HISTORIE Den 25. mai 1945 ble andre verdenskrigs «siste» slag på europeisk jord utkjempet da kommunistiske styrker inntok byen Odžak i daværende Kroatia.
Historien om slaget ved den kroatiske byen Odžak på slutten av krigen i 1945 er lite kjent utenfor Kroatia, og var under den kommunistiske perioden praktisk talt forbudt å omtale da det ikke akkurat var til fordel for den, i propagandaen, «seirende» kommunismen. Byen, som ligger i nordre Bosnia (en del av Kroatia som ble separert av kommunistene og som fortsatt i dag ikke har blitt gjenforent med fedrelandet) ble forsvart av 4 000 kroatiske soldater fra Ustasja og den kroatiske hæren, og var omringet av mangedobbelt sterkere kommunistiske «partisaner»-styrker. Det som kommunistene trodde skulle bli en lett seier ble et sjokk for angriperne som led enorme tap i gjentakende nederlag. Forsvarerne bød på fanatisk motstand, kampen dro ut og dager ble til uker, og etter en stund kom ordren fra Beograd til de kommunistiske okkupasjonsstyrkene: «Alle som forsvarer Odžak må forsvinne før Josip Broz Titos fødselsdag den 25. mai!»
Flere brigader ble satt inn mot forsvarerne av byen, som kjempet helt frem til den bitre slutt. Majoriteten falt i kamp og de som kapitulerte hadde ingen nåde i vente fra de røde, men ble umiddelbart henrettet. Det var dog noen som klarte å bryte gjennom kommunistenes linjer og fortsatte kampen i en geriljakrig i skogene i hele tre år(!) etter den offisielle krigsslutten.
Befalhaveren for byens forsvar var Ivan Čalušic, hvis styrker holdt Odžak by og de omkringliggende landsbyene Srnava, Jošavica, Potočan Vrhovac og Svilaj. Petar Rajkovačic hadde befal over styrker som holdt et annet område i byens omgivelser og forsvaret av den søndre flanken sto under Petars bror Ivo. Den østre flanken ble holdt av Pejo Ilak og hans styrker. I tillegg hadde en styrke under Ibrahim «Vitez» Pjanic ansluttet seg til forsvarsstyrkene da de var forhindret fra å retirere vestover.
Den 19. april startet kampene og partisanene var under vrangforestillingen at de kunne ta byen med én gang. Til dette formålet hadde de satt inn fire brigader – den «16. muslimske brigaden», den «19. brigaden fra Brčko» samt den «14. og 27. Sentralbosniske brigaden». Til tross for sin store numeriske overlegenhet endte angrepet katastrofalt for de kommunistiske styrkene. Hundretalls kommunister falt i de første stormingsforsøkene, mens forsvarerne som var vel forberedte hadde få tap. Tilbakeslaget skapte irritasjon hos den kommunistiske overbefalhaveren Tito som krevde en løsning på situasjonen: «Det finnes intet å vente på». Dette økte nervøsiteten hos partisan-offiserene som umiddelbart beordret nye storminger og ignorerte tapene som disse ordrene forårsaket sine egne styrker. Angrepet var fullstendig mislykket og kommunistene led enorme tap. Situasjonen ble ytterligere forverret av at de kroatiske forsvarsstyrkene gikk til motangrep. Partisaner-styrkene ble paralysert og et stort antall soldater deserterte.
I slutten av april kom en ny beskjed til partisanene fra Titos stab: «Hvis territoriet rundt Odžak ikke renses raskt bærer dere alle det fulle ansvaret!». Den 4. mai innledet partisanene en aksjon for å «knuse motstanden» rundt Odžak, som var under ledelse av Miloš Zekic. Alle de fire brigadene gikk til angrep og skulle innledningsvis nøytralisere de kroatiske bunkerne og forsvarsstillingene. Heller ikke dette forsøket ble noen suksess, da kroatene forsvarte seg utmerket – under forutsetningen om at motstanderen ikke ville ta noen fanger.
Ved et tilfelle retirerte Ustasja-styrker og hærstyrker fra Odžak til landsbyen Vlaška Mala hvor de organiserte et bakholdsangrep mot partisanene. Et stort antall kommunister falt og et stort antall flyktet hals over hode med sine våpen forlatt, hvoretter Odžak ble gjenerobret.
Den 8. mai, dagen før Tysklands kapitulasjon, forsøkte 5 000 partisaner på nytt å innta landsbyen Vlaška Mala, hvilket igjen resulterte i katastrofe for kommunistene og i et motangrep der Ustasja avanserte helt til landsbyen Vrbovac hvor partisanene hadde kommet fra. Partisan-offiseren Stevo Kovacevic sendte en melding til hovedkvarteret i Beograd:
Fienden kjemper desperat, ikke engang gamle kjemper har sett noe liknende. Hver eneste Ustasja må først bli drept før vi kan erobre et objekt. Vi er fortsatt i våre utgangsposisjoner.
Det nærmet seg Titos fødselsdag og situasjonen i Odžak hadde fortsatt ikke kommet nærmere en løsning. Ikke engang etter at det ble satt inn en femte brigade. Da kom det nye ordre fra Beograd: «Fly skal settes inn». To skvadroner med tolv fly tok av mot Odžak og bombet og beskjøt uavbrutt i to dager, den 23. og 24. mai. På dette tidspunktet begynte tapene til Ustasja og den kroatiske hæren å bli store. I motsetning til partisanene hadde de heller ikke uthvilte styrker. Sykehuset i Prud nær Odžak var fullt av sårede. Partisanene inntok til slutt Odžak og landsbyene Vlaška Mala på Titos fødselsdag den 25. mai etter flere dager med konstant bombardement. Sporadiske kamper fulgte deretter rundt sykehuset i Prud. Til tross for at kommunistene inntok Vlaška Mala klarte 150 forsvarere å bryte seg gjennom partisanenes mange forsvarsringer og knuste Stevo Kovacevics 14. brigade. Dette ruinerte Kovacevics offiserkarriere, da han for alltid ble latterliggjort av «hva en håndfull Ustasja hadde gjort».
Etter at forsvaret var knust kom hevnen. På sykehuset i Prud myrdet kommunistene alle 80 pasientene og det medisinske personalet. Bare 200 Ustasja- og kroatiske soldater kapitulerte, hvilke ble henrettet umiddelbart. I landsbyene rundt Odžak ble alle menn eldre enn 15 år drept. År etter år senere i denne delen av nordre Bosnia fantes det ingen elev i grunnskolen som hadde en levende far. I tillegg til de menneskelige ofrene, som ble ansett berettiget i kommunismens navn, mente regimet også at byen, grunnet sin fascisme, skulle nektes jernbane. Den ble lagt rundt Odžak etter krigen.
Ivan Čalušic og en del av hans styrker klarte å bryte seg gjennom kommunistenes linjer og bedrev geriljakrig i ytterligere to år i skogene nord og i sentrale Bosnia. Han ble imidlertid forrådt og ble pågrepet i byen Tuzla hvor han senere ble dømt til døden.
Selv i dag er Petar Rajkovačics skjebne ukjent. Det sies at han klarte å ta seg gjennom kommunistenes linjer, at han tok selvmord, eller at han klarte å ta seg til Spania. Det finnes de som påstår å ha sett ham i Valencia og Madrid.
I Jugoslavia ble 15. april hvert år feiret som «dagen for byen Odžaks «befrielse» fra fascismen», til tross for det faktum at partisanene ikke klarte å innta byen før fem–seks uker senere.
