SVERIGE: Svenske Nationella insatsstyrkan stormet familien Hagbergs hjem og trakasserte en gravid kvinne med to små barn. Nordfront har truffet Johanna.
I forbindelse med at Emil Hagberg er arrestert og mistenkt for voldelige opptøyer, gjennomførte Nationella insatsstyrkan i går en ransakelse i Hagbergs hjem. Der hjemme var hans gravide kone Johanna og deres to små barn. Nordfront har truffet Johanna for å få detaljer om hendelsen.
Fortell, hva skjedde?
Pär Sjögren ringte meg og sa at han hadde sett en rekke mistenkelige biler da han var på vei hjem fra meg. Allerede dagen før så jeg for meg at det kom til å bli en razzia her, ettersom det nettopp hadde skjedd med flere aktivister i organisasjonen. Så da lot jeg barna være hos en venn som passet på dem. Ettersom det aldri kom noe politi da, så tenkte jeg at faren var over og lot barna komme hjem igjen. Under samtalen med Sjögren kikket jeg ut igjennom vinduet og så flere svarte varebiler, så jeg sa til Sjögren at nå er de her allerede.
Min første reaksjon var å ta barna inn i et rom for å beskytte dem. Da hørte jeg høye dunkelyder og gikk ut på balkongen for å se hva som foregikk. Jeg så minst fire politimenn fra innsatsstyrkene, hvorav to var i ferd med å bryte opp en av dørene våre, så jeg spurte dem da hva de holdt på med. Da reagerte de voldsomt og begynte å sikte på meg med våpnene sine mens de skrek til meg at jeg skulle holde hendene over hodet. Jeg svarte da «Men jeg er jo her alene med to barn», hvorpå de responderte «Ja, det vet vi».
I samme sekund kom det en eller to politimenn ut på balkongen der jeg stod. De var høylytte og skrek at jeg skulle fortsette å holde armene i været. Jeg sa da at jeg ville ha barna mine hos meg, til dette svarte de at jeg fikk vente. Kort tid etterpå så jeg barna innenfor og ropte dem til meg. De fikk da gå ut til meg på balkongen.
Vi stod der alle tre med våpen rettet mot oss. Min eldste sønn ble skremt ettersom han trodde at de skulle skyte oss. Etter en stund senket de våpnene sine, og da gikk sønnen min fram og sparket en av politimennene i beinet.
Min yngste sønn hadde der og da bare underbukser og en T-skjorte på seg, så jeg ba politiet om å la oss gå inn, for det er tross alt vinter. Det fikk vi dog ikke, vi måtte bli stående der i ytterligere 10 minutter i kulda. Plutselig hørte jeg Sjögren rope fra et eller annet sted i huset «Johanna, er du ok?!» Jeg svarte ham at jeg var ok, men fikk da beskjed om å holde munn og være stille. Jeg hørte også hvordan Sjögren ble ført bort samtidig som han stilte spørsmål ved operasjonen deres.
I ettertid har jeg fått høre at han gikk forbi seks forskjellige politimenn og bare gikk rett inn i kjøkkenet mitt. At han lyktes med det synes jeg er ganske morsomt. Etter at Sjögren hadde blitt ført bort, tok politiet mobitelefonen min, selv om jeg protesterte mot det. De forklarte at de skulle bare kontrollere om den var min og at i så fall skulle jeg få den tilbake rett etterpå. Nå fikk vi tillatelse til å gå og sette oss i sofaen i stua.
I sofaen holdt de meg sittende, jeg fikk ikke reise meg overhodet. Jeg lurte hele tiden på hva som hadde skjedd med Sjögren og de andre vennene våre som var sammen med ham. Jeg trodde de hadde blitt pågrepet og ført bort. Da jeg spurte om dette, fikk jeg ikke noe svar. Der jeg satt i sofaen så jeg tre politimenn som kom med et brekkjern. «Om dere skal bryte dere inn i et rom, så kan dere vel bare be om nøklene?» Jeg fikk så tillatelse til å hente nøkkelen, eskortert av politimenn.
Etter cirka 45 minutter til en halvtime fikk jeg og barna tillatelse til å forlate huset. Jeg gjorde dette for barnas skyld, ellers hadde jeg blitt hjemme for å kontrollere hva de gjorde der.
Var du redd?
Nei, men som mor er man selvsagt bekymret for barna sine. Ellers var jeg nok mest irritert over den overdrevne aksjonen.
Snakket politiet med barna?
Såvidt, de oppfordret meg til å gjøre det. Begge sønnene mine ville beskytte moren sin, så de satt og fornærmet politimennene verbalt.
Hva sa de?
Den yngste sønnen min kalte dem for «bæsjepølser», hehe (det verste han kunne komme på). Min eldre sønn var opprørt over at de hadde stjålet mobiltelefonen min. Begge var naturligvis bekymret for meg.
Apropos telefonen, fikk du den tilbake?
Nei, og jeg fikk heller ingen forklaring på hvorfor den plutselig var relevant for etterforskningen. Advokaten min skal se nærmere på det i morgen.
Baslagla de noe annet?
Det vet jeg ikke, ettersom jeg ikke fikk forlate sofaen. Og det var tilsammen cirka femten politimenn som rotet rundt i sakene våre.
Femten stykker? Var alle innsatsstyrker?
Nei, det var politifolk fra Nationella insatsstyrkan, lokale «vanlige» politimenn og trolig SÄPO-agenter. De sistnevnte var interessert i vår internet-router, som er plassert slik at man ser den fra stua.
Hvorfor tror du forresten at man brukte Nationella insatsstyrkan, Sveriges «hardeste» politifolk, mot en ensom gravid kvinne og hennes to små barn?
Jeg vet ikke helt, men muligens er hensikten å trakassere oss og øke den lokale stigmatiseringen. Vi bor på et lite tettsted, og der blir kanskje folk litt redde når innsatsstyrken slår til mot et hjem. Visse tror jo på medias systematiske demonisering der vi blir behandlet som kriminelle, noe som jo er kjedelig.
Forsøkte de å forhøre deg under operasjonen?
Nei, de snakket ikke med meg, men en lokal politimann kom fram og ville håndhilse. Dette nektet jeg så klart.
Hvorfor ville du ikke håndhilse?
Aldri i livet om jeg tar i hånden til en fiende. Han var jo en del av denne makabre operasjonen som var truende mot familien min.
Fikk du noen fysiske skader som følger av operasjonen?
Nei, en av dem dyttet meg og dro meg faktisk en gang i håret for å understreke at jeg ikke fikk forlate sofaen. Det er dog ikke så farlig i mine øyne, det var tusen ganger verre at de siktet med ladede automatvåpen på mine to sønner og mitt ufødte barn i magen.
Barna dine fornærmet politiet og en av dem sparket en politimann. Har du hjernevasket dem til å hate samfunnet generelt og politimenn spesielt?
Haha, nei, virkelig ikke. Som foreldre har vi en filosofi som går ut på at barna våre ikke skal behøve å å bære på masse forferdelige politiske problemer på sine små skuldre. At de nå er skeptiske til politiet er politiets egen feil. Fortsetter de slik som dette, så kommer de til å forme en generasjon av ordentlige systemkritikere.
Mange lurer nok på hvordan barna og du har det nå?
Etter omstendighetene har barna det bra. Mange venner har hørt fra seg. I slike situasjoner holder vi sammen, det er veldig fint å ha bra mennesker rundt seg.
Hvordan tror du forresten at Emil har det?
Han er en tøffing, så dette klarer han uten problemer. Men familien savner ham selvsagt.
Kommer disse trakasseriene til å få dere til å trappe ned på det politiske engasjementet?
Aldeles ikke, slike hendelser viser snarere at våre beskyldninger mot systemet stemmer. Jeg blir sterk i troen på at vi må være enda mer radikale for å endre dette systemet.
Til slutt, er det noe du vil hilse og si til folk?
Ja, jeg vil takke alle som på en eller annen måte har hørt fra seg for å vise omtanke. Familien har det bra, og nå håper vi bare at Emil og de andre løslates snart. Så et stort «velkommen ut!» til alle kamerater som har vært arrestert og endelig blitt sluppet fri. Kampen går videre!
