HISTORIE Den 7. mars 1929 ble to SA-menn knivdrept i hva som senere skulle få navnet Blodsnatten i Wöhrden.
Situasjonen i Tyskland på 1930-tallet var på mange måter lik den som råder i Norden i dag. Den store forskjellen var dog at det politiske klimaet var langt mer voldsomt. En likhet er at systemets fotsoldater også da fikk fritt spillerom til å angripe sine meningsmotstandere. Når nasjonalsosialistene slo tilbake, ble de ofte angrepet av politiet. Politiets måte å agere på skulle få et dødelig utfall i det som kom til å bli kalt Blodsnatten i Wöhrden.
Det hele fant sted i den lille byen Wöhrden i Schleswig-Holstein. Denne delen av Tyskland som grenser til Danmark, hadde lenge vært et rødt område som, men som på senere år hadde blitt utfordret av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), som hadde støtte spesielt blant regionens bønder. Bare noen måneder før denne natt hadde Adolf Hitler talt i det nærliggende området Heide, drøyt 8 kilometer fra Wöhrden. Gauleiter Hinrich Lohse skrev i en rapport: «Det var atter en rungende fremgang og motstandere fra alle politiske partier begynte å bli nervøse. Marxistene vendte seg til terror.»
Den 7. mars 1929 hadde Sturmabteilung (SA) blitt nektet å holde en demonstrasjon i Wöhrden. 200 SA-medlemmer ankom allikevel byen, men i stedet for et offentlig møte skulle de ha et internt for medlemmer. Allerede når de kom inn i byen ble de stoppet av politiet som blant annet forbød de å bære våpen.
På kvelden holdt SA-lederen Karl Dinklage en tale til SA-medlemmene om landets økonomiske situasjon. Fra bygaten kunne man av og til høre et hundretalls kommunister synge, bråke og komme med trusler mot de SA-menn som befant seg i lokalet. Foruten å forsøke å forstyrre møtet, skremte man også vettet av Wöhrdens befolkning. Når kommunisten Heuck, som ledet paraden, holdt en tale ved kirketorget uttalte han: «Vi vil se blod». Politiet gjorde ingenting.
Imens talen pågikk inne i lokalet tok SA-lederen Grantz avgjørelsen om å med stormtroppenes hjelp krysse torget og gjøre gaten fri for pøbler. Når de kom inn i et mørkt smug ble de plutselig stormet av kommunister. Det ble et blodig sammenstøt, der de ubevæpnede SA-mennene gjorde alt de kunne for å forsvare seg mot kommunister bevæpnet med kniver. Blodet sprutet, folk falt sammen, ropte og skrek. Med hjelp av bare nevene lykkes de til stor del å avvæpne kommunistene og kort tid etter springer pøbelen fra plassen. Prisen ble dog høy: to døde kamerater. Når SA-mennene så jaget etter kommunistene, kom politiet. Men i stedet for å forsøke å ta morderne så drar de våpen og beordrer nasjonalsosialistene å stoppe med ordren: «Stopp, ellers skyter vi!»
Inne i lokalet hadde man ikke merket noen ting før det plutselig kommer sårede kamerater inn døren. 23 av SA-mennene hadde lettere skader, syv alvorlig. En av de sårede hadde syv alvorlige knivstikk, en annen hadde to brudd i kjeven. Knekte armer, hodeskader, knivstikk i ryggen og såre hender. Samtidig hørte man om de to døde kameratene – Hermann Schmidt og Otto Streibel. Kommunistene hadde hugget Schmidt i lungen og Streibel i hjertet.
Willy Sierk, som var på plass denne natt forteller:
Fremfor meg hørtes et høyt rop: «Fri veien! Rød Front!» Disse ord kommer jeg aldri til å glemme. Med kniver, batonger av stål og slåsshansker brøt kommunistene inn i den ubevæpnede SA-kolonnen […] Snart falt det første offeret i bakken, dekket av blod. Den 20-årige bondesønnen Hermann Schmidt fra St. Anne og den 34-årige snekkeren Otto Streibel fra Rost hadde blitt knivhugget.
Adolf Hitler kom personlig til begravelsen for å hedre de falne kameratene. Både Hermann Schmidt og Otto Streibel fikk gater opkalt etter seg og en luftvernbunker i Kiel fikk navnet Otto Streibel-bunker.
