KRONIKK Mikael Karlsson deler i denne artikkelen sine tanker om hvordan man skal håndtere truslene mot våre nordiske kvinner.
Forrige uke gjennomførte vår nettside en spørreundersøkelse om hvordan man skal håndtere trusselbildet mot våre nordiske kvinner. Få anså at det ikke fantes noe problem. Festivalsommeren som har vært preget av voldtekter og seksuelle overgrep har forhåpentligvis gjort de aller fleste klar over den alvorlige situasjon som våre kvinner befinner seg i. Masseinnvandringen er naturligvis den åpenbare årsaken, men hva skal vi gjøre? Finnes det dypere mangler i vårt kvinnesyn som gjøre våre kvinner mer sårbare? Jeg vil forsøke å behandle disse emnene, innvandringsproblematikken og det ekstremliberale synet på seksualitet og det offentlige rom.
Visse steder, enn så lenge først og fremst online, sprer det seg en reaksjonær oppfatning om hvordan problemene skal løses. En tilbakegang til et slags viktoriansk ideal anbefales der det ikke holder å sikre kvinnens fysiske sikkerhet. Med hjelp av en streng kleskode og mannlige slektninger, forsøker man å forhindre at farlige situasjoner oppstår. Bakgrunnen for en slik tankegang er oppfatningen om at kvinnen lokker mennene til å synde, ikke bare de rasefremmede, men også våre egne. Ektemannen eller farens hevd på kvinnen må beskyttes og æren opprettholdes. Det er lett å dra paralleller til islam og det er også forståelig. Enkelte menns sympati for muslimens strenge skikker kan nok komme som et resultat av at de har sett sine egne kvinner miste all form for moralsk integritet etter en fuktig bytur. Det er traumatisk for menn å få oppfatningen om at ens kvinner består av horer.
Jeg er ikke enig i at vi skal streve etter et reaksjonært 1800-talls patriarkat. Samfunnsutviklingen har forkastet denne modellen. Vår kultur er i forandring, akkurat nå mot det dårligere og under påvirkning av jødisk makt-bevegelsen. Det er dog sikkert og visst at dagens situasjon ikke er holdbar. Det liberale kvinnesynet, hvor feminismen er en komponent, leder til at kvinner blir sårbare for ikke-hvite såkalte flyktninger. Våre egne menn blir lært å ikke forsvare kvinnene, kvinnene kan ikke forsvare seg selv mot fremmede menn og feminister jobber fanatisk med å skjule problemet med ulike kampanjer. Liberal likestilling og den «seksuelle revolusjonen» har ledet til hypergami og stadig færre ekteskap. Menn og kvinner mister respekten for hverandre.
Det finnes noen evige sannheter skjult i den reaksjonære oppfattelsen. Faktum er at desto flere sex-partnere en kvinne har hatt før ekteskapet, desto større er sjansen for skilsmisse. Dette kommer av at de hormonelle båndene som oppstår mellom en mann og en kvinne når de er intime, blir svakere desto flere personer man har knyttet bånd med. Hjernens belønningssentrum stimuleres ikke like mye av den tiende partneren som den første, helt enkelt. Å nøye velge seg en partner og investere i et sterkt forhold er en evolusjonær fordel.
Utover det skal jeg rent subjektivt si at jo flere menn som en kvinne har vært sammen med, desto mindre interessant blir hun som en hustru og livskamerat. Det finnes, enten man liker det eller ei, et ønske om å være den eneste mannen for sin kvinne. Nå mener jeg ikke at jeg krever jomfruelighet eller anser at det er rimelig at andre menn gjør det, men det finnes allikevel en sammenheng mellom antall menn en kvinne har hatt samleie med og hvor mye man vil investere i henne rent følelsesmessig. Om kvinner mener det samme om menn er mer uklart, rent generelt, men jeg vet at mange av de kvinnene jeg kjenner synes det er ekkelt med rundbrennere. Dette er et anti-liberalt syn.
Vi er også interesserte i hvordan vår partner kler seg og oppfører seg blant folk. Jeg vil kunne være stolt av min kjæreste eller kone. Å drikke med måte, kle seg anstendig og ha et verdig språkbruk er rimelige forventninger, som også en kvinne bør stille til sin mann. Også dette er et anti-liberalt syn, man får ikke alltid «gjør som man vil».
Med dette i tanke må vi dog spørre oss selv, har vi rett til å gjøre noe som helst? I vår tid ses alle som frie individer som gjør sine egne rasjonelle valg. Utifra en liberal synsvinkel så skal vi la kvinnene gjøre som de vil og la rettssystemet straffe de som begår overgrep. Vi kan ifølge denne synsvinkelen ikke påberope oss noen legitime interesser overfor kvinner som gruppe. Dette er dog en ytterst destruktiv synsvinkel, som kun fungerer noenlunde som følge av vår tidligere rasemessige homogenitet. Nå befinner vi oss i en helt annen situasjon.
Den jødisk-amerikanske kulturen ønsker ikke at våre kvinner hverken vil eller kan knytte de sterke båndene som kreves for å stifte familie. I Hollywoods perfekte verden hygger hvite kvinner seg med ulike menn til de er 40 år og deretter skaffer seg tolv katter for å kompensere for mangelen på barn. Anledningen til at jeg legger vekt på nettopp kvinnen er at det er nettopp kvinnen som til sist avgjør hvorvidt det blir en familie eller ikke. «Menn jager, kvinnen velger», som det heter.
Dessuten har vi invasjonen av fremmede menn å tenke på. Disse innvandrere vil ta for seg av våre kvinner, konvertere de til sin gruppe og utnytte seg av de mer eller mindre frivillig. Slik har erobrere alltid gjort. I dette perspektivet må kvinner ses på som en ressurs, den mest verdifulle ressursen av alle, som grupper av menn historisk har kjempet for. Uten kvinner vil vår rase dø ut, så enkelt er det. Derfor har vi all rett til å engasjere oss i at de kan forsvare seg mot angrep, hvilke de treffer og hvordan de oppfører seg. Å ikke bry seg om dette eller å handle for å sikre våre kvinner – gjør stor skade på vårt folks langsiktige overlevelse.
Les også: Selvforsvarstips til kvinner
Hvordan ser fremtiden ut da? Vi må ta de evige sannheten og tilpasse de til samfunnet vi har i dag, for å uten å bindes av religion og tradisjon finne den beste løsningen for vårt folk. Vi må på kort sikt fokusere på våre kvinners sikkerhet, og på lang sikt se til at menn og kvinner treffes og danner familier tidlig og skaper relasjoner som varer livet ut.
Å være tilstede der det trengs er også viktig, men også dette ses på som en innskrenkning ifølge det liberalistiske synet. Dette er dog en innskrenkning som er nødvendig på grunn av multikulturen. Personlig synes jeg kanskje det å kun være tilstede er litt liberalt. Hadde jeg hatt en datter så skulle jeg gjort mitt ytterste for å holde henne borte fra høyrisiko steder. Det er dog ikke alltid så lett. Kvinner og fremfor alt yngre kvinner forventer seg å kunne treffes og ha det hyggelig, og det bør de naturligvis kunne gjøre. Å være altfor autoritær kan lett få motsatt effekt og lede til splittelse innad i familien. En viss smidighet kan redusere riskene.
Det er også viktig å endre hvordan seksualiteten uttrykkes i det offentlige rom. Bildene ovenfor brukes ofte av liberaler, for eksempel kulturnasjonalister, for å vise hvor intolerante innvandrerne er og at vi har en fritt kvinnesyn og at de må tilpasse seg våre verdier ettersom de er bedre. Dette er total galskap. Slike bilder og resonnement bekrefter fordommene om at hvite kvinner er horer, og at det bare er å «forsyne» seg, at hvite menn er svake og ikke kan beskytte eller kontrollere sine kvinner. Den som tidligere har vært tvilende kan ledes til å ta en avgjørelse som leder til tragedie for en kvinne og i forlengningen for vårt folk. Vi må tvert i mot sende signalet at våre kvinner er trofaste, ærefulle og blir beskyttet av menn som kommer å hevne enhver krenkelse. Når multikulturen har blitt avskaffet og de fremmede mennene har blitt deportert, kan vi koste på oss friere normer om dette er ønskelig, men frem til det vil det kun lede til lidelse.
