RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den første artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Mennesket er et produkt av gener og miljø. Jeg har tenkt å skrive en artikkelserie som fokuserer på det førstnevnte. Gener spres generelt på to måter, en langsom og en rask. Den langsomme måten for spredningen av et gunstig gen er at det sprer seg fra landsby til landsby når gutt møter jente, og at det gunstige genet da øker barnas (genetiske) suksess. Den raske måten er ved at et folk erobrer og undertrykker eller utrydder et annet.
Laktosetoleranse har for eksempel blitt spredt på begge måter, delvis gjennom sin gunstighet, men også gjennom erobring, hvilket vi ser i og med at disse genene har tatt seg helt til Nord-India på bare noen få tusen år, som følge av de indoariske invasjonene av landet.
En analogi til dette er hvordan en skje med sukker sprer seg i en kopp te; man bruker faktisk en lignende matematisk modell for sukkerspredningen i koppen som man gjør for spredningen av gener i en befolkning. Sukkeret sprer seg i koppen, delvis gjennom en langsom, mikroskopisk bevegelse som kommer av at molekylene beveger seg tilfeldig og dermed i tid vil spre seg jevnt i koppen. Den viktigste årsaken til sukkerets spredning er dog strømmene i koppen, spesielt når det røres rundt med en skje. Hvis man lar sukker spres utelukkende gjennom molekylær forskyvning i et glass med stillestående, kaldt vann, vil det ta 30 dager før det blir jevnt fordelt(!), mens det tar sekunder når vi rører med skjeen.
Den nåværende folkeforflytningen kan absolutt ikke sammenlignes med en skje som rører rundt sukker, men snarere som en grådig hånd som heller rørsukker i koppen til skjeen står rett opp i den brune smørja.
Hvis man spør en far og hans voksne sønn et eneste spørsmål «Er du før dødsstraff?», så gir de samme svar på spørsmålet med bare en marginalt større sannsynlighet enn om man spurte det samme til to tilfeldig valgte menn fra samme populasjon. Hvis man derimot spør en hel masse spørsmål, om dødsstraff, favorittfarge, favorittmusikk, interesser og så videre, så vil de beslektedes samlede svar være betydelig mer like enn hvis man hadde spurt to tilfeldig valgte personer.
Det samme gjelder gener. Velger man tilfeldig et av mine gener så er sannsynligheten bare marginalt større at jeg deler dette genet med en annen svenske enn at jeg deler det med en utenomeuropeer. Velger man derimot et stort antall gener så er sannsynligheten mer eller mindre 100% at jeg og svensken deler flere gener enn at jeg og ikke-europeeren gjør det. Denne forskjellen, mellom å sammenligne ett gen og å sammenligne mange, brukte den jødiske populasjonsgenetikeren Richard Lewontin for å spre misforståelsen om at det alltid er mer variasjon innad i en folkegruppe enn det er mellom individer fra forskjellige folkegrupper, hvilket ikke er tilfellet når man sammenligner et stort antall gener.
For å gi et eksempel: Svensker er i prinsipp alltid større enn pygmeer, så det er altså mer variasjon mellom folkegruppene for dette trekket enn det er innad i folkegruppene. Lengde er en fenotype som avhenger av et stort antall gener, og selv om vi deler en rekke spesifikke gener med pygmeene så er den genetiske forskjellen i lengde større mellom gruppene enn innad i gruppene når vi ser på hele knippet med gener som koder for lengde.
Hvor genetisk like er da to europeere? Det er allment kjent at jeg deler 50% av mine gener med mine foreldre, mine barn og mine søsken; 25% med besteforeldre, tanter og onkler og barnebarn; 12,5% med søskenbarn og så videre. Dette er imidlertid ikke hele sannheten, men disse tallene gjelder hvis man sammenligner slektskapet relativt til andre svensker – det vil si når man sammenligner slektskap innad i en befolkning. Vi nordboere deler et stort antall gener og genvarianter: gener for hudfarge, hårfarge, hodeform, hjerneform, gastrointestinalsystemet og mye mer; vi deler dermed mer enn 0% gener, noe som betyr at en forelder og hans barn deler mer enn 50% av sine gener, det samme med søskenbarn og så videre.
Men hvor like er da to europeere med noe fra det svarte Afrika? Vårt genetiske slektskap er da drøye 25%! To europeeres slektskap til en genetisk fjern rase er rundt 20–25%. Sammenligner man en svensk far og sønns slektskap til en neger, er slektskapet mellom far og sønn rundt 62,5% (50% direkte arvet fra far, av de resterende 50% er en fjerdedel (25%) felles, dvs. 50% + 0,25*50% = 62,5%)! Så genetisk nær som en svensk bestemor og hennes barnebarn er sammenlignet med andre svensker, er altså to svensker når vi sammenligner oss med genetisk fjerne raser! Dette innebærer at hvis min far fikk barn med en negresse så ville jeg og en annen svenske være minst like genetisk like som jeg og denne halvbroren, ettersom jeg og halvbroren deler 25% gener (50% av genene jeg arvet av min far har også halvbroren arvet) mens jeg og en annen svenske har et slektskap på rundt 25% i forhold til det sørsahariske Afrika.
Hvis vi videre sammenlikner europeeres felles slektskap med europeeres slektskap til østasiater, så blir vårt genetiske slektskap omtrent 20%. To europeere er altså betydelig mer genetisk like hverandre enn hva en europeer er med en kusine som har samme europeiske farfar, men for øvrig er asiat. For videre lesning se Wikipedia-artikkelen om «Fixation index». For den matematisk erfarne anbefaler jeg varmt Henry Harpendings artikkel «Kinship and Population Subdivision» (2002).
Fortidsmennesker
Som dere vet så har vi noen få prosent neandertaler-DNA, rundt 2%. Men det er ikke hvilke 2% som helst, men det beste som neandertalerne hadde å tilby menneskene som forlot Afrika. Over den lange tiden som har gått siden blandingen mellom homo sapiens og homo neanderthalensis så har gunstige DNA-biter blitt skilt ut og blitt værende. Vi vet at europeere og asiater har fått gener for keratindannelse av neandertalerne, altså gener for huden og hårets struktur. Sannsynligvis er det snakk om gener som har å gjøre med kulde- og klimatilpasning i Europa og nordre Asia. Den første blandingen med neandertalerne virker å ha skjedd allerede i Midtøsten og fortsatte deretter litt lengre da homo sapiens spredte seg over den Eurasiske landmassen.
I deler av Øst-Asia så blandet det moderne mennesket seg ikke bare med neandertalerne, men også med denisovanerne, kanskje for omkring 30 000 år siden. I Tibets høye fjell virker blandinger av det moderne mennesket og denne arkaiske mennesketypen å ha overlevd ekstra bra, på grunn av at denisovanerne hadde bodd veldig lenge i disse høye fjellene og hadde utviklet gode genetiske responser på høydesyke og oksygenmangel. Det er slik at dagens tibetanere har et gen (EPAS1), arvet fra denisovanerne, som koder for kroppens respons på oksygenmangel.
Det samme gjelder med sikkerhet for de gode løperne oppe i det etiopiske høylandet, altså at de har blandet seg med en gammel mennesketype og fått gode tilpasninger som støtter deres oksygeninntak. Indianerne i Andesfjellene derimot, har en relativ dårlig tilpasning til de store høydene de lever på. Deres tilpasning er hovedsakelig at de har ekstra store lunger, og det er forbundet med problemer både under fødsel og på alderens høst for disse fjellindianerne. Årsaken til deres dårlige høydetilpasning er at de ikke kunne få fordelaktige gener fra en eldre mennesketype – en slik fantes ikke eller hadde ikke bodd der tilstrekkelig lenge for å erverve disse egenskapene.
Det er dog interessant å merke seg at Andesfjellenes indianere likevel var såpass tilpassede at det var et av få steder hvor indianerne klarte seg bra etter Columbus, og hvor de til stor del kunne unngå europeisk sammenblanding.
Vi kan forestille oss flere miljøer hvor det moderne mennesket hadde det vanskelig med å konkurrere med gamle mennesketyper, for eksempel sykdomsrammede tropiske områder som Afrikas jungler, der pygmeer var vellykkede, eller visse sørasiatiske jungler hvor de kortvokste negritoene klarte seg frem til våre dager, og på Papua Ny-Guinea og øyene deromkring. Papua Ny-Guinea og Melanesias befolkning har hele 5% DNA fra denisovanerne, i tillegg til 2% fra neandertalerne.
/Johan Persson
Les også:
