Boerkrigen og de nordiske frivillige

HISTORIE Den andre boerkrigen (1899–1902) startet fordi britisk-jødiske finansmenn ville ha råderetten over gull- og diamantfunnene i Sør-Afrika. Denne artikkelen handler om boerkrigen og de nordiske frivillige som kjempet på boernes side for deres rett til sitt eget land.

Hele 1800-tallet var en veldig urolig tid i Sør-Afrika og for de selvstendige boerrepublikkene. Boerne, som stammer fra hollendere som i 1595 gikk i land ved Kap og de etterfølgende nybyggerne, hadde gang på gang blitt angrepet og fordrevet av britene, men tappert forsvart seg mot deres aggressivitet. Kamp mot britene var et konstant tilbakevendende fenomen for boerbefolkningen og de hadde vunnet store seire som midlertidig holdt britenes kolonimakt tilbake.

Krigen kommer

I 1899 var det dags igjen da britene, eller rettere sagt en etnisk minoritet under britisk flagg – med store interesser for gull og edelstener – startet en tøylesløs masseinnvandring for å få tilgang til gull- og diamantforekomstene på boernes mark. Snart stilte disse utlendingene krav til representasjon i den selvstendige boerrepublikken for å på denne måten undergrave boernes selvbestemmelsesrett. Mange av disse innvandrerne var kinesere som ikke klaget over slaveforholdene i gruvene hvor de arbeidet – en situasjon ikke helt ulik dagens, med andre ord.

På toppen av det hele sendte britene et ekspedisjonskorps for å besette gull- og diamantfunnene, som dog raskt ble slått tilbake av de uorganiserte, men effektive boerne.

Boerne hadde ingen regulær krigsmakt, men var et herdet folk av jegere som var vant til motgang og hvis alle gutter på 16-årsdagen fikk et gevær og ammunisjon av staten, og en oppfordring til intensiv skarpskyttertrening istedet for vanlig verneplikt.

I krigens innledning vant boerne store seire og var veldig nær ved å kaste britene ut av Sør-Afrika én gang for alle, til tross for at de sloss mot en numerisk overlegen fiende. Ubesluttsomhet blant de høyere offiserene da fienden var på sitt svakeste, en god porsjon uflaks og det håpløse i å en lengre periode sloss mot en alt for overmektig fiende gjorde at britene seiret etter tre års harde kamper.

Britene ble imidlertid tvunget til å tilby forholdsvis generøse vilkår for å få fredsavtalen de så desperat ønsket. Det er verdt å nevne at feiringen av denne seieren i 1945 i Storbritannia var større enn feiringen av andre verdenskrigs slutt, hvilket ikke sier så lite.

Med løgn som våpen

Boerkrigen har til tross for sin historisk beskjedne rolle enormt mye å lære oss i dag. Dels for at det var i denne krigen som den mest ekstreme krigspropagandaen ble oppfunnet. Krigens kanskje mest kjente fotografi viser en Røde Kors-medarbeider skutt ned av «barbariske boere». Dette ble sendt ut over verden for å vinne verdensopinionen og legitimere britenes ugjerninger. At bildet tvers igjennom er en forfalskning, tatt i Hampstead Heath utenfor London med britiske skuespillere, er noe som britene i ettertid har valgt å tie om.

Dette viste dog veien for fremtiden og britene har siden da vært propagandakrigens skamløse mestre. Hvem har glemt de britiske påstandene om at tyskerne hogg hendene av og lagde såpe av belgiske barn under første verdenskrig? For ikke å snakke om skrekkpropagandaen i den andre!

Krigsforbrytelser

Det var i boerkrigen som konsentrasjonsleiren ble oppfunnet. I et desperat forsøk på å kvele motstandsviljen hos boerne internerte britene deres kvinner og barn i konsentrasjonsleire med fryktelige forhold og med sultrasjoner hvor minst hver femte døde. Krig mot kvinner og barn har dog aldri vært fremmed for britene, noe som ikke minst begge verdenskrigene viser. Dette gjorde imidlertid boernes kamp enda mer fanatisk og det fikk motsatt virkning.

Konsentrasjonsleiren er altså en britisk oppfinnelse og ingenting annet. Henrettelse av krigsfanger og uhemmet plyndring hørte da, som i senere britiske kriger, til på dagsorden.

Geriljakrigens betydning

Hvis geriljakrigen ikke ble oppfunnet, så ble den perfeksjonert under boerkrigen av den legendariske generalen Christiaan de Wet. Han hadde en evne til å dukke opp der fienden minst ventet det, slå til hardt midt iblant dem, for deretter å forsvinne like raskt. Han var flere ganger omringet med et fåtall menn, men slo seg ut bare for å like etter helt uventet angripe igjen der det var minst ventet. Denne legenden viste at et fåtall besluttsomme menn uten noen resurser som helst kan ha samme slagstyrke som et helt regiment. Dessverre endte krigen i fangenskap for denne mannen.

Som en kuriositet kan det nevnes at Winston Churchill begynte sin krigsforbryterkarriere under denne krigen. Den unge Churchill var krigskorrespondent, men hadde en stygg uvane å mot alle regler delta i kampen når det passet ham. Han ble anholdt som krigsfange og skulle ifølge gjeldende regler blitt henrettet som illegal stridende, men ble benådet. Dessverre rømte han fra fangenskapet og fortsatte sin skitne vei i flere kommende kriger.

Det skandinaviske korpset

Mange skandinavere var gjestearbeidere i Sør-Afrika og sympatiserte med boerne. Til tross for skepsis hos boerne mot disse utlendingene, som i mange tilfeller ikke engang kunne håndtere en hest, gjorde de en betydningsfull innsats i det såkalte skandinaviske korpset.

Dets kanskje vakreste krigsrune ble ristet ved slaget om Magersfontein – i dag finnes det et stort monument på dette stedet til minne om det skandinaviske korpsets hederlige innsats, og at det i dag ligger varmt i minnet hos boerne har blitt fortalt av flere bekjente som har reist til Sør-Afrika, og når de har avslørt sin nasjonalitet for boere har de blitt møtt av et varmt håndtrykk og fått takk for sine landsmenns tapperhet!

Slaget ved Magersfontein

Kvelden den 10. desember 1899 ble deler av det skandinaviske korpset beordret til å danne et såkalt piket foran boernes hovedstilling. Svensken Erik Stålberg, 1. løytnant i korpset, ble befalhaver. Han forteller:

Vi var 52 mann, og den natten vil jeg aldri glemme. Regnet sto opp fra bakken, hestene var urolige og folket på ingen måte ved godt humør. Fienden var på trappene, og bak oss hadde vi bare et fåtall boere til hjelp. På kvelden hadde de vært bare 150 mann, og med erfaringen vi allerede hadde fått av dem kunne det like gjerne hende at de skulle flykte fra stillingen som at de skulle forsvare den. Men her gjaldt det å ikke miste motet. Den oppgaven vi hadde fått måtte vi forsøke å utføre. En kjede av dobbeltposter ble satt ut. Ingen fikk snakke høyt eller tenne ild på noen stikke, og fremfor alt måtte den ytterste årvåkenhet utøves. Hestene ble skjult bak en liten berghøyde og noen busker. Feltropet var denne natten «Krüger» (Boerrepublikkens president). Frem mot morgenen begynte det å lette, og til slutt opphørte regnet fullstendig. Vi hadde iløpet av den siste natten beveget oss i vår stilling, og dermed funnet ut at et boerpiket sto på begge sider av oss. Den venstre av disse piketene fortalte oss at en av deres rekognoseringspatruljer hadde innrapportert en større fiendtlig troppavdeling kun 300 meter foran vår stilling.

Nå fantes det nok ingen i Stålbergs avdeling som ikke innså at det gjaldt om livet, men alle var rolige og fortsatte å iaktta engelskmennene.

General Cronje hadde, da han beordret skandinaverne på piket, bedt dem spesielt om å gjøre sitt ytterste. Om han bare visste hvor vel de skulle lyde den ordren! Det var derimot ikke hans feil at de like etter nesten hensiktsløst måtte utkjempe en håpløs kamp. Da Cronje ble informert om engelskmennenes fremrykking ble det umiddelbart gitt ordre om at piketene skulle trekkes tilbake. Denne ordren nådde dog aldri skandinaverne som derfor nesten ensomme ble igjen foran stillingens front.

Regnet opphørte og det eneste som brøt stillheten var hylene fra hyener som fråtset på ofrene fra tidligere kamper. Akkurat ved daggry, like etter klokken fire, ble stillheten brutt. En større engelsk styrke nærmet seg diagonalt forfra i sluttet formasjon. Et fåtall boere som lå nedenfor toppen som Stålbergs avdeling hadde besatt åpnet ild. Skandinaverne ventet til engelskmennene var på 250 meters avstand før de åpnet sin ild, og virkningen på de tett formerte britene var forferdelig. De britiske troppene besto av eliteforbandet høylandsbrigaden og kaos brøt ut på grunn av ilden. På én side ble det blåst til retrett mens det på den andre ble det blåst til angrep. Enkelte soldater gjennomførte bajonettangrep, men alle falt for motstanderen. Langt om lenge spredtes skottenes tette linjer og også forsvarerne ble beskutt.

De to første timenes kamp krevde ikke et eneste offer hos det skandinaviske korpset. Iløpet av denne tiden hadde britene blitt kastet tilbake med uhyggelig mange tap. Like etter fikk dog løytnant Stålberg som en begynnelse lillefingeren skutt av. Samtidig falt gøteborgeren Edvin Benson av en kule i hodet. Dette første tapet minsket ikke kamplysten. Med sammenbitte tenner og flir om munnen fortsatte alle kampen. En og annen kunne så smått høres skryte om hvor godt hans skudd satt. Noen av de roligste var Oskar Landgren og Fredrik Åsberg; begge fra Gøteborg. Den første falt dog snart for en kule gjennom hodet og den siste for én gjennom hjertet.

Etter hvert klarte britene å komme rundt stillingen og kunne beskyte den også fra flankene, hvilket utsatte forsvarerne for en dødelig ild da de ikke hadde beskyttelse i terrenget. Først da ble det gitt ordre om tilbaketrekking, men ingen var villige til å forlate hverken stillingen eller sine falne kamerater.

Den eneste som gjorde inntrykk av å ville gå tilbake var Albert Benson, broren til den nylig falne Edvin Benson. Han hadde like før under pågående strid rolig tent pipen sin, og med den i munnen fortsatt kampen. Da det nå var beordret tilbaketrekking reiste han seg og begynte å slepe med seg sin bror tilbake. Han kom ikke langt før han var omringet av briter. Da ammunisjonen var slutt, men kampviljen høy, grep Albert geværet som en klubbe og begynte en rasende kamp for å hevne sin falne bror, som ikke stoppet før han falt død til marken.

En liknende kamp utkjempet forøvrig en finne ved navn Mattsson. Taprest av dem alle kjempet dog Otto Staël von Holstein fra Kristianstad. Han skjøt først i knestående stilling, men fikk derved begge bena skutt av. Tilsynelatende uberørt inntok han da liggende stilling og fortsatte som før og stoppet ikke før en tredje kule også gjennomboret hans høyre arm(!). Hvor mange briter han felte den dagen vet ingen, men en stund senere døde han av blodtap.

I raseri skjøt en danske ved navn Guttrup de siste minuttene i stående stilling fullstendig ubekymret over at han ble beskutt fra stort sett hver eneste retning.

Etter at løytnant Stålberg hadde blitt truffet av ytterligere to kuler og lå bevisstløs på bakken opphørte skandinavernes håpløse motstand.

Bare 8 mann slo seg ut av omringingen og returnerte til boerhæren, bringende med seg 5 fanger de hadde tatt på veien. Britene skal ha blitt sannelig overrasket da de oppdaget hvor få de tapre skandinaverne var. Fienden de hadde estimert til minst 500 mann var i virkeligheten bare 56 mann av hvilke alle bortsett fra 7 var døde eller såret, da stillingen ble tatt. Da de spurte de overlevende hvor alle de andre var fikk de det stolte svaret: «Vi ligger her alle!» De overlevende ble sendt som krigsfanger til Ceylon og St. Helena.

Minst tre svensker – Hjalmar P:som Janeck, en gøteborger ved navn Johansson og en viss Hultin – klarte dog umiddelbart på forskjellige måter å rømme fra fangenskapet og tok seg tilbake til boerhæren for å fortsette kampen.

Det skandinaviske korpset talte til sammen ca. 170 mann, men de gjorde sitt navn udødelig og vant gjennom sin tapre kamp ved Magersfontein boerhæren tid til å organisere sin forsvarslinje og hente forsterkninger.

Viking-temperament og mannsmot utpreget denne spraglete, men effektive kampgruppen og gjør dem til forbilder for oss i denne like underlegne, håpløse, men ærefulle og fanatiske kampen vi må føre.

Falne i strid, Magersfontein, 11. desember 1899

Dansker

1. Goetterup, Arthur, Naskov
2. Jacobsen, Peter Marius, København
3. Olesen, Frede, Torskind

Finner

1. Kruts Gustavsson, Matts, Nykarleby
2. Mattson, Emil, Nykarleby
3. Hägglöf, Henrik, Wexala (død 14. desember)

Nordmenn

1. Dahlén, Johannes, Larsnes
2. Nielsen, Oluf, Drammen (død 12. desember)
3. Olsen, Einar, Mandal

Svensker

1. Ahlström, Conrad, Lilla Malma
2. Andersson, Julius, Stockholm
3. Appelgren, Carl David, Oskarshamn, feltkommissær
4. Benson, Albert, Gøteborg
5. Benson, Edvin, Gøteborg
6. Flygare, Johannes, Natal, kaptein
7. Johnson, Nils Alfred, Brunsby, sersjant
8. Landgren, Oscar August, Gøteborg
9. Lindström, Emil, Ronneby
10. Mark, Oswald, Gøteborg
11. Nykvist, Nils Harald, Gøteborg
12. Olsson, Carl Albert, Gøteborg
13. Osberg, Fredrik, Gøteborg
14. Stael von Holstein, Otto, Kristianstad

Tyskere

1. Lindeberg, Gustav
2. von Rassau, Frans