For noen uker siden rapporterte Nordfront.se om en far i Texas som drepte en pedofil som var i ferd med å voldta hans fem år gamle datter. Helt siden jeg leste om den hendelsen har jeg følt et snev av håp.
Den unge pappaen i Texas viste ikke bar stort mot, men også livskraft. For å klare å forsvare det som man er glad må den flammen og livskraften pulsere i ens årer. Vil man ikke sloss for det man elsker, eller enda verre, ikke engang føler at man elsker – så har alt gått tapt. Man har solgt sin sjel og igjen finnes bare et tomt skall av egoisme og bekvemmelighet. Spørsmålet man må stille seg er hvorfor så mange mennesker ikke lengre føler den livskraften og viljen til selvforsvar?
En vesentlig grunn er at dagens generasjoner hver dag mates med destruktiv propaganda. Vi lever i et samfunn som nærer oppunder våre dårligste sider. Begrep som heder, ære og styrke har blitt byttet ut med egoisme, lathet og svakhet. Medier leverer raske og enkle løsninger og propper folket fulle med «smertestillende».
På noen tiår har svenskenes sinn blitt forgiftet. Igjen finnes bare likegyldighet og mangel på engasjement. Den bitre sannheten er at så lenge folket ikke orker bry seg kan overgrepene fortsette. Det er derfor livskraften er så utrolig viktig å bevare og styrke. Hvor finnes viljen til forsvar egentlig? Hvor finnes de lojale følelsene for sitt folk, sin rase og sitt land?
Man skulle kunne sammenligne det multikulturelle Sverige med hva faren i Texas til sin forskrekkelse fikk se; en utlending i ferd med å voldta hans datter. Pappaen forsto at han måtte handle nå, for om han venter blir datteren skadet enda mer. Instinktivt overmannede han utlendingen og slo han i bakken. Det fantes ikke tid til å tenke, likevel fantes det ingen grunn til å ikke gripe inn og stoppe overgrepet.
Tillates overgrep kommer de til slutt å kulminere og skadene av de blir vanskeligere å reparere. Ser man at noen eller noe skader det man elsker, er det ens plikt å forhindre at slikt skjer. Like selvklart som det var for pappaen å agere, like selvsagt burde det være for vårt folk å si ifra, innen det er for sent.
Det finnes håp og det finnes et lys i mørket. Det er på høy tid å rette blikket mot lyset og innse konsekvensene av overgrepene. Selv ble jeg høyst motivert og trigget av denne historien, da det virkelig beviser at motet finnes i oss og viljen til å forsvare det man elsker er et meget sterkt instinkt. Vårt ansvar er å lokke frem de sanne og livsavgjørende følelsene igjen og når det har skjedd, hjelpe andre ut av dvalen, innen den sjelelige, kulturelle og raselige voldtekten er fullbyrdet.
