HISTORIE Den 8. august ble Gudrun Burwitz født. Hun var datteren til Heinrich Himmler og selv aktiv for den nasjonalsosialistiske saken gjennom hele livet.
Gudrun Burwitz, som gikk bort den 24. mai 2018, hadde i flere tiår engasjert seg for den nasjonalsosialistiske saken og hjulpet nasjonalsosialister som har vært på flukt fra «rettferdigheten» i Tyskland.
Hun ble født Gudrun Himmler den 8. august 1929 og var datteren til Margarete Siegroth og Heinrich Himmler. I 1940, da Gudrun var elleve år, separerte hennes foreldre seg og hun fikk bo med sin mor i München.
Heinrich Himmler var stasjonert i Berlin og ringte og skrev brev til henne så ofte han kunne. Hun fikk regelmessig ta flyet til Berlin og Himmler tok henne med på offisielle arrangementer, blant annet inspeksjoner av konsentrasjonsleirer. I sin dagbok skrev Gudrun om ett av disse besøkene:
I dag besøkte vi konsentrasjonsleiren i Dachau. Vi så på så mye som vi kunne. Vi så hagearbeid. Vi så pæretrær. […] Vi så alle bildene som fangene har malt. Fantastisk.
Heinrich Himmler elsket sin datter og brukte hennes kallenavn fra barndommen, Püppi (dukka), hele livet. Kjærligheten var gjensidig og i et intervju etter krigen sa Gudrun: «Han var min far, den beste far jeg kunne ha hatt og jeg elsket ham og elsker ham fortsatt.»
Heinrich Himmler døde i britisk fangenskap den 23. mai 1945, da Gudrun var 14 år gammel. Gudrun har stilt spørsmål ved hennes fars påståtte selvmord og mener at han i stedet ble myrdet av de allierte. Forfalskede selvmord var en ikke helt uvanlig metode hos de allierte for å kvitte seg med personer som visste for mye. Det mest kjente tilfellet er mordet på Rudolf Hess (HER og HER).
Etter sin fars død begynte det som Gudrun beskriver som de vanskeligste årene i hennes liv, da hun og hennes mor ble tatt til fange av de allierte. I halvannet års tid satt Gudrun i alliert fangenskap bare fordi hun var barnet til Heinrich Himmler.
Etter krigen gikk Gudrun på en håndverksskole og utdannet seg som kjolemaker. Hun kom senere til å arbeide som sekretær. Hun giftet seg så med forfatteren og journalisten Wulf Dieter Burwitz, en ledende funksjonær i Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD), og skulle senere gå under navnet Gudrun Burwitz.
I etterkrigstiden utviklet Gudrun Burwitz et vennskap med Albert von Ribbentrop, sønnen til den henrettede utenriksministeren, og var nær venn med Florentine Rost van Tonningen. Hun har også talt for Oswald Mosleys parti Union Movement, samt vært med på grunnleggelsen av Wiking-Jugend, en ungdomsorganisasjon som ble forbudt i 1994 fordi den ble ansett som utformet etter Hitlerjugend.
Gudrun Burwitz er mest kjent for sitt mangeårige engasjement i hjelpeorganisasjonen Stille Hilfe og arbeidet med å hjelpe tyske krigsfanger som var jaget av «rettferdigheten». Organisasjonen, som opprinnelig het Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte (Stille hjelp til krigsfanger og internerte) ble grunnlagt av Elizabeth Princess von Isenburg og handlet opprinnelig om å skape opinion mot seiersmaktenes rettsparodier etter krigen. Organisasjonen ble grunnlagt i 1951 og arbeidet først med å forsøke å hjelpe syv dødsdømte tyskere ved en rettsfarse i Nürnberg.
Stille Hilfe har gjennom årene gjort seg kjent for å bistå gamle nasjonalsosialister med juridisk hjelp, og på andre måter. I dag får også etterkrigstidens nasjonalsosialister hjelp av organisasjonen når de utsettes for de repressive lovene i Tyskland, som blant annet forbyr nasjonalsosialistisk organisering og fornektelse av «holocaust».
Organisasjonen har også blitt anklaget for å ha brukt sitt nettverk til å smugle nasjonalsosialister ut av landet slik at de slipper å gå gjennom disse rettsfarsene. Da Gudrun Burwitz i et intervju fikk spørsmålet hva som menes med stille hjelp svarte hun kryptisk: «Jeg sier ingenting om den stille hjelpen, ellers skulle det ikke finnes noen stille hjelp. I disse tider er det bedre å være stille.»
Gudrun Burwitz var med å bygge opp organisasjonen da den ble startet og har siden vært dens ansikt utad og et symbol for hele hjelpeorganisasjonen.
I løpet av sitt engasjement i Stille Hilfe har hun blant annet hjulpet Anton Mallath, sjef for fengselet i Theresienstadt, under en langvarig rettssak som fikk stor oppmerksomhet. I løpet av den 13 år lange rettssaken, fra 1988 til 2001, ordnet Gudrun Burwitz det slik at Mallath fikk bo på et eksklusivt hvilehjem i Pullach utenfor München.
Den siste tiden av livet kjempet Burwitz i flere år for å forhindre at Klaas Carel Faber, en nederlandsk Waffen-SS-mann og med på Simon Wiesenthal-senterets liste over mest ettersøkte, skulle bli utlevert til Tyskland. Faber gikk bort av naturlige årsaker i 2012, uten å ha blitt utlevert.
