HISTORIE Den 8. september 1941 ble den siste veien inn og ut av Leningrad avskåret av tyske styrker. Beleiringen av byen varte deretter i 900 dager.
Da «Operasjon Barbarossa» startet den 22. juni 1941 var de tyske styrkene inndelt i tre store armégrupper: Nord, Sentrum og Syd. Armégruppe Nord var den minste av de tre og besto av tre tyske arméer: 18. armé, 4. panserarmé og 16. armé. Feltmarskalk Wilhelm Ritter von Leeb hadde kommando over de 29 divisjonene. Målet for armégruppen var den sovjetiske byen Leningrad ved Østersjøkysten.
De baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – hadde blitt okkupert av Sovjetunionen ett år tidligere. Etter den sovjetiske okkupasjonen hadde NKVD-tropper gjort store utrenskninger og tvangsrekruttert et stort antall unge baltiske menn til Den røde armé, blant annet Alfons Rebane og Paul Maitla.
Da de tyske troppene krysset grensen til Litauen tidlig om morgenen den 22. juni 1941 startet samtidig en folkeoppstand i landet. Litauiske patrioter, også kalt skogsbrødre, tok til våpen og angrep de sovjetiske okkupantene. De inntok også flere byer før den tyske hæren nådde dem. Det tyske angrepet var veldig hurtig og iløpet av en uke var hele Litauen befridd fra den kommunistiske okkupasjonen.
Også i Latvia og Estland startet folket å reise seg. I Estland regner man med at over 10 000 tok til våpen mot okkupasjonsmakten. Den 3. juli holdt den sovjetiske lederen Josef Stalin en radiotale hvor han proklamerte at Den røde armé skulle ødelegge alt i sin vei under retretten. NKVD iverksatte sine destruksjons- og drapskommandoer og en orgie av drap og ødeleggelse fosset over den estiske sivilbefolkningen. Tusenvis av sivile ble drept, hovedsakelig kvinner og barn, og et stort antall byer ble brent til grunnen.
I august 1941 ble alle innbyggerne i byen Viru-Kabala drept, blant annet et to år gammelt barn og en seks dager gammel baby. Også i byen Kautla ble alle innbyggerne drept etter å blitt utsatt for grov tortur.
Kun takket være de estiske skogsbrødrene og estiske frivillige i finsk tjeneste holdt dødstallene seg i bare tusenvis og ikke titusenvis. Skogsbrødrene drepte og tok til fange nærmere 20 000 sovjetiske soldater. I begynnelsen av juli 1941 nådde de tyske troppene den estiske grensen og samarbeidet med skogsbrødrene startet. Den 28. august befridde de tyske og estiske troppene Estlands hovedstad Tallinn.
Samtidig hadde den finske hæren avansert på Det karelske nes og gjenerobret landområdene som ble mistet i fredsavtalen fra mars 1940. I august 1941 sto den finske hæren bare 20 km fra Leningrads forsteder.
I slutten av juni hadde den sovjetiske overkommandoen tvangskommandert over en million russiske sivile til å bygge festningsverk og befeste byen. De tvangsinnkalte også et stort antall sivile til militærtjeneste. Byen ble erklært festning, og det var ingen planer om å kapitulere. De sovjetiske styrkene i og omkring Leningrad utgjorde 29 divisjoner pluss et stort antall frittstående forband. Forsvarerne hadde langt større styrker til rådighet enn de tyske angriperne hadde.
Den 30. august avskar tyske styrker den siste jernbaneforbindelsen til Leningrad da de kom til elven Neva. En drøy uke senere inntok de tyske fortroppene Shlisselburg som ligger ved Ladoga, og dermed var Leningrad omringet.
Feltmarskalk von Leeb hadde på denne tiden måtte gi fra seg sitt mest slagkraftige forband, den 4. panserarmé. Panserforbandet hadde blitt beordret til å delta i den tyske offensiven mot Sovjetunionens hovedstad Moskva. På grunn av dette var en storming av byen utenkelig. Istedet forberedte tyskerne seg på å beleire byen.
Den sovjetiske hæren forsøkte flere ganger å bryte beleiringen; de mislyktes alle gangene og ble slått tilbake med svært store tap. Beleiringen pågikk i nærmere 900 dager, og først i januar 1944 klarte sovjetiske tropper å bryte omringingen. Dette siden andre deler av fronten hadde måtte vike og den tyske beleiringsstyrken var på vei til å bli omringet.
Beleiringen av Leningrad regnes i dag som den dødeligste beleiringen i menneskehetens historie. Den røde armés totale tap ved byen utgjorde nærmere 3,5 millioner soldater. Utover dette døde hundretusentalls sivile, hovedsakelig av sult og lidelse. Kannibalisme blant sivilbefolkningen fant sted i stor skala vinteren 41–42, da gjenger gikk rundt i gatene og overfalt, ihjelslo og spiste svake personer. 260 personer ble dømt til fengsel for kannibalisme under beleiringen.
