HISTORIE Demokratiske regimer har en lang historie med forbud av ubehagelige organisasjoner. Et av de første partiene som ble forbudt etter 1945 var Det tyske sosialistiske rikspartiet.
Det tyske sosialistiske rikspartiet (Sozialistische Reichspartei Deutschlands), SRP, ble grunnlagt den 2. oktober 1949 i Hannover nordvest i Tyskland. Grunnleggeren av partiet var den nasjonalsosialistiske forfatteren Fritz Dorls som tidligere hadde vært aktiv i NSDAP. Flertallet av de 9 grunnleggerne kom fra Det tyske høyrepartiet (Deutsche Rechtspartei), som var det eneste alternativet før SRP. Av disse med-grunnleggerne kan man blant annet nevne studentlederen Gerhard Krüger, SS-mannen Wolf Graf von Westarp og NSDAP-politikeren August Finke.
Da Dorls’ plan om å starte SRP ble kjent førte det til at medlemmer forlot det nasjonalkonservative tyske høyrepartiet, som hadde fått fem mandat og 1,8 prosent av stemmene i riksdagsvalget i 1949. Det nye partiet var nasjonalsosialistisk og hadde støtte av Luftwaffe-obersten Hans-Ulrich Rudel. Den mest kjente aktøren i SRP var nestlederen, generalmajor Otto Ernst Remer. Remer var en av Adolf Hitlers favorittoffiserer og ble nasjonalsosialistisk helt etter å ha knust et kuppforsøk, organisert av en gruppe fra overklassen, mot det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1944.
Å være nasjonalsosialist var ikke en last når det kom til medlemskap i SRP, men snarere en anbefaling. Tidligere NSDAP-medlemmer satt i alle nivåer av partiet og de forkynte åpent at den virkelige lederen av Tyskland var storadmiral Karl Dönitz (Adolf Hitlers stedfortreder) og ikke den nytilsatte Konrad Adenauer, som var en «marionett for USA». Partiets program hadde klare likheter med NSDAPs 25 punkter, selv om det ikke var en direkte kopi.
SRP rettet krass kritikk mot USA og vestkapitalismen, noe som har skapt spekulasjoner om at partiet var finansiert av Moskva, men dette har ikke blitt bevist. SRP propaganderte i virkeligheten mot både kapitalisme og kommunisme. De tok tidlig stilling mot den offisielle versjonen av «holocaust» og var antisionistisk. Riksdags-medlemmet Franz Richter fordømte i en debatt i Forbundsdagen (Tysklands parlament) «krigsskadeerstatning» til Israel og staten Israel som angriper i Midtøsten. Han sa også at alle som argumenterte for tysk-jødisk forståelse var «kollaboratører».
Det tyske sosialistiske rikspartiet ble med sin radikale fremtoning på kort tid veldig suksessfullt og skal på sitt meste ha hatt ca. 40 000 medlemmer. Partiet var populært i Niedersachsen, hvor det ble grunnlagt, og spesielt blant bønder og arbeidere. I Niedersachsachsens delstatsvalg i mai 1951 fikk de 16 mandat, tilsvarende 360 000 stemmer og 11 prosent. I et av valgdistriktene, Verden, fikk partiet 27,7 prosent av stemmene. Senere i delstatsvalget i Bremen, i oktober 1951, fortsatte fremgangen med 7,7 prosent av stemmene, tilsvarende 8 mandat. SRP rakk aldri å stille opp i et riksdagsvalg, men hadde likevel to mandat i den tyske riksdagen før femprosentsgrensen trådte i kraft. Partilederen Fritz Dorls hadde tatt med seg sitt mandat fra sin tid i Det tyske høyrepartiet og dette gjorde også Franz Richter da han ble med i SRP i 1950. På denne tiden, bare noen år etter 1945, var det altså igjen nasjonalsosialistisk representasjon i den tyske riksdagen.
Da de nye lederne i Tyskland innså at SRP kunne bli en trussel mot systemet begynte de å smi planer om forbud. Som grunn brukte de en valgtale fra 3. mai 1951 hvor Remer ovenfor tusentalls tilhørere gjenfortalte hvordan kuppmakerne i Tyskland i 1944 ble dømt for forræderi og at «disse forræderne», en henvisning til dagens forrædere i regjering og riksdag, «en dag kommer til å svare ovenfor en tysk domstol». For denne talen ble Remer dømt til fire måneders fengsel for bakvaskelser av det nye Tysklands ministere og ledende politikere.
Innenriksministeren Robert Lehr fra det kristendemokratiske CDU følte seg truffet og han og forbundskansleren, Konrad Adenauer, begynte nå å skride til verket for å forby de ubehagelige sannhetstalerne. Da de for tiden ikke hadde fullmakt til å forby partiet besluttet de likevel at SRP var et «grunnlovsstridig parti». Denne beslutningen ble tatt dagen etter Remers tale. I september 1951, med henvisning til beslutningen fra mai, fjernet den føderale regjeringen under Adenauer SRP fra offentlig tjeneste. Etter å ha forhindret SRP fra å virke offentlig, åpenbart uten støtte i grunnloven, innførte den føderale regjeringen samme måned en konstitusjonsdomstol for å forby partiet helt og holdent.
Den 23. oktober 1952 kom konstitusjonsdomstolen med sin forventede beslutning og SRP ble forbudt. På dette tidspunktet hadde SRP allerede oppløst partiet, for å komme regjeringen i forkjøpet, og mange medlemmer hadde flyktet fra landet for å unngå den vesttyske «rettferdigheten». Både Dorls og Remer begav seg så til Egypt og i det minste Remer arbeidet som rådgiver for landets president, Gamal Abdel Nasser. Da Dorls senere returnerte til Tyskland ble han i 1957 arrestert og dømt til 14 måneders fengsel som «leder av en grunnlovsstridig organisasjon». Remer kom seg unna dette, men ble flere ganger dømt for «rasisme» og for å i flere artikler ha stilt spørsmålstegn til den offisielle versjonen av «holocaust».
Begrunnelsen for å forby SRP var den indre strukturen til partiet hvor den hierarkiske oppbygningen hadde en «naturlig tilhørighet» med NSDAP. Konstitusjonsdomstolen spekulerte i hvordan SRP ville agere i fremtiden og det udemokratiske forbudet ble begrunnet med at partiet ikke var demokratisk:
Hvis partiets interne organisasjon ikke tilsvarer de demokratiske prinsippene kan man generelt konkludere med at partiet vil forsøke å påtvinge staten de strukturelle prinsipper som den har implementert i sin egen organisasjon […]
Domstolen vektla videre hvordan partiet hadde en toppstyrt lederstruktur og at medlemmer som var lojale mot nasjonalsosialismen ble favorisert.
I Tyskland mener det «demokratiske» regimet at nasjonalsosialisme i seg selv er grunnlovsstridig. Det er fortsatt ikke kriminelt å være nasjonalsosialist, men derimot er det forbudt å være medlem av en nasjonalsosialistisk organisasjon. Selv om et parti ikke anser seg selv nasjonalsosialistisk er det konstitusjonsdomstolen som avgjør hvilken organisasjon som er nasjonalsosialistisk eller ikke. I dag vil demokratiske krefter i Tyskland forby partiet NPD, som regner seg nasjonaldemokratisk, men som utpekes som nasjonalsosialistisk.
Ifølge flere observatører er det bare et tidsspørsmål før disse drakoniske lovene blir ført gjennom i hele EU.
