Den 23. september kom en kamerat og jeg hjem i fra en to dagers lang fjelltur i vakker natur. Trøtte etter helgens anstrengelser, så jeg frem til en rolig og behagelig søndag – helt til dagen tok en uventet vending.
Utenfor døren og i hele hagen stod en haug «hardføre» antirasister og revolusjonære kommunister som hadde som mål å gjøre livet surt for meg. Bevæpnede med pepperspray, banket de på døren min, og min kamerat gikk ut for å åpne den. Jeg kom akkurat ut fra badet da jeg hørte samtalen og forstod hva som var på gang.
I Norge har vi i år blitt uthengt i lokalområdet og sentrum i byen vi bor i. Samme personer som stod i min hage, trakasserte meg ifjor gjennom å følge etter meg i byen og å ringe en haug med ganger til min telefon hver dag. I Bergen gikk AFA ut tidligere i år med trusler mot organisasjonen og dets medlemmer, og uttalte at vi skulle bli angrepet om vi viste oss på gatene. I innslaget med AFA ble et flyveblad fra Nye SOS Rasisme vist og bilder fra vår demonstrasjon i Trondheim hvor vi ble angrepet av lokale antirasister.
Med dette i bakhodet og en vilje til å kjempe for mitt eget og mine kameraters liv, så fantes det ingen tvil fra min side. Jeg måtte forsvare meg selv! Med kniv i hånden stormet jeg ut døren med mine kamerater for å få vekk kommunistene som utgjorde en trussel mot min og mine kameraters sikkerhet. Bestemt for å kjempe til min siste dråpe blod og ikke gi kommunistene en eneste sjanse, drev vi de oppover gaten. De tidligere hardføre antirasistene søkte ly hos mine naboer der de ringte politiet og sine foreldre. De som stod igjen tok vi raskt kontroll over og drev de oppover gaten likt en hyrde leder sine får.
Forbannet gav vi oss på kommunistene, som når de fikk møte motstand ikke lenger var så tøffe, men ba gråtende om nåde. Politiet ankom plassen med våpnene rettet mot oss, og tvang mine kamerater og jeg å legge oss ned. Vi ble påsatt håndjern og ført til Trondheims politistasjon.
At politiet velger å anholde tre menn som sloss for sine liv etter å ha blitt angrepet i sitt eget hjem, ville vært vanskelig for meg å tro for noen år siden. Men som offentlig aktivist i Motstandsbevegelsen så er det i dag en virkelighet jeg lever i.
Noen dager senere når jeg var i ferd med å ta ned de plakater som hadde blitt hengt opp i området jeg bor, så kom politiet og arresterte meg, samt beslagla kniven jeg brukte til å skrape vekk plakatene med. En anmeldelse ble opprettet og jeg fikk beskjed av politiet om at hvis jeg forsøkte å fjerne plakatene en gang til ville jeg bli satt i varetekt i lang tid. Senere på dagen ble jeg oppringt av en sjef på politistasjonen som ville gjøre en avtale med meg om at han skulle se til at plakatene ble fjernet og at jeg da ikke skulle gå rundt i området med skarpe verktøy. Dette var torsdag, og i skrivende stund henger plakatene fortsatt oppe.
Da jeg satt i varetekt på politistasjonen, kjente jeg glede. Vi har flere ganger pratet om at det finnes en risiko for at vi blir angrepet i vårt hjem og vi har felles lagt en plan for hvordan vi skal agere om så er tilfelle. Full fart fremover – uten hensyn! Dette var også slik vi handlet søndag som var. Ikke EN Motstandsmann ble skadet under angrepet, men to av angriperne måtte bli fraktet til sykehus og forlot området gråtende med sine foreldre.
En av antirasistene har uttalt seg slik i media, om sitt møte med medlemmene fra Motstandsbevegelsen: «Dette var veldig skremmende, det er første gang jeg har vært redd for kameratenes liv under en aksjon mot nazisme i Norge».
Nøyaktig slik skal det føles, og kommer det til å føles når man angriper oss, og da fremfor alt i vårt eget hjem der man truer med å skade både oss og husdyr. Ikke under noen omstendigheter kommer vi til å ta noen hensyn når vi blir angrepet i vårt eget hjem. Full fart fremover, og gjør mest mulig skade, er det som gjelder for oss. Vil man stoppe vår kamp så må man gjøre seg beredt på dødelig kamp, for vi kommer ikke å vike!
Motstandsbevegelsen har vist at man både vil og kan forsvare seg. Vi har trent hardt på ulike situasjoner og vi kommer til å fortsette å gjøre det. Jeg vet at volden i samfunnet kommer til å bli mye verre enn hva den allerede er og i fremtiden kommer våre fiender til å anvende våpen for å stoppe oss. Vi har sett hvordan nasjonalister i Sverige har blitt angrepet på de mest brutale måter og jeg ser det som en plikt å forsvare både meg selv og mine kamerater imot disse feige angrep.
I Trondheim i mars fikk antirasistene og kommunistene beskyttelse av politiet når de angrep oss, og allikevel slo vi tilbake. Å være offensiv og slå hardt tilbake mot angrep er den rette veien å gå, og vi må være klar for å ofre oss selv for å åpne det felles mål, som er et Fritt Norden.
Er jeg redd etter å ha blitt oppsøkt i mitt hjem? Nei, det er jeg absolutt ikke. Derimot er jeg mer motivert nå enn noensinne til å fortsette kampen for et Fritt Norden. Flammen i mitt bryst brenner sterkere nå enn noensinne! Nå har vi vist Norges befolkning at man kan slå tilbake og at man bør slå tilbake, i stedet for å unnskylde seg og klage i media. Vi kommer til å trene nye medlemmer til å slå tilbake på samme måte som vi gjorde. Vi hverken skjemmes eller er redde for å innrømme det – for vi har ingenting å tape på det, kun å vinne!
Gjennom Kamp til Seier – For et Fritt Norden!
