HISTORIE Den 9. september 1917 ble den norske frontkjemperen og nasjonalsosialisten Olaf Lindvig født. Han ble med i Waffen-SS for å kjempe for Finland og deltok blant annet i kampene ved Leningrad.
Olaf Trygve Lindvig var en sentral norsk nasjonalsosialist, frontkjemper og stabsoffiser i Germanske SS-Norge. I kamper på østfronten var han SS-Obersturmführer og mot slutten av krigen tenkte han å kjempe til siste slutt sammen med Jonas Lie. Han angret aldri for at han forsvarte Europa mot bolsjevismen og kjempet for nasjonalsosialismen.
Olaf Lindvig ble født i Narvik den 9. september 1917. Mesteparten av oppveksten tilbrakte han dog i den lille byen Fåvang, nær Lillehammer. Han utdannet seg tidlig, som 16-åring, til offiser og ved krigsutbruddet var han politimann i Oslo. Da Tyskland invaderte Norge for å komme britenes invasjonsplaner i forkjøpet i april 1940 var han fenrik og deltok i kampen mot de tyske invasjonsstyrkene.
Dette var dog ikke et bevisst valg, og da okkupasjonen var et faktum ble Lindvig på høsten 1940 med i Nasjonal Samling. Han fikk igjen tjene i politiet og ble kort tid etter med i Waffen-SS. Ifølge ham selv var dette først og fremst for at han som nordmann ville kjempe for det finske folket mot bolsjevikene. Etter treningsleir i Tyskland gav Heinrich Himmler marsjordren, men den gikk ikke til Finland, men til Leningrad.
Lindvig deltok i kampene ved Leningrad i 1942 som SS-Obersturmführer (løytnant) og kompanisjef i 1. Kompani i Den Norske Legion og som kompanisjef i 1. Kompani i Regiment Norge, Divisjon Nordland.
Lindvig var en av nærmere 6 000 nordmenn som sloss på østfronten. 1 000 av dem kom aldri hjem igjen. Han kjempet bitre kamper i 40 minusgrader og ble hardt såret i april 1942. Fra sommeren samme år var Lindvig stabsoffiser og noen ganger vikarierende leder for Germanske SS-Norge.
På slutten av 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment «Norge» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad og var nå SS-Hauptsturmführer (kaptein). I januar 1944 ble han igjen hardt såret og ble sendt til Oslo der han ble nektet å reise tilbake til fronten. Han fikk i stedet inngå i staben fra tidlig 1945.
I begynnelsen av mai hadde Jonas Lie, leder for Germanske SS-Norge, sammen men justisminister Sverre Riisnæs og politisjef Henrik Rogstad barrikadert seg på et gods i Vest-Norge som de forsvarte med blant annet et maskingevær. Olaf Lindvig forsøkte å mobilisere SS-skijegerbataljon Norge for å styrke forsvaret av dette godset og under Jonas Lie kjempe til siste mann. Lindvig rakk dog aldri frem mens Jonas Lie var i live. Lie hadde blitt funnet død i huset, omringet av Hjemmefronten, og hadde enten tatt sitt eget liv eller blitt offer for et dårlig hjerte i kombinasjon med feberkramper relatert med felttoget i øst i 1943.
Lindvig ble tatt til fange og ble senere dømt til tolv års fengsel og tvangsarbeid under det såkalte landssvikeroppgjøret. Etter krigen og den sonte fengselsstraffen kjempet Lindvig seg tilbake til tross for at den nye regjeringen gjorde tidligere frontkjempere og nasjonalsosialister praktisk talt rettsløse, selv etter sonet straff.
Spottet i store deler av det norske samfunnet bidrog han i stedet med mye positivt lokalt i Fåvang der han foruten friluftsliv jobbet med å skaffe arbeid til andre nordmenn. Han startet en betongfabrikk og bygde hytter sammen med broren sin og hadde 40 ansatte i løpet av en 20-års periode. Han skal også ha bygget Shell-bensinstasjonen i den lille norske byen, som i dag har 686 innbyggere. Mot slutten av livet ble han konsulent ved Securitas-kontoret i Oslo. Han hadde på denne tiden også giftet seg og fått fem barn.
Olaf Lindvig stod rakrygget helt frem til sin død den 2. februar 2007. Han angret ingenting og sa også dette åpent i intervjuer. Han var en krigshelt og forbilde for de norske frontkjemperne og agerte som dette helt til slutten. Lindvig mottok Jernkorset av andre klasse, Såretmerket samt Rikspolitiets Hederstegn. Av en «feil» ble han på 80-tallet også tildelt Deltagermedaljen for å ha deltatt i kampen mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940. Dette skapte overskrifter i norsk media, men Lindvig besluttet selv å avstå fra denne medaljen.
