INTERVJU Frihetskamp har gleden av å presentere et intervju med den amerikanske folkemusikeren og aktivisten Paddy Tarleton.
Kan du fortelle oss litt om din oppvekst og bakgrunn, om din politiske oppvåkning og hvordan du ble involvert i politisk aktivisme?
Jeg ble født inn i en katolsk arbeiderklassefamilie i et helt hvitt forstadsområde. Vi var ganske tradisjonelle. Våre naboer var alle venner, alle stolte på hverandre og vi passet på hverandre. Jeg hadde en relativt lykkelig barndom. Når jeg begynte på ungdomsskolen, satte staten i gang med å busse hvite arbeider- og middelklasse-skolebarn inn til svarte og latinamerikanske områder i sentrum av byen for å gå på skole der. Dette var rundt den tiden med Rodney King-rettssaken så rasemotsetningene var utrolig høye. Det var nok min første «oppvåkning», men jeg visste aldri hvordan å artikulere noe av det før jeg ble eldre. Jeg husker å ha fått mye hets for å være hvit. På grunn av dette, satt mine foreldre meg inn i en privat katolsk skole for en kort stund, men vi hadde ikke råd til det særlig lenge, så etter et kort opphold var det tilbake til den stinkende jungelen av det amerikanske offentlige skolesystemet. Det var slik for de fleste barn av min generasjon. Etter dette holdt jeg meg stort sett for meg selv. Jeg gjorde det veldig bra faglig, men jeg hatet hvordan lærerne var så redde for minoritetselevene, hvordan de unngikk å disiplinere dem av frykt for å miste jobbene sine. Noen av de virkelig feige lærerne gikk ut av sin vei for å disiplinere hvite elever foran ikke-hvite i et patetisk forsøk på å vinne favør hos minoritetene. Disse typene finnes fortsatt i dag, du ser dem hele tiden; «virtue signalers» kaller vi dem på engelsk. Med den borgerlige venstresiden handler alt om å signalere sin moralske overlegenhet til andre. Det handler først og fremst om å bli oppfattet som «god» og «tolerant» fremfor alt annet.
Dette var noe som virkelig stakk ved meg. Jeg var aldri i stand til å la det gå, selv under en svært kort periode på slutten av tenårene da jeg regnet meg som libertarianer [politisk filosofi som vektlegger individuell frihet og privatisering av samfunnet, red. anm.], men dette varte dog ikke særlig lenge. Da jeg var rundt 19 år ble jeg skutt på av en gjeng voldelig svarte i min hjemby av den ene grunnen å være hvit på feil sted og til feil tid, dette til og med i min egen hjemby som var hovedsakelig hvit. Jeg var sammen med en venn som hadde fått jobb som dørvakt ved en studentpub i byen. Han hadde kastet ut en gjeng med svarte fordi de hadde viftet med en pistol og seksuelt trakassert kvinner inne på utestedet. Senere den kvelden, da jeg og vennen min gikk for å kjøpe nattmat, ble vi plutselig oppdaget av den sammen gjengen. To av dem hoppet ut av en bil og oppsøkte meg. Vennen min ba meg å løpe og før jeg visste ordet av det så skjøt de to til tre skudd etter meg. Jeg gjemte meg under en varebil ved en nærliggende parkeringsplass og jeg hørte hvordan de skjøt i retningen mot vennen min. Heldigvis så traff de ham ikke, men på det tidspunktet så visste jeg ikke det. Dette minnet holdt fast ved meg i lang tid og da jeg var ferdig med universitet så begynte jeg å jobbe i det offentlige skolevesenet ettersom jeg ønsket en karriere i undervisning. Etter et par års arbeid ved den samme offentlige skolen jeg selv hadde blitt busset inn til som barn, kom mange av de vonde minnene tilbake. I løpet av den tiden ble jeg helt overbevist om raseforskjeller og begynte å omfavne nasjonalisme. Jeg har alltid hatt tanker og meninger, men jeg følte aldri at jeg kunne gjøre noe seriøst med dem. Det var ikke før jeg traff Matthew Heimbach noen år senere at jeg først organiserte meg og ble inspirert til å jobbe mot noe positivt for vårt folk.
Når begynte du å spille tradisjonell folkemusikk?
Tradisjonell musikk er noe som alltid har vært i min familie. Min bestefar var en folk- og country-musiker ved siden av jobben og elsket musikk. Han likte spesielt amerikansk country og irsk folkemusikk, noe som alltid har vært stort i min familie. Jeg har mange gode barndomsminner av å være i huset hans og høre Ronnie Drew spilles i bakgrunnen samt av min far spille Irish Rovers og Liam Clancy i bilen. Min far lærte meg å spille gitar da jeg var veldig ung, siden lærte jeg meg å spille gitar ved å spille til favorittplatene mine. I tenårene og tidlig i tjueårene ble jeg interessert i punk rock, men mot slutten av tjueårene begynte jeg å gå tilbake til den musikken jeg hadde hørt på som barn. Jeg begynte etterhvert å utforske eldre og mer tradisjonelle former for europeisk folkemusikk, for det meste angelsaksisk og keltisk tradisjonell musikk og litt tysk folkemusikk, i tillegg til massevis av keltisk og engelsk folkemusikk, som var min absolutte favoritt og som fortsatt er det. For oss nordamerikanere har nesten alle våre tradisjonelle sanger røtter i de britiske øyer. Jeg er veldig stolt av dette.
Folkemusikk har siden 70-tallet vært sterkt assosiert med venstresiden og hippie-kulturen. Hva betyr tradisjonell folkemusikk for deg, og hvordan passer det inn med ditt politiske budskap?
Mens dette for det meste er sant, så er det bare fordi folkemusikken gjennom musikkbransjen ble kapret av jødisk-eide plateselskaper og produsenter som ønsket å promotere en dekadent livsstil og anti-nasjonalistiske følelser blant unge mennesker på den tiden. Da folkemusikken ble populær igjen på 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet var den ikke veldig politisk i begynnelsen, men når den radikale venstresiden begynte å infiltrere akademia ved midten og slutten av 1960-tallet, ble folkemusikk-bevegelsen dessverre smittet av den venstreorienterte propagandaen. Mange av de første opprinnelige artistene på den tiden kopierte simpelthen 1930-tallets og den epokens stil ved å søke tilhørighet med arbeiderpartier og arbeiderbevegelser, men ingen av disse gutta, ikke engang Woody Guthrie, ville ha menget seg med de venstreorienterte som kom senere om han hadde fått et glimt inn i fremtiden. Venstresiden gjør fortsatt dette i dag. Det er morsomt når du tenker over det.
Hva er noen av dine inspirasjonskilder, både musikalsk og politisk?
Hovedsakelig tradisjonell folkemusikk, både fra det 18. og 19. århundret, samt begynnelsen av det 20. århundret, i tillegg til gammeldags string-band musikk. Jeg elsker engelsk, irsk og skotsk folkemusikk ettersom det er røttene til den nordamerikanske folkemusikken. Jeg liker også god fløyte-og-tromme-marsjmusikk og jeg håper å innlemme marsjmusikk i aktivisme og demonstrasjoner i fremtiden. Jeg er også en veldig stor fan av barokkmusikk.
Politisk henter jeg mye inspirasjon fra de mange grupperingene på den nasjonalistiske høyresiden, særlig fra Europa. Jeg har enorm respekt for Den nordiske motstandsbevegelsen som jeg mener er en av de beste nasjonalistiske gruppene i Europa. Deres visuelle estetikk alene er noe som andre grupper, spesielt her i Nord-Amerika hvor vi henger litt på etterskudd når det gjelder slike ting, burde se til og lære av. Jeg er virkelig mektig imponert over Motstandsbevegelsen. Gyllent daggry er en annen organisasjon som har påvirket meg og mine kamerater i Tradisjonalist Workers Party. Ba’ath-partiet i Syria og flere andre land i denne delen av verden er også noe jeg tror europeerne kan hente inspirasjon fra. Det er en veldig spennende og lovende tid for etno-nasjonalister verden over.
Du har skrevet en sang som heter «The Battle of Sacramento» om et sammenstøt mellom aktivister fra ditt parti og venstreekstreme. Fortell oss om hva som skjedde og hvordan det inspirerte sangen.
Det er mye av romantikk rundt akkurat den sangen og det er vel fortjent. Det er velfortjent av våre kamerater som stod opp mot voldelige venstreekstreme i gatene i Sacramento den dagen. I utgangspunktet hadde våre gutter fått tillatelse til å organisere en fredelig demonstrasjon ved rådhuset i Sacramento. De venstreekstreme, som er de samme forvirrede, borgerlige, voldelige kjeltringene som man finner alle andre steder i den vestlige verden, bestemte seg for å forstyrre vår demonstrasjon. Delstaten California, som du kanskje vet, er et veldig merkelig sted og om demonstrasjonen hadde funnet sted i en hvilken som helst annen stat i landet så ville de venstreekstreme blitt slått ned av politiet før situasjonen kom ut av kontroll. Etter hva jeg forstår, så kom ikke engang mesteparten av motdemonstrantene selv fra området. Svært mange av dem var medlemmer av fagforeninger som BAMN, den som blant annet Yvette Felarca er en del av. Hun var den radikale og voldelige marxisten som ble intervjuet av massemedia kort tid etter hendelsen og som faktisk sa helt åpent på TV at de var der for å bruke vold mot oss. De andre som deltok var for det meste kjeltringer og forbipasserende som ønsket å delta i kaoset, de fleste av dem var selvfølgelig ikke-hvite. Våre kamerater klarte likevel å forsvare seg mot den aggressive mobben selv mot svimlende odds. Jeg skrev sangen umiddelbart etter å ha sett nyhetsrapportene.
Musikken din handler mye om amerikansk kultur og historie. Hvorfor tror du så mange hvite amerikanere har mistet sin tilknytning til sin europeisk-amerikanske identitet?
På et tidspunkt kort tid etter andre verdenskrig begynte hvite amerikanere, spesielt i de nordlige deler av landet, å bytte deres kollektive identitet for middelklasse-komfort. I mellomtiden ble den hvite arbeiderklassen tvunget til å leve med den harde realiteten og se sine lokalsamfunn bli radikalt endret av den kulturmarxistiske popkulturen og de store bølgene av svart migrasjon fra sør. Som William Luther Pierce en gang sa: Den hvite middelklassen likte det ikke, men de tolererte det så lenge de kunne være skjermet fra det, og de ignorerte totalt det faktum at dette til slutt ville påvirke alle fremtidige generasjoner. Denne motbydelige egosentriske holdningen har dessverre blitt eksportert til andre deler av den europeiske verden og det vi sliter med i dag er et direkte resultat av denne svært negative «amerikaniseringen» av verden.
USA har siden slutten av andre verdenskrig vært en forkjemper for kapitalisme, multikulturalisme og globalisme. I min egen hjemstat Delaware ble byen Wilmington et åsted for noe av den groveste volden under 1968-opptøyene da svarte bestemte seg for å totalt ødelegge og rive i stykker byen. Den har egentlig aldri kommet seg siden og er fremdeles i ekstremt dårlig stand med en drapsstatistikk som er skyhøy. Mesteparten av byen ligner nå den tredje verden med et par veldig små hvite enklaver spredt rundt omkring. I dag er de fleste hvite som bor der politiske korrekte feiginger som selger ut sine barns fremtid. De er selvhatende hvite, en sterk kontrast fra sine forfedre som opprinnelig bygde byen. Du som bor i Norden vet hvordan dette er. Det gjør meg forbanna og det gjør meg trist. De fleste av dem jeg vokste opp med vil ikke lenger ha noe med meg å gjøre, ikke fordi de egentlig er uenig med meg, de vet inderlig godt hvordan det er og hvorfor det ser ut slik det gjør, men fordi de ikke vil bli beskyldt for å assosieres med en «fanatiker» og «hater» som er det den lokale pressen i samarbeid med venstreekstreme stemplet meg som da de hang meg ut sist sommer. Dette er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør. Jeg er villig til å dø for det! Jeg ønsker å vinne! Jeg gjør det fordi jeg vet at det er dette mine besteforeldre og forfedre ville ønsket jeg hadde gjort om de hadde visst hva slags verden deres etterkommer kom til å vokse opp i. Jeg ser på min musikk og innsats i den nasjonalistiske bevegelsen som et verktøy og et direkte middel for å bringe vårt folk tilbake til sine røtter, en total overtagelse av vår kollektive underbevissthet. Vi trenger ikke bare å finne tilbake til våre røtter, vi må også sørge for å gjenvinne den og til slutt eie det vi har funnet tilbake til. Musikk og kunst, som du kanskje vet, kan lett bli manipulert og kjøpt opp av elitene. Dette er hva det kunstneriske oppdraget av vår revolusjon betyr for meg og dette er hva det bør bety for oss alle.
Musikk og kunst har vært en stor del av suksessen til venstreorienterte politiske og sosiale bevegelser gjennom historien. Hva tror du vi kan lære fra den radikale venstresiden og deres bruk av musikk og kunst?
Når det gjelder musikk så har venstresiden, til tross for at de har ideologisk feil, alltid klart å vekke begeistring hos ungdommen. Dette er fordi det er lett å få med seg ungdommen til å rive noe ned. Nå er vår tid kommet og vi må dra full nytte av det. Vi vil ikke ha denne muligheten for alltid. Vi har allerede sett fremveksten av Alt-Right-bevegelsen og på første gang på veldig lenge er det nettopp vår side som er på offensiven. Det er venstresiden som representer status quo og det politiske og kulturelle etablissementet. De som fortsetter å benekte dette faktum viser bare hvor virkelighetsfjerne de virkelig er. Det beste med det hele er at vi som nasjonalister, i motsetning til venstresiden, faktisk har en reell plan for fremtiden og konstruktive midler for å bringe våre ideer til realisasjon. Ingen antifa eller radikal venstreekstremist kan noen gang komme opp med et svar på spørsmålet: Hva kommer etter at røyken har klarnet? Det er fordi det finnes ingen plan. For dem handler alt om å ødelegge og rive ned, ikke å bygge opp. Dette er grunnen til at de er på den tapende siden av historien. Det som er verst er at de faktisk gjør opprør mot selve naturen. Du trenger ikke å gå for langt tilbake i historiebøkene for å finne ut akkurat hva som skjer med de som forsøker å gå imot Guds natur.
Du bruker mye satire for å få frem budskapet i sangene dine. Hvordan finner du inspirasjon til tekstene dine?
Jeg pleier som regel å skrive tekstene på sparket der og da, eller kort tid etterpå når jeg opplever noe, som med «Battle of Sacramento» eller «Chicago Ballad». Når noe av betydning skjer med vårt folk, hvor som helst i verden, prøver jeg å gjøre en innsats for å forevige denne hendelsen i sang. Det er hva alle visesangere gjennom vår historie har gjort. Ikke for å høres altfor pretensiøs ut, men jeg ser meg selv som en bærer av denne tradisjonen. Vår historie må fortsette!
https://www.youtube.com/watch?v=vQDlP1NDArE
Hvem er noen av dine egne personlige favorittartister?
Noen av mine absolutte favoritter er Luke Kelly, A. L. Lloyd, Margaret Barry, Jim Croce, sammen med utallige andre selvfølgelig, men det blir for mange å nevne. Nylig oppdaget jeg musikken til den canadiske folk/countrysangeren Stompin ‘Tom Connors. Det er virkelig flott musikk som er verd å sjekke ut. Jeg liker også andre sjangere som punk, metall, og mye av den gamle RAC- (Rock Against Communism) og nasjonalistiske Oi!-musikken. Det er virkelig klassisk materiale og har elementer av tradisjonelle engelske ballader.
Jeg så nylig et bilde av deg sammen med et norsk black metal band. Hva er din mening om europeisk metal-musikk, og black metal spesielt?
Bildet ble tatt utenfor en Enslaved-konsert. Et utrolig flott band og en fantastisk gjeng. Jeg er en veldig stor fan av europeisk black metal, spesielt skandinavisk og tysk black og ekstreme metal. Noen av mine absolutte favoritter er Kampfar, Taake og Arkona fra Russland. Noen blir overrasket over å høre dette, men du må huske at jeg i tenårene og begynnelsen av tyveårene spilte i punkband og black metal var noe mange i den musikkscenen liker og fortsatt omfavner. Det er også veldig sterke folk-elementer i europeisk ekstreme metal.
Europeisk black og folk metal har gjort underverker for hvit etno-nasjonalisme ved at den har direkte gjenopprettet vår kollektive underbevissthet via musikken og musikkscenen rundt den. Hvor mange unge nasjonalister har funnet veien inn i bevegelsen gjennom den musikkscenen? Utallige! Selve stemningen i musikken er også veldig regional. Den ville ikke ha kommet fra noe annet sted i verden. Du trenger ikke engang å være særlig kjent med musikken, likevel når du hører den, kan du umiddelbart få en følelse av hva det handler om. Jeg tror det er grunnen til at det tiltrekkes så mange unge hvite mennesker med sans for tradisjonalisme til akkurat denne type musikk. Den er deres og de kan føle det i musikken. Myrkgrav er forresten et fantastisk norsk enmanns folk/black metal-band. Kan anbefale det på det sterkeste.
I motsetning til tidligere hvor nasjonalistisk musikk var veldig rockepreget har nå andre sjangere som for eksempel fashwave og tradisjonell musikk kommet på banen. Hvordan ser du på fremtiden for nasjonalistisk musikk?
I tråd med at vår bevegelse vokser og utvides vil også våre kunstneriske uttrykk gjøre det samme, vi vil dermed med tiden nå flere sjangere. Jeg håper på å se alle former for hvit europeisk musikk spilles og representert.
https://www.youtube.com/watch?v=IUScvjjvYE8
En av de viktigste aspektene ved den nasjonalistiske ungdomskulturen i tidligere tider var den svært levende konsert- og musikk-kulturen. Nå som en stor del av bevegelsen, spesielt i USA, finnes utelukkende på Internett, bør man begynne å arrangere og spille konserter igjen?
Jeg har faktisk prøvd å organisere en støttekonsert til inntekt for en hvit Boer-familie som ble drept Sør-Afrika, men det har dessverre vist seg å være vanskelig. Å organisere konserter og sosiale sammenkomster burde være like viktig som gateaktivisme. Jeg oppfordrer alle nasjonalister fra alle sjangere til å organisere konserter.
Hvor kan folk høre og støtte musikken din?
For øyeblikket selger American Defence Records min første utgivelse på CD og vinyl. Mitt andre album «Privileged» er for øyeblikket kun tilgjengelig digitalt på min hjemmeside. Jeg håper på å slippe mine to neste utgivelser digitalt samt på fysisk format gjennom enten American Defense Records eller gjennom et annet selskap. Om du som leser dette ønsker å gi ut min musikk, ta gjerne kontakt med meg.
Hva er dine fremtidige planer?
Først og fremst så har jeg konkrete planer om å spille flere konserter i år. Jeg arbeider også med to nye album, hvorav den ene vil bestå utelukkende av tradisjonelle sanger og vil være et samarbeid med andre nasjonalistiske folkemusikere. Jeg vil også trappe opp gateaktivismen. Jeg håper også på å spille konserter i Europa ettersom jeg lenge har ventet på å spille der.
Har du noen inspirerende solskinnshistorier eller anekdoter du ønsker å dele?
Det er interessant at du nevner det. Jeg kjenner mange mennesker som er yngre enn meg som tidligere var venstreorienterte, men som siden har sett lyset, enten gjennom personlig erfaring eller bare gjennom grunnleggende undersøking av fakta og en aksept av virkeligheten. Jeg har selv et par venner som i oppveksten aldri var veldig politiske, men som plutselig ble trukket mot nasjonalisme etter at de fikk barn. Jeg tror det alene forteller mye om hvor vi er akkurat nå i vår tid. Vi har begynt et nytt kapittel i tidslinjen av vårt folk. Vårt folk begynner å få et øye for nasjonalisme og mot å omfavne sin kollektive identitet. De er i ferd med å kvitte seg med skallet av «meg»-generasjonen som deres foreldre har oppfostret dem i. De forstår nå, for første gang, at de er en del av et folk og at de må ta et visst ansvar og at de ikke har noe annet valg enn å godta dette.
Tusen takk for intervjuet! Noen siste ord til dine nordiske fans?
Takk for deres støtte! Dere er alle kamerater. Dere har min fulle støtte og jeg håper å besøke Norden veldig snart og ta del i aktivisme der. Som jeg har sagt tidligere så mener jeg Motstandsbevegelsen er en av de beste organisasjonene nå for tiden, så fortsett med deres utrolige arbeid, og viktigst av alt – aldri gi opp. Sammen vil vi vinne!
