FRILUFTSLIV Aktivist Stefan Lund forteller i denne artikkelen om sine natur- og friluftsopplevelser.
Sommeren er over og nå er vinteren her med bitende kulde og snøkledde fjelltopper på den skandinaviske halvøyen. I mellomtiden har høsten funnet sted og passert med sine vakre farger, isende kaldt høstregnet, blandet med sol og varme høstvinder. Mens en del lever i nuet, ser andre fremover og myser med øynene gjennom vintermørket, for å kunne se vårsolen som med sitt lyse skinn gir liv til blomster og blader som på sommeren vokser opp for så til høsten legge seg i dvale og gjenoppstå våren derefter.
Noen ser bakover og minnes sommeren som har vært og ønsker at man kunne få oppleve den fantastiske sommerdagen når solen stod på himmelen, vannet blinket og der bort i fjæren kunne man høre måkens hese skrik.
Vi skal kikke bakover og minnes sommeren 2012, en sommer som for meg har vært fantastisk på mange måter.
Tilsammen med mine venner i Motstandsbevegelsen har jeg i år vandret i den nordiske naturen – i skog og i fjell. Mange dager på sommerhalvåret har vi sittet på en fjelltopp eller ved en elv og tatt del i den frihetsfølelse som man kun får når man vandrer i naturen. Langt borte fra betong og stress, uten klokke og telefon – har vi vandret ut i det ukjente for å finne nye stier å gå.
Vi har vandret i Karolinernes fotspor over Öfjellet og inn i Jämtland. Blant Jotunheimens topper har vi vandret side og side med fjellkyr og får.
I Dalarna har vi overnattet i selskap med stikkende mygg og vi har til og med fått kastet noen snøballer i stekende solskinn på 1800-meters høyde.
Vi har vasket oss og badet i fjellbekkenes krystallklare vann, til kroppen nesten har vært lamslått av den isende kulden som trenger seg igjennom marg og bein.
I skinnet fra bålets flammer har vi sammen sittet å fantasert om kjemper og trolls nærvær i en mystisk omgivelse, og på morgenen våknet til duften av rødsprit og nykokt kaffe.
Når mørket hadde lagt seg og stjernene kommet frem på himmelen har vi anvendt polstjernen som veiviser, akkurat som våre forfedre på sine vandringer. Ved hjelp av stjernebilder har vi funnet rett kurs på vår ferd. Månen har fungert som lys når den har tittet frem bak fjelltopper, og trærne har på dagtid med sine grener vist oss om vi ferdes mot nord eller sør.
Elvenes brus har hjulpet oss å finne vann for å slukke vår tørst og dens fisk har stilnet vår hunger.
Klatrende i fjell har vi sett ørnens barn ta sine første klumsete vingeslag, for så å fly ut i vindens retning under oppsyn av sin mors våkende øyne.
En tur i naturen byr på mange opplevelser, så vel positive som negative, og følelsene er blandede. Sliten går man med et glis om munnen og når ryggsekken forlater skuldrene føles det som om man flyr over stokker og stein.
Når man så legger seg i sengen etter å ha kommet hjem, og sovner så godt man kun kan gjøre etter en tur i naturen, så kommer drømmene om at man atter igjen legger ut på tur igjen.
I naturen finner vi kraft og mot, vi lærer oss å teste vår egen styrke og å finne nye utfordringer. Har man så engang begynt – er det vanskelig å slutte.
Å komme ut i den nordiske naturen, langt bort i fra byens dekadens er for meg som å komme hjem igjen.
