordet «*ghost-ti-» er opphav til både «guest» og «host» i det engelske språket, men faktisk også til ordet «ghost». At PIE-ordet er opphav til så vel det engelske ordet for vert som for gjest kommer av at de hadde en gjest-vert-relasjon. Denne relasjonen gikk over generasjonene. Blant grekerne var Zeus beskytter av dette hellige forholdet, xenia, som Paris forøvrig brøt mot da han røvet Helena. Homers krigere Glaukos og Diomedes sluttet å slåss med hverandre og byttet i stedet gaver da de midt i stridens hete fikk greie på at deres bestefedre hadde hatt en gjest-vert-relasjon.
Religiøse forestillinger og samfunnstrukturer
Franskmannen Georges Dumézil samlet indoeuropeiske myter og religioner og fant gang på gang viktigheten av tallet tre og inndeling i tre. PIE skal i følge hans oppfatning ha vært inndelt i hva vi kan kalle for en prestekaste, en krigerkaste og en gjeter-/bondekaste. Kastene var assosiert med hvitt respektive rødt og mørkt (mørkegrønt, mørkeblått, svart). Sammenlikn med hvordan pester den dag i dag, så vel katolikker som protestanter, bærer hvit prestekjole. Flere matter fra Jamnakulturen (som vi kommer til i del 6), spesielt de som ble bruket til begravelser, var farget i hvitt, rødt og svart.
Det indiske kastesystemet, som består av fire større kaster (som deretter er inndelt i enda mindre endogame (at man gifter seg innad i gruppen) grupper, såkalte jati) kan være et resultat av at indoarierne, inndelt i tre kaster, undertrykte den indiske urbefolkningen til å bli den fjerde og laveste kasten.
| Kaste | India | Iran | Roma | Middelalderen |
| Presteskapet | braminer | athravan | flamines | oratores |
| Krigerne | kshatriyaer | rathaestar | milites | bellatores |
| Gjetere, bønder, håndverkere | vaishyaer | vastriyo fsuyant | quirites | laboratores |
Herodotos skrev at skyternes samfunnsystem ble skapt da tre brødre hver tok opp en ting: drikkekoppen, øksen og åket, som representerte ritualer respektive krig og landbruk.
Flere mener også at vi ser samme tredeling i bakgrunnen til Trojakrigen. Paris fikk i oppdrag å velge den vakreste av de tre gudinnene Hera, Atena og Afrodite. Gudinnene forsøkte hver og én å lokke ham til å velge akkurat henne. Hera lovet Paris makt over byer hvis han valgte henne, Atena lokket med krigslykke og Afrodite lokket med verdens vakreste kvinne, altså med fertilitet. Trojanerne var for øvrig også de IE. Trojanerne har IE-navn i Homers epos – kanskje et svakt bevis for deres arikshet – desto sterkere bevis er det at vi finner ariske kampøkser i byen fra relevant tid (se Childe).
Det råder ikke enighet om verdien av Dumézils tredelingsteori, men noe som kan tolkes til støtte for Dumézils tolkning er paradoksalt nok det faktum at PIE hadde to typer ledere. Dels den krigerske klanhøvdingen, «*weik-potis» (*weik = klan), og dels en leder som skal ha hatt med lov, rett og ritualer å gjøre, «*reg» (sammenlikn med latin «rex», keltisk «rix» og hinduistisk «raj»). Dette «*reg» er beslektet med «rett» (tysk «recht», engelsk «right», latin «rectus»).
Mallory forteller at også menneskeoffer/henrettelser var tredelt. De gamle gallerne ofret til de tre gudene Esus, Taranis og Teutates gjennom henging, brenning respektivt drukning. De hedenske germanerne hadde liknende offer/dødsstraff. Henging var offermetoden forbeholdt presteskapet og dødsstraffen for de som hadde brutt de religiøse lovene. Dødsdom med sverd var for krigere eller de som besudlet krigeræren. For den tredje standen gjaldt drukning.
I Edda-diktet «Rigstula» fortelles det om hvordan de tre samfunnsstendene oppsto: treller, karler og jarler. Guden Heimdall forkledde seg til vandringsmannen Rig og besøkte tre hjem. Først kom Rig til en hytte tilhørende Edda og Ae. Etter å ha blitt invitert på mat og sovet mellom paret ble det ni måneder senere født en mørkhåret gutt, som ble døpt Træl; han ble stamfar til trellenes ætt. Rig vandret videre og kom til Ave og hans hustru Amma. Samme sak gjentok seg og ni måneder senere fødte Amma sønnen Karl, som hadde rødmusset hår og hud. Karl viser seg håndverkdyktig og blir stamfar til bøndene. Rig kommer til slutt til Fader og Moders rike hjem. Etter å ha sovet mellom også dette paret fødes sønnen Jarl, som har lyst hår. Jarl fikk odels-vollene og ble krigernes og runemesternes stamfar.
Historien om Rig passer altså ganske godt inn i Dumézils system rent funksjonsmessig, og også fargemessig: svart, rødt og hvitt (blondt).
Hesten (PIE *ekwos)
Rundt 5200–5000 f.Kr. tar noen av jeger-samlerne rundt Dnjepr til seg dyrehold og det spres over den ukrainske og sør-russiske steppen (Den pontisk-kaspiske steppe), helt bort til Volga og Ural-elvene.
Det ariske dyret par excellence er hesten. Den pontisk-kaspiske steppe var en tørr gressteppe som var vanskelig å leve på for jeger-samler-folk så snart de forlot vanndragene. Dette forandret seg i og med introduksjonen av buskap; først får, geiter, storfe og til mindre del gris. Senere hesten, som folket på Den pontisk-kaspiske steppe med all sikkerhet var først til å temme.
Gjennom storfebesetninger ble de store gresslettene plutselig til en sikker matkilde, og dette i enda større grad med hesten til hjelp. Hesten, i motsetning til får, slår i stykker skare med hovene, og kommer på denne måten ned til gresset under snøen, som deretter også øvrig buskap kan ta del av. Som rytter kan man dessuten drive flere får; 500 i stedet for 200 uten hest, i følge David W. Anthony som er en stor ekspert på skjæringspunktet mellom hester og arkeologi.
4800–4600 f.Kr. dukker hester opp blant ofrene av husdyr rundt midtre Volga (Khvalynskkulturen). Selvfølgelig spiser man hest, som man har jaktet og spist hest i uminnelige tider.
4200–4000 f.Kr. begynner man kanskje å ri på Den pontisk-kaspiske steppe. Steppehesten var stor nok til dette.
Hesten hadde ikke én, men to guder, nemlig et tvillingpar. Hos grekerne het de Castor og Pullux, hos de angelsaksiske erobrerne av Britannia het de Hersa (hest) og Hengist (hingst). Hos irlenderne finner vi tvillingsønnene til Macha, som ble født etter at hun hadde fullført et hesteløp. Blant mitannifolket het tvillingene nasatya, i veda asvins.
Kjerren
PIE-ordet for hjul skal ha vært «*kwékwlo–» (den opphøyde w-en står for såkalt labialisering; streken på slutten betyr at bøyingen blir forskjellig avhengig av kasus og numerus); ikke langt fra ordet kyklop, som vi har fått fra gresk. Tilsvarende *kwékwlo– på sumerisk var «gigir», på semittisk «galgal» og sørkaukasisk «grgar». Det er åpenbart selv for oss lekmenn at ordene er beslektede. Hvilket språk var først med ordet? Etter som PIE-ordet for å snurre var «*kwet», kan vi være overbevist om at ordet for hjul kommer fra dette og altså stammer fra PIE-språket.
De eldste hjulene som har blitt funnet tilhører noe som ser ut som leker fra Kukuteni-Tripyillja-kulturen. At de kunne bygge små lekehjul betyr dog ikke at de kunne bygge virkelige kjerrer.
Kjerrer blir vanlige på steppen rundt 3300–3100 f.Kr.
Bueskyting
Steppekrigere assosieres fremfor alt med pil og bue, og når grekere, romere og kinesere skriver om sine kamper med steppefolkene har de utkrystallisert en knusende kampteknikk fra hesteryggen; en teknikk som ble utviklet ytterligere i og med stigbøylens oppkomst. Romerne skrev med skjelvende penn om det «partiske skuddet» (parterne var en iransk stamme), et bueskudd som ble skutt bakover av en rytter som galopperte i motsatt retning, det vil si skjøt på sin forfølger midt i flukten.
For å kunne skyte effektivt fra hesteryggen kreves en relativt liten bue, en som tillater rytteren å skyte til begge sider samt rett frem, og denne typen av små buer ble til først rundt 1000 f.Kr. Med de tidligere store buene så kunne en høyrehendt fra hesterygg bare effektivt skyte til venstre, og en venstrehendt til høyre.
Ved å studere pilspisser har arkeologer lært seg om hvor kraftige skudd som kunne skytes i en viss epoke. For at pilen ikke skal sprekke ved veldig høy kraft kreves en spiss som er «påsatt/påført» i stedet for en som er fastklemt i treet; med den siste konstruksjonen sprekker nemlig pilen ved veldig høy kraft.
Buekavaleri har en stridsteknikk som skiller seg mye fra arisk stridsteknikk slik som den beskrives i Iliaden eller de islandske sagaene, der man mann mot mann møtes og kjemper mot en eller et par bestemte fiender. Buekavaleri derimot kjemper på avstand i anonyme masser frem til deres fiende er redusert og forvirret nok for et kavalerisjokk. Slik stridsteknikk krever disiplin og lydighet, karaktertrekk som den mongolske rasen virker å ha godt med.
Ord for barlind og furu fantes i PIE. Barlind har å gjøre med bueskyting i mange IE-språk ettersom den egner seg godt til å lage buer med. Guden Ull bodde i en barlindlund som het Ydalir. Han ble tilbedt før vinterens buejakt på ski. Barlindrunen Eoh er forbundet med barlind. I egenskap av bartre og derfor det evige grønne har barlinden og Eoh-runen en symbolsk kobling til evigheten.
Krigsvognen (hestestridsvognen)
Den tidligste stridsvognen var den hestedragne kampvognen som skal ha blitt oppfunnet i Sintasjtakulturen senest 2000 f.Kr. Sintasjtakulturen var ariere som hadde tatt seg øst for Uralfjellene og senere kom til å gi opphav til indoiranerne.
Det ble bygget både smale stridsvogner for én mann og bredere for to eller tre menn. I Midtøsten ble den siste varianten bygd. Én mann styrte, én skjøt bue og den tredje mannen holdt et skjold. Fra Egypt har vi et portrett av Ramses II i slaget ved Kadesj hvor hvor han ensomt kjører en stridsvogn som han også skyter med bue fra.
Da Caesar førte sine kriger mot gallerne og britene hadde romerne ingen stridsvogner; det hadde derimot hans keltiske fiender. Caesar beskriver hvordan kelterne fór frem i stridsvogner, kastet spyd og skapte kaos blant fiendetroppene før én mann steg ut av vognen og kjempet med sverd. Igjen i stridsvognen ble en fører som var klar til å føre bort sin sverdmann hvis fienden skulle få overtaket.
Hva var meningen med å bygge avanserte stridsvogner i stedet for å skyte bue og kaste spyd fra hesteryggen? Stigbøylen ble oppfunnet tidligst rundt 500 f.Kr. og ble ikke raffinert før mange århundrer etter det. Uten stigbøylen har en rytter vanskelig for å kaste langt ettersom han kun har sin arms muskelstyrke til hjelp. Fra en vogn kan en spydkaster derimot bruke hele kroppen og dessuten ha en stor samling spyd i vognen.
De mystiske elamittene, i dagens Iran, hadde siden uminnelige tider vært i krig med sumerne, og rundt 2000 f.Kr. beseirer elamittene til slutt sumerne og inntar deres hovedstad Ur. Hadde de hjelp av indo-iranske leiesoldater for å klare dette? Det er godt mulig, for etter seieren dukker bilder av stridsvogner opp i Anatolia, og bare et par århundrer etterpå grunnlegger indoariere Mitanniriket, midt i Midtøsten, nærmere bestemt i nordre Syria og omegn.
Den pontisk-kaspiske steppe
De lingvistiske, arkeologiske og genetiske sporene av det ariske urhjemmet fører alle til Den pontisk-kaspiske steppe, som brer ut seg over Ukraina og den europeiske delen av sørvestre Russland. Navnet pontisk kommer fra den greske havguden Pontos (som var gift med Thalassa, et annet gresk navn for hav). Grekerne kalte Svartehavet for «Pontos Euxeinos», som betyr «Det gjestfrie hav» (sammenlign med «xenia» ovenfor). «Kaspiske» kommer fra folket kasperne i sørøstre Kaukasus, som sannsynligvis snakket et iransk språk. De bodde ved Det kaspiske havs bredder og ga denne enorme sjøen sitt navn.
Da innlandsisen smeltet svulmet Det kaspiske hav og kom til å skille landet vest og øst for Uralfjellene fra hverandre fra omtrent 14 000 f.Kr. og tusentalls år fremover. Da denne enorme innsjøen (Khvalynsjøen) takk seg tilbake ble et salt ørken- og steppelandskap værende tilbake, som naturligvis var veldig vanskelig å krysse til fots, hvilket separerte Europas og Asias raser i flere tusen år. Uralfjellene var forøvrig en meget mektig barrière; fjellkjeden forsinket IE-ekspansjonen østover med minst 1 000 år.
/Johan Persson
Les også:
