HISTORIE Den 7. november 1903 ble Konrad Lorenz født. Han regnes for å være etologiens far og fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1973, og ble i sammenheng med dette anklaget for «nazisme».
Konrad Lorenz ble født i Østerrike i 1903. Han forteller selv at han vokste opp i et stort hus med en stor hage i Altenberg og at hans foreldre hadde stor toleranse for hans kjærlighet til dyr.
Allerede som barn oppdaget han fenomenet preging hos ender, dvs. at en andunge kan preges til noen eller noe annet enn sine egne foreldre. Han ble tidlig interessert i akvatiske fugler, og oppgir selv at han ble ekspert på deres oppførsel allerede som barn, en interesse han beholdt livet ut.
Etter gymnasiet ville Lorenz studere zoologi og paleontologi, men ble overtalt av sin far til å studere medisin istedet, hvilket likevel viste seg å være veldig nyttig da han lærte mye om emner som anatomi og embryologi. Senere studerte han både zoologi og psykologi.
På denne tiden innså Lorenz at det manglet kunnskap om dyrenes adferd i akademia og han regnes som skaperen av etologien. Etologi er læren om dyrenes adferd (inkludert menneskenes). Den etologiske vitenskapen ble hovedsakelig utviklet og spredt av Lorenz og hans nederlandske kollega Nikolaas Tinbergen, som også senere skulle dele nobelprisen med ham.
Lorenz drev på 1930-tallet blant annet med studier om domestisering av hybridfugler (blandinger mellom forskjellige arter) i fangenskap, noe som viste avvikende sosial og seksuell adferd og dro paralleller til liknende adferd i den menneskelige sivilisasjonen. Senere holdt han fast ved at dette utgjør en trussel mot vår sivilisasjon.
På 1930-tallet var Østerrike styrt av et høyrereaksjonært regime som ikke var populært hos hverken folket eller Lorenz. Lorenz, som den overveldende majoriteten av østerrikerne, ønsket derfor Hitlers maktovertagelse i landet velkommen og oppgir selv at han hadde stor tro på det nye regimet (noe han etter krigen hevdet var en feiltagelse). I og med sammenslåingen av Østerrike med Det tredje riket i 1938 gikk Lorenz med i NSDAP.
Konrad Lorenz videreutdannet seg i NSDAPs rasepolitiske kontor (Rassenpolitisches Amt der NSDAP). I 1940 ble han professor i psykologi ved universitetet i Königsberg og i 1941 ble han innkalt til den tyske hæren hvor han tjenestegjorde som militærpsykolog i Polen. Han påstås ha bedrevet rasestudier på visse deler av den polske befolkningen, relatert til hans tidligere forskning på hybridisering og domestisering av dyr og hans teorier om at disse observasjonene også gjelder for mennesker.
Da krigen hardnet til og de bakre rekkene i hæren ble finkjemmet for menn ettersom frontsoldater falt ble Lorenz plassert på østfronten. Våren 1942 ble han tatt til fange av Den røde armé, men hans legekunnskaper gjorde det mulig for ham å komme unna den verste behandlingen og han ble istedet plassert som lege ved et sovjetisk militærsykehus. Senere arbeidet han som lege i flere fangeleire i Sovjetunionen.
Under sin tid i fangenskap skrev Lorenz boken «Speilets bakside» (Die Rückseite des Spiegels) som ble utgitt i 1973. Han klarte å få med seg en kopi av manuskriptet da han ble sluppet fri i 1948 etter at han hadde lovet sovjetmyndighetene at boken var «rent vitenskapelig» og ikke inneholdt noe skjult politisk budskap.
Etter krigen tok han, som så mange andre, avstand fra nasjonalsosialismen. For tusenvis av forskere og andre fremtredende akademikere var ikke dette et vanskelig valg: Enten ta avstand og fortsette i sitt yrke, eller rammes av det som i praksis var yrkesforbud. Flere forsøkte å holde en lav profil og unngå å ta avstand til de ble tunget til det av omstendighetene, som i tilfellet med filosofen Martin Heidegger.
I 1963 ble Lorenz’ bok «Aggresjon» (Das sogenannte Böse) publisert. Boken omhandler emnet aggresjon, «dvs. den mot artsfrender rettede kampdriften hos mennesker og dyr». For Lorenz var aggresjon i seg selv ikke ondt og kunne ikke settes opp mot f.eks. toleranse og kjærlighet. Aggresjon var en genetisk bestemt adferd som fylte en viktig rolle i dyrenes og menneskenes kamp for tilværelsen. Hos mennesket hadde det dog ifølge Lorenz oppstått aggressive «feilfunksjoner» som han forsøkte å analysere, forklare og også foreslå mulige tiltak for å rette.
I 1973 mottok han nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med sine to kolleger Karl von Frisch og Nikolaas Tinbergen. Nobelprisen ble begrunnet med «deres oppdagelser angående organisasjon og fremkalling av individuelle og sosiale adferdsmønstre».
I 1973 ble Konrad Lorenz’ bok «Sivilisasjonens åtte dødssynder» publisert. I boken har han opp de, ifølge ham selv, viktigste truslene mot sivilisasjonens overlevelse: Overbefolkning, miljøødeleggelser, det kapitalistiske kappløpet, «følelsenes varmedød», genetisk forfall, rasering av tradisjonene, indoktrinerbarheten og kjernevåpen. Hans resonnement og argument var hele tiden basert på innsiktene han hadde fått gjennom sin forskning.
I boken konstaterer Lorenz blant annet at det meste av vår adferd er genetisk betinget, selv vår grunnleggende rettsoppfatning. Han tok avstand fra den «pseudodemokratiske» idéen om at asosial adferd for det meste er en følge av miljøet. Han mener at mye av denne adferden hos mennesker kan spores til genetiske defekter. Han advarte sterkt mot at de gode sivilisasjonsbærende egenskapene hos mennesket er på vei til å avles bort og at mennesket i vesten er utsatt for en negativ genetisk domestisering, og konstaterte:
Man får ikke engang bruke ordene «mindreverdig» eller «fullverdig» om mennesker uten å umiddelbart bli misstenkt for å påberope gasskamrene.
Konrad Lorenz har også gitt oss ordet mobbing som beskrivelse på hvordan en gruppe dyr går sammen og driver bort fiender eller hvordan mennesker går sammen og støter bort de som oppfattes som avvikende.
Senere i livet engasjerte Lorenz seg for miljøbevegelsen og han ble sett på som ganske radikal og rettet skarp kritikk mot det moderne samfunnet. Han regnes også litt for å være den østerrikske miljøbevegelsens far. Mye kritikk har blitt rettet mot Lorenz opp gjennom årene for at hans teorier anses være påvirket av nasjonalsosialismen. Det er i og for seg ikke så rart; allerede på 1930-tallet ble det konstatert at hans idéer var helt i linje med nasjonalsosialismen, og det er de hovedsakelig i dag også!
