NORGE Hele landet bør tas i bruk, og den industrielle jordbruksdriften og stordriften begrenses. Det er konklusjonen etter sommerens historiske tørke. Forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Oskar Puschmann, mener sågar at Norge kan bli storeksportør av fôr.
Stikk i strid med den nyliberale politikken til Fremskrittspartiet og Høyre har sommerens tørke gjort det pinlig åpenbart at globalisme og sentralisering ikke er forenelig med menneskets behov og dets natur.
Norge har store ubrukte områder som står ubenyttet grunnet fraflytting og avvikling av gårdsdriften, spesielt i nord, og dette kan utnyttes, ikke bare nasjonalt, men også til eksport internasjonalt, mener forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Oskar Puschmann. I for eksempel Troms har man anslått at områder tilsvarende en størrelse på totalt 13 000 fotballbaner kunne blitt utnyttet. I stedet legger man nå opp til import fra USA og Canada, noe som både er kostbart og gjør landbruket eksponert for sykdommer. I tillegg undergraver dette selvforsyningen og gjør oss avhengige av velgjørenheten til, og tilgangen fra, omverdenen. Dette setter også den nasjonale uavhengigheten i fare.
– Over tid er det lagt ned «et hav» av gårdsbruk. Dette er arealer som kunne vært satt i drift. Fôrsituasjonen kan bedres, om myndighetene ønsker det. I år hadde vi en spesiell vinter, med isbrann og lite avling, sier bonde Per Harald Danielsen i Nordland.
Bondelaget er enig, effektivisering og sentralisering har satt oss i den situasjonen vi nå befinner oss i. – Norge har lite areal som går an å dyrke. Det er viktig for kulturlandskapet at de små brukene høyt til fjells og langt uti en fjord fortsatt er i drift, sier nestleder i Nordland bondelag Trond Bjørkås.
Et annet aspekt er fremhevet av bygdeforsker Reidar Almås som videre mener at grunnen til at skogbrannene i Norge er så pass begrenset denne sommeren og blir oppdaget relativt hurtig, til forskjell fra Sverige, er ulikheten på bosetningsmønsteret i de to landene. I de brannherjede områdene i Sverige er befolkningen veldig spredd og i mange og store områder helt fraværende, i motsetning til i Norge. Dette setter den nasjonale uavhengigheten i fare.
– Fordi sentraliseringen er kommet lenger enn hos oss, er det ikke folk igjen til å overvåke og ta hånd om skogen lokalt, sier han. I Norge har 80 prosent av alle gårder skogeiendom. Det lokale eierskapet fører til en bedre overvåking og beredskap, mener Almås.
