HISTORIE Den 26. september 2010 ble Elin Krantz brutalt drept i Gøteborg. Hun ble nok et offer på flerkulturens alter.
En sen september-natt tar Elin Krantz og en gammel klassekamerat trikken som kjører til det innvandringstette Länsmansgården. Hun har vært ute med venner i Gøteborg sentrum. På filmen fra overvåkingskameraene ser man hvordan Elin og hennes venn prater på reisen som skal bli hennes siste.
Med på trikken er en mann ved navn Ephrem Tadele Yohannes. Filmen viser hvordan Yohannes forsøker å ta kontakt med kvinnene som tydelig viser mangel på interesse. Elins venninne går av bare noen få holdeplasser fra Gropegårdsgatan som ligger nær Elins hjem. Nå ser Yohannes at Elin sitter alene og han fortsetter å plage henne. Flere ganger går han frem til henne, prater og setter seg ved siden av henne. Han lener seg over henne og man ser tydelig at Elin er brydd av mannens påtvingende adferd. Hun tar opp sin mobiltelefon og ser ut av vinduet i håp om at han skal slutte.
Av en eller annen grunn velger Elin å bli værende og kjører forbi hele åtte stoppesteder til trikkens endestasjon på Temperaturgatan. Der går hun av, med sin drapsmann hakk i hæl. Trikkeføreren forteller senere i avhør at mannen rolig fulgte etter Elin. Like etter at de har gått av trikken ringer det for tredje gang hjemme hos en av Elins venner. Det er Elin som ringer, men hennes venn sover og svarer ikke. Morgenen etter ser han at han har tre ubesvarte samtaler fra sin venninne. Han spiller av beskjedene og hører en desperat kvinne rope «NEI!» samtidig som to menn med rolige stemmer snakker på et fremmed språk. Ved en feiltagelse sletter vennen meldingene, hvilket vanskeliggjør etterforskningen ytterligere for politiet.
Kvelden den 27. september finner politiet det skjendede liket av Elin Krantz i et skogholt. Hun ligger skjult under en stor stein og skadene vitner om en brutal voldtekt og hensynsløs vold. Etiopieren Ephrem Tadele Yohannes, 23, arresteres den 28. september for drapet på Elin; en politimann kjenner ham igjen fra trikkens overvåkingskamera. Yohannes står og henger på sentralbanestasjonen da han blir arrestert. Drapet på Elin vekker raskt avsky over hele landet og i utlandet. I Gøteborg holdes et fakkeltog mot vold mot kvinner. Når bildene av Elins voldtatte og sønderslagne kropp spres på internett kulminerer hatet og mange føler at nå får det være nok. En av de som berøres er Nordfronts sjefredaktør Fredrik Vejdeland som skriver krøniken «Glem aldri Elin».
Det rettslige etterspillet kommer i gang for alvor i midten av mars 2011. Yohannes, som tidligere har nektet for drapet, kommer med innrømmelse på innrømmelse. Mye tyder på at han er Elins drapsmann. Det fremkommer opplysninger om at han tidligere har vært voldelig mot kvinner og at han har sittet i fengsel i USA. Yohannes skal der ha blitt behandlet for sin aggressivitet. Men det som knytter ham til drapet og voldtekten er Elins DNA i form av blod og væske på hans bukser og undertøy.
Under rettsaken er Elins mamma og pappa der sammen med hennes fem søsken. Elins pappa sitter og skjelver, tårene renner nedover kinnene hans når bilder av hans en gang så vakre og livsglade datter vises. Flere vitner forteller om hva de har hørt. Blant annet sier en kvinne som bor ca. 100 meter fra åstedet hvordan hun hørte skrik midt på natta da hun var oppe og ammet sitt spedbarn. Skrikene holdt på i omtrent 15 minutter. Da skal klokken ha vært kvart på fem om morgenen. Elins familie sitter sønderknust bak skuddsikkert glass. Den 13. april 2011 forkynner tingretten i Göteborg at Ephrem Tadele Yohannes er skyldig. Hovrättens dom blir offentliggjort den 10. juni 2011: 16 års fengsel samt utvisning på livstid.
«Hva kan være mer alvorlig enn dette? Han har tatt livet av en ung kvinne med hele livet fremfor seg på en fryktelig brutal måte. Hun var ikke interessert i hans tilnærmelser og da tar han seg frihet til å gjøre slutt på hennes liv. Hele hennes familie har blitt rammet. Det vil aldri bli bedre. Det finnes sår som aldri gror», sier aktor Stina Lundqvist under Hovrättens sluttprosedyre.
Etter begravelsen og rettsaken fortsatte livet for resten av verden. Men én ting er sikkert – de makabre bildene og de forferdelige detaljene som skildrer overgrepet og drapet på Elin Krantz etset seg fast i manges minne.
